Slutt å synes synd på deg selv ! Det får da være måte på…
Nylig fikk jeg avslag på søknaden min om behandling på et senter for spiseforstyrrelser, det føltes veldig tungt.
Hva nå ?
Selvmedlidenheten trakk meg ned og jeg hulket i en time eller to, mens jeg forbannet Helse-Norge.
Stakkars meg.
Stakkars lille, hjelpeløse, syke, fortapte meg…
Jeg fikk medfølelse og trøstende ord fra venner og familie og jeg sank lenger og lenger ned i stakkarsligheten min..
Jeg var patetisk..
Og det fikk jeg bekreftet.
Stakkars lille meg klagde enda litt til og viste ingen tegn til å høre på en av mine venninners trøstende ord…
Da fikk hun heldigvis nok..
«Ikke vær et offer ! Detta greier du, herregud… Det er da bare å finne en annen løsning og å gjøre det beste ut av den behandlingen du KAN få… Så slutt å synes synd på deg selv !
Det er lov å bli skuffa og trist, men det får da være måte på… Du har holdt deg for god for offer rollen i snart 24 år, så ikke ta på deg den rollen nå… Jeg hater sånne folk og det gjør du også !»
Noen av mine venninner har kroniske syndromer selv, der i blandt den ovennevnte. Det å ha venner med like stor motgang som deg selv er et sjangsespill… Det kan enten hjelpe deg opp eller trykke deg ned, avhengig av din og deres innstilling til livet..
På den ene siden er det mennesker som kun ser det vanskelige i livet sitt. Vi kjenner alle minst èn sånn person. En sånn som synes synd på seg selv hele tiden og lar livet rase forbi fordi «stakkars» dem er for syk til å ta del i det…
På den andre siden har du de som tar beina fatt og går motgangen i møte med målrettet blikk…
Mine venninner er av den sistnevnte typen…
Jeg elsker brutalt ærlige og sterke mennesker, det er derfor de utgjør kjernen i vennekretsen min..
Disse venninnene vet hva motgang vil si og de synes ikke synd på deg med mindre du virkelig prøver å gjøre noe for å bedre livet ditt selv..
Jeg tørka bort snørr og tårer og byttet dem ut med et smil…
Dette går bra, jeg er en sta liten faen og jeg har da klart meg så langt..
