Jeg gjør mitt beste med å sjonglere livet som hjemmeværende med oppussing og bulimi. De siste månedene har vært vanskelige i forhold til mat, kaos med flytting og oppussing roter til rutinemessig spising og middagslaging.. Så vekten har gått oppover, mens selvtilliten har gått nedover.. Atter en gang ser jeg den bælfeite jenta i speilet der jeg står og gransker kroppen fra topp til tå, og jeg klarer ikke se om hun virkelig står der og vagger, eller om hun bare er et forvridd bilde skapt i mitt eget hode… Kjæresten har ikke sett meg uten klær på en måned og til tross for 30 grader i skyggen forblir denne valrossen fult påkledd i sommervarmen..

Så nå har spisevanene bikket over i andre retningen igjen og jeg teller kalorier som aldri før.. Jeg tør ikke ta sjansen på at den tykke jenta i speilet bare er fantasi.. Jeg orker ikke se henne mer og hun skal vekk.. For tiden er jeg vel selve definisjonen av jojo-slanking. Over det siste halvåret har jeg svingt opp og ned ca 10kg og jeg savner livet da mat ikke kontrollerte meg.. Det gikk veldig bra en periode etter at behandlingen min ble avsluttet og jeg skulle ønske jeg kunne skrive om hvor bra det går etter endt behandling, men å bli frisk fra spiseforstyrrelse er en lang og tung vei å gå..

MEN jeg har dristet meg til å bestille en bikini på Internett.. En gammeldags modell med truse som går opp til midjen.. Om 1mnd er det båtfestival hvor jeg og 2 venninner planlegger å duppe på vannet i egen båt. Med en bikini som skjuler de nydyrkede bilringene har jeg kun bakdelen å bekymre meg for.. Men ettersom hele festivalen skal nytes sittende i en båt med gode venninner, så er det håp for at selv jeg skal tørre å kaste klærne :)

Jeg håper dere alle koser dere nå som sommeren er her og at dere også tør å strutte litt i sommerlige klær

I dag kom jeg over et blogginnlegg
Det som ikke skal sies, bare kjennes.
Dette innlegget trigget en tanke jeg lenge har gnudd på:
Selvkjærlighet… Hvorfor er det så tabu ?

Norsk kultur med stolte normer og regler hyller Nestekjærlighet, men i smug fordømmer vi Selvkjærlighet.
Dette landet styres av Janteloven enten vi velger å akseptere det eller ei – jeg er intet unntak.

Jeg misunner de som tør å elske seg selv, åpent og ærlig, men innerst inne stikker det en liten jævel  i meg og hveser:

«Hvem faen tror du at du er ?  Hva gjør deg bedre enn meg ?»

Det vi ikke tørr å innrømme er at denne jævelen som bor i de fleste av oss er sjalusi.
Og slik som det nevnes i blogginnegget jeg har linket øverst: så ønsker vi å like oss selv, men det er vanskelig. Vi streber etter å gjøre godt og oppføre oss pent. På denne måten kan vi like oss selv med god grunn festet i konkrete hendelser som andre roser. For man kan da ikke rose seg selv eller bare like seg selv sånn som man er – på godt og vondt ?
Vi blir sjalu på de som elsker seg selv så åpent og ærlig, fordi majoriteten av oss ikke eier denne egenskapen – Noe vi alle burde !

Og med dette kommer vi inn på noe annet jeg tenker mye på: Kollektivt dårlig selvbilde.
Med «kollektivt dårlig selvbilde» mener jeg den felles oppfattningen vi har av hvordan vi skal se oss selv, denne oppfattningen av selvbilde smitter med et grunnlag som minner noe om Janteloven:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Det skulle vært et avsnitt til i janteloven:

11. Du skal ikke tro du ser bedre ut enn oss
Du skal i grunn ikke tro du ser ut i hele tatt.

For dette tror jeg er grunnlaget for vårt selvbilde, en uskreven regel som gror i oss alle når vi ser oss selv i speilet. Når vi ser på- og når vi vi beskriver oss selv holder vi fokus på våre negative trekk, enten vi gjør det bevisst eller ei. Vi kan ikke beskrive oss selv med positive ord, ikke fordi vi ikke vil – men ikke klarer, da spesielt kvinner.
Men igjen så kommer vi tilbake til at «det er akseptert at ANDRE liker oss» og denne holdningen kommer godt frem i en video-kampanje jeg så for rettet mot kvinner og deres selvbilde.

 Jeg skulle ønske fler elsket seg selv, på både godt og vondt – meg inkludert.
I mitt liv styrt av Bulimi er dette en egenskap som ikke er akseptert:
Jeg blir aldri pen nok, aldri tynn nok, aldri veltrent nok, aldri bra nok..
Jeg må bli bedre før andre og jeg kan like meg…

Jeg vet alt for godt hvilke konsekvenser slike mentale rammer og regler kan ha for livet ditt, ikke bli som meg.

Elsk deg selv for den du er, både fysisk og psykisk.
Vi kan ikke alle være Mor Theresa eller Miss Universe, men vi kan være  gode, omsorgsfulle mennesker, stolte av oss selv – uansett hvilken innpakning vi kommer i !