Min Absurde Verden

Helt vanlig ulogisk logikk

Min Bulimi

Min Bulimi:

Jeg fikk som sagt diagnosen i fjor, men jeg har hatt et problematisk forhold til mat helt siden slutten av barneskolen. Det var først i fjor at jeg turte å fortelle noen om problemene mine.

Bulimi er en spiseforstyrrelse som kjennetegnes ved periodevis overspising, etterfulgt av oppkast. Noen kompenserer også for det økte matinntaket (meg inkludert) med avføringsmidler og overdreven trening. De som har bulimi er også alltid på diett..

Begynnelsen:
Jeg har som sagt hatt et problematisk/uvanlig forhold til mat fra veldig ung alder av. Jeg husker fremdeles utallige netter hvor jeg som bare 7åring stod opp og smugspiste. Jeg hadde et intest søtsug, langt over det vanlige kakemonsteret. Jeg fikk aldri nok og når jeg ble mett opplevde jeg skuffelse og sorg over at jeg ikke kunne spise mer.. Dette er noe mange barn føler og det er helt normalt at de ønsker seg en ekstra dessertmage som helst skulle ønske vært bunnløs. Men allerede i så ung alder følte jeg en viss skam over søt-behovet mitt. Jeg ble ansett som litt grisk og grådig når det var søtsaker i nærheten, men mat generelt spiste jeg i mindre porsjoner enn de fleste – jeg tror det er dette som holdt meg under kategorien «normalvektig» gjennom barneskolen.

Jeg kunne våkne eller oppleve å ikke få sove fordi søtsuget skrek i kroppen (tilsvarende til det jeg opplever nå som voksen), og det var ikke rent sjeldent at jeg snek meg ned og satte teskjeen i nugattiboksen eller fråtset i meg pålegg og middagsrester.. Jeg hadde en lei tendens til å bøtte nedpå med brus eller saft når jeg fikk dette i helgene. Det føltes som om ukedagene med vanlig kost hadde tørket meg ut til rene sahara ørkenen og jeg måtte få i meg mest mulig, fortest mulig – før det ble tomt..
Jeg begynte så smått å kaste opp rundt slutten av barneskolen, for å kompensere for det økte matinntaket mitt. Ettersom jeg spiste «ufrivillig» følte jeg en skam etter at matkicket gikk over.

Familien hadde ingen anelse om hva som foregikk, moren min trodde at mine korte perioder med oppkast var grunnet tvang eller ukontrollerte brekninger som følge av min Tourette – det var dette jeg skyldte på.. Og hvilken mor vil i sin villeste fantasi tro at en 10 – 11åring kaster opp med vilje, for deretter å være så utspekulert at de finner på helt logiske forklaring og løgner.. Man blir ganske så utspekulert og flink til å komme med unnskyldninger når man har en lidelse, og min TS var den perfekte unnskyldningen. Gråtkvalt klynket jeg frem unnskyldninger som et sårt morshjerte sluket rått «Jeg MÅ, mamma.. Det kommer opp av seg selv, magen min vil ikke holde det nede»

– Og for de av dere som som sitter og tenker

Thought Bubble

Man ønsker gjerne å tro at «Jeg hadde gjennomskuet det».. Men jeg har vært igjennom perioder med tvang hvor jeg har bitt meg selv til blods i munn, jeg har revet store tjafser med hår av hodet og klort og gravet frem dype sår på kroppen min, alt som en følge av tvang… Oppkast er derfor ikke så utenkelig. Selv om dette ikke ble oppdaget som en spiseforstyrrelse, var moren min absolutt ikke en passiv tilskuer på sidelinjen. Hun fotfulgte meg på badet, sjekket doen etter at jeg hadde vært der (oppkast fører til fettete hinne på vannet i doen) og hørte etter hvor mange ganger jeg dro opp.. Og til hennes store lettelse ble tvangen borte – til min store lettelse var jeg blitt flinkere til å skjule det…

 

I løpet av ungdomsskolealder var jeg titt og ofte til legen i forbindelse med magen – på grunn av en ustanselig følelse av sult. Det ble også vurdert om blodsukkeret mitt var variende ettersom det ofte var et søtsug jeg følte, men alle blodprøver var normale. Jeg var på sykehuset og fikk kamera ned i magen, men det ble aldri funnet noen fysisk årsak til at jeg alltid var sulten… Dermed ble det antatt at jeg hadde variende minimale irritasjoner/betennelse i magesekken (magekatarr) som førte til denne sultfølelsen som kom og gikk med gjevne mellomrom og jeg fikk Nexium til bruk etter behov – ingen effekt.
Sulten og sukkersuget fortsatte og kompensasjon ved oppkast økte, men bare i kortere perioder.. Stort sett var det ren overspising uten kompensering som var problemet, men ettersom jeg var svært aktiv både sosialt, med håndball og diverse – så holdt jeg meg normalvektig.
Jeg følte meg relativt godt rent utseendemessig, bortsett fra det vanlige tenåringshysteriet om at man ikke er pen nok, har for mye kviser og for små pupper.
I 10-ende klasse var jeg til kontroll hos en tannlege som oppdaget tegn på oppkast, jeg fikk en lang leksjon om hvor mange nydelige jenter han hadde møtt – som på grunn av dene vrangforestillingen ødela tennene sine helt..
Angsten for stygge tenner stoppet oppkastingen og jeg gikk i gjennom VGS med minimalt av kompensering for overspising, men jeg var fremdeles svært aktiv og vektøkningen ble minimal og i såkalte jojo-slankings perioder.. Jeg spratt opp og ned i vekt, men holdt meg rundt normalvekt frem til jeg var 19år – da flyttet jeg hjemme fra, uten noen å skjule uvanen min for.. Jeg kunne frotse og spy så mye jeg ville og  jeg hadde som 17-åring funnet meg en matglad kjæreste som ikke enset overspisingen min – jeg var bare veldig glad i god mat og sjokolade når vi besøkte hverandre (vi måtte jo så klart kose oss !)  og sjokolade gjorde meg i godt humør som jenter flest.
Vi koste oss glugg-ihjel sammen og jeg koste meg glugg-ihjel alene og som 20-21 åring var jeg blitt ganske frodig, ei middels høy jente på 90kg som igrunn ikke hadde noen problemer med kroppens utseende..

Da jeg var 22 begynte jeg å slanke meg grunnet et uheldig møte med helsesektoren som jeg har skrevet et innlegg om (klikker her for å lese). Oppkast var et naturlig virkemiddel som jeg hentet jeg lett frem igjen uten betenkeligheter. Oppkast kombinert med en streng diett ga gode resultater fort, 25kg var vekk på rundt et halvt år.. Sommeren kom og jeg koste meg med gode venner og god mat mens jeg la diett og trening på hyllen, jeg hadde gått ned i vekt og kunne unne meg en god sommer, deretter en god høst. Juni/Juli forsvant og høst/vinter kom, det samme gjorde baderomsvekten og sjokket.. Når jeg koser meg, koser jeg meg alltid mer enn andre – jeg spiser mer og oftere.. Og vekten viste 10kg +.. *Angst*
Det var brått frem med dietten og treningstøyet igjen og innen Januar var jeg nede i vekt igjen og i full gang med dating.. Jeg var på kino, ute og spiste middager og slappet av i forhold til kost og trening igjen, men matinntaket økte og det gjorde vekten igjen også. Dermed var tanken plantet i hodet mitt «Jeg kan ikke unne meg fri, jeg kan ikke unne meg god mat… Det gjør meg tykk og hvilken gutt vil fortsette å date meg da???».
Og det var da det hele virkelig startet for alvor..
Hårtap og sår som ikke gror ordentlig ble – og er fremdeles i perioder blitt helt normalt i min virkelighet.

Nå:

Jeg har perioder hvor jeg spiser uten stopp. Jeg kan handle inn nok mat til 8 personer (da helst usunne ting) og jeg spiser til jeg fysisk ikke har plass til mer. Deretter «tømmer jeg meg» og fortsetter etegildet til det er tomt for mat. Dette kan foregå i alt fra 1 dag til 1 uke eller mer. Ellers lever jeg på en streng diett med harde trenings økter for å holde vekten under kontroll.

Som en følge av dette tillater jeg ikke usunn og «farlig» mat (triggere) inn i huset mitt. «Farlig» mat er alt jeg annser som usunt og fetende, derunder: banan, nøtter, brød, pasta, melk, smør, sukker, godteri, brus, bacon, rømme, havregryn, rosiner, kjøttdeig osv osv osv

Hvis jeg har klart å holde et såpass stort kaloriunderskudd i løpet dagen, eller trent tilstrekkelig til å ha forbrent nok kan noen av disse «farlige» matvarene spises når jeg er bedt på besøk eller lignende, men kun i minimale mengder..

Jeg har en ekstrem frykt for overvekt og selv om jeg innerst inne vet at jeg er normalvektig – så er jeg allikevel alt for tykk. Jeg lever på en begrenset diett som består av: salat, grønnsaker, fisk, skalldyr, kylling, kokt skinke, kesam, kefir, røde druer, epler, appelsiner, skyr, pepsi max, kaffe, te, eggehvite, bær og en sjelden gang unner jeg meg potet hvis jeg har vært flink og trene eller har nok kaloriunderskudd..

fat

Jeg kan ikke huske sist jeg spiste middag hjemme hos mamma, eller noen andre for den saks skyld – uten å ha sendt dem en milelang melding med restriksjoner om hva en som godkjent eller forbudte ingredienser. Folk kaster, gjemmer eller unngår å handle inn diverse matvarer hvis jeg skal komme på besøk, fordi å være rundt slik mat er vanskelig for meg. Å ha godteriskålen på stuebordet mens jeg er på besøk er som å sette frem vinflaska når alkoholikeren kommer. Ja – det er det samme. Hvis jeg spiser èn eneste trigger vil kroppen få abstinenser etter mer og jeg går på en smell. Jeg kan ikke unne meg lørdagsgodteri eller så mye som èn porsjon med pasta og kjøttdeig. Da er bulimien trigget og matkicket kommer. Dette er grunnen til at jeg har en så strikt diett, kun med «trygg» mat.

Disse matkickene skyldes ikke dårlig viljestyrke slik som noen tror, det skjer noe i kroppen både fysisk og psykisk som man ikke kontrollerer. Det kommer en uro, angst og et sug i kroppen som overstyrer alt av sunn fornuft og det går ikke over før jeg har spist meg halvt ihjel.. Deretter kommer angsten for overvekt, og denne forsvinner ikke før jeg har kastet opp alt og dermed sitter jeg igjen med angst og skam fordi jeg atter en gang ga etter.

Jeg klarer ikke delta på normale sosiale ting, uten å kompensere med treneing og underskuddsdietter i forkant OG etterkant.. Jeg kan ikke overnatte uplanlagt hos andre, fordi jeg er avhengig av å ha med matpakker med «trygg» mat..

Bulimi og kjæreste:

Det eneste stedet i hverden hvor jeg «ikke» har Bulimi er hos min nåværende, fantastiske kjæreste..
Denna stakkaren har ingen anelse om hvilken togulykke han har dratt inn i livet sitt..
Jeg møtte han under min «gode» periode med dating – jeg følte meg frisk.. Jeg trodde faktisk disse mnd at jeg var riktig nagla og bare flink med kost og trening (Jeg slanket meg ikke fordi jeg var syk, men fordi jeg måtte se bra ut for gutta).
Men så kom det punktet hvor det «gikk opp for meg» at jeg ikke kunne spise normalt uten å bli tykk, men da var jeg allerede betatt av denne gutten. Ene daten etter den andre med middager og snacks – og undertrykket bulimi.. Jeg fortalte han om både TS og ADD, han tok det med et smil, men ordet Bulimi er enda ikke nevnt (Jeg er selvfølgelig bare litt sunnere og mer bevisst enn andre, ettersom jeg har vært tykk)..
Etter et halvtårs dating og venting for den tålmodige skapningen denne gutten er, så hoppet jeg i det og sa «Javel, vi kan være kjærester».. Og med dette visste jeg at det ikke lenger bare ville være kortvarige besøk og middager – Helgebesøk ville bli til feriebesøk, 2 dager med undertrykkelse av bulimi ville bli 2 uker…
Enn så lenge har dette gått bra, men jo lenger vi er sammen jo vanskeligere er det å tilstå denne hemmeligheten… Jeg har da alltid en unnskyldning på lager..
Hvorfor sa jeg opp jobben og flyttet flere timer unna ? – Det er jo selvfølgelig fordi moren min er syk (noe som er sant). Jeg har lært at det beste alltid er å bygge en løgn på som har rot i sannheten et sted.. Moren min er syk, men jeg fremstilte henne kanskje som «litt» sykere enn det hun egentlig er.. Hun er har en kronisk og belastende sykdom, så det er jo veldig hyggelig å kunne flytte nærmere og hjelpe til litt, men det er egentlig mamma som hjelper meg, jeg flyttet for å kunne begynne i behandling..
Hvorfor skal jeg begynne i terapi ? – Jo det er jo selvfølgelig fordi jeg har Tourette, så jeg trenger bare å ha et 1årig opphold her for å jobbe med de utfordringene dette gir.. *løgn* MEN den er festet til dokumenterte kilder og fakta..

Selv om det er vanskelig å gang på gang klusse til bulimien når jeg er hos han, eller han hos meg, så føles det allikevel litt befriende å ha en helg, 1 uker eller 2 hvor jeg lever som normalt… Selv eier jeg ikke magemål, jeg har heller ingen begreper om hvor lenge vanlige mennesker venter mellom hvert måltid… Så jeg lar dagene gå etter hans sult, jeg kaster alltid et blikk på hans tallerken og forsyner meg sånn ca med 2/3 av hans mengde, dermed vekker jeg ikke oppsikt på grunn av unormalt store porsjoner..
Jeg huffer meg alltid og sier «Gud, nå blei jeg ALT for mett», men i virkeligheten er jeg fremdeles sulten..
Det å være mett er for min del «feil», å være mett er et tegn på at jeg har spist for mye *angst*
I og med at jeg spiser så variert kost når jeg er hos han, er jeg nødt å kompensere hvis jeg er der i mer enn 3-4 dager og vi da spiser mye usunt. Så «uheldigvis» får jeg noen ganger litt fortgang i fordøyelsessystemet- og er derfor dårlig i 1-2 dager (Det er hardt å ha følsom mage og matinntoleranse vettu)..

stom

Behandling:

Jeg har som sagt flyttet for å starte behandling, jeg må bare finne et tilbud som passer til meg.. Jeg ligger her og vipper litt mellom hvorvidt jeg er «syk eller ikke syk» nok til innleggelse..
Jeg har ingen fysiske skader som følge av bulimi og jeg er ikke udnervektig..
Jeg er redd for å være den tykkeste jenta i gruppesamtaler og jeg er redd for at behandlere skal si: Du har ingen spiseforstyrrelse du, du er bare lat og viljeløs..
Jeg er redd for å ikke bli trodd eller latterliggjort, jeg er redd å bli tvingt til å gjøre det som skremmer meg og dermed hindret i å gjøre det som letter frykten for overvekt.
Jeg er redd for å begynne i samtaler 1-2 ganger i uken hos atter en udugelig behandler som gjør vondt værre..
Og jeg er livredd for å bli tykk igjen, for hvis jeg ikke har bulimi da blir jeg jo selvfølgelig tykk og lat.

 

Men jeg er ved godt mot og leder meg til å bli frisk, uansett hvor vanskelig veien måtte bli :-)

 

Annonser

Kommentarer

  1. bulimijenta sier:

    Hei! Ville bare si at de tankene du sitter med angående innleggelse er akkurat slik jeg også tenkte det før jeg ble innlagt. Jeg slet/ sliter også me bulimi, og var normalvektig da jeg skulle innlegges. Da jeg var på omvisning var det bare anorektiske jenter der, tyyyyyyynne. Og da sa jeg ifra til kontakten min at jeg var redd for å gå rundt som en vandrende varseltrekant for de andre jentene. ;) Hun sa det var en vanlig redsel, og at det ikke var slik. Det var litt tøft i begynnelsen, for jeg sammenligner alltid..men måtte prøve å ikke tenke slik lengre. Jeg er glad jeg sa ja til innleggelsen, selv om jeg ble dårlig igjen etterpå. Jeg lærte iallefall mye nyttig som jeg tar med meg videre. Lykke til!

    • MinAbsurdeVerden sier:

      Hei, takk for kommentar :-)

      Ja, jeg har hørt at dette er noe alle er redd for før innleggelse, ettersom man ved spiseforstyrrelse er «litt» mer kroppsbevisst enn andre. Så disse tankene har jeg nå prøvd å legge bak lås og slå, men det er vanskelig :-P

      Det er aldri bortkastet selv om man blir dårlig igjen, man sitter med flere hjelpemidler :-)
      Tusen takk, og masse lykke til videre til deg også !



(Kun synlig for administrator)

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Min Absurde Verden" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.