Det er visse sider av livet mitt jeg har skrevet pent lite – eller ingenting om.
Sider som jeg forsøker å skjule for alle rundt meg, men når man har valgt å skrive en blogg helt åpent og ærlig, for informasjon til andre, så kan man ikke unngå disse sidene… Og det ønsker jeg heller ikke, men dette er temaer som er litt skambelagt, både av oss selv og samfunnet rundt oss.. Så når og hvordan jeg skulle skrive om dette var jeg usikker på.

Slik som mange andre har jeg noen tillegsdiagnoser som følger både Tourette og ADD.
Jeg liker livet med Tourette og ADD. Jeg ser mine positive sider og ville ikke vært foruten, men det har sine negative sider også – baksiden av medaljen..

Jeg har Angst i form av sosialangst med panikklidelse og Agorafobi (frykt for å forlate hjemmet) + Depresjon… Nå kan man si at mitt tilfelle er nokså Moderat, men slik har det ikke alltid vært og det kommer perioder hvor det går fra Moderat til Mye..

I dag tenkte jeg å skrive om Depresjonen min.
Nå er jeg i en depresiv periode, med dette følger apati (følelse av tomhet eller mangel av følelser) og tiltaksløshet… Bare tanken på å rydde, vaske, dusje. gå tur, handle, kle på meg og lignende føleles utmattende.. Håret står som en bust i strikken og sminken er ikke blitt rørt på nærmest 2 uker.. Hva er vel vitsen ?
Det å bo så isolert som jeg gjør tærer på psyken.

Jeg svinger fra å føle meg trist, hjelpesløs og ensom, til å føle absolutt ingenting, jeg blir helt tom..
Jeg skyver venner og familie bort fra meg, bryter kontakten, gir ingen lyd fra meg.. Jeg ønsker å være alene.. Det samme gjør jeg med kjæresten.. Bakerst i hodet lurer en liten tanke om at jeg ikke er forelsket i han lenger, at jeg vil ha det bedre om jeg gjør det slutt med han for å kunne være alene..
Jeg føler meg ubrukelig og verdiløs…
Jeg avlyser alle avtaler eller avslår alle inbydelser, jeg orker ikke, makter ikke – vil ikke..

Intimitet med kjæresten er ikke-eksisterende i slike perioder, jeg takler ikke nærhet, er ikke bra nok for det.. Jeg vil være for meg selv..
Når han tuller eller kiler meg, freser sinnet i kroppen.. Slike ting som vanligvis får meg til å fnise som en nyforelsket skolejente. For jeg forguder han egentlig, men ikke akkurat nå…

Leiligheten ser ut som en katastrofe, oppvaksen hoper seg opp og klesvasken går snart av seg selv. Jeg makter ikke..

Personlig hygiene blir plutselig et ork, jeg dusjer kun hvis jeg skal ut av huset eller hvis kjæresten kommer på besøk.. Pysjen er blitt et hverdagsatrekk.

I periodene med depresjon søker jeg på nett for å finne nye hjem til dyrene mine (som jeg elsker over alt på jord).. Fordi disse stakkars dyrene kan umulig ha det godt hos en så ubrukelig person som meg..? Jeg må jo være verdens værste person som holder dem her, når de kan få det så mye bedre hos noen andre…
Dette er en altoppslukende følelse og det samme gjelder venner, kjæreste og familie – de har det da mye bedre uten meg..

Jeg som egentlig er ei aktiv friluftsjente som elsker sosialisering, er blitt en møkette eremitt som skyr kontakt med andre.

Jeg kan sitte å stirre på pcskjermen uten å egentlig se på noe som helst, sekunder går, minuttene går, timene går.. Plutselig går det opp for meg at jeg har nistirret på facebook i 4 timer uten å så mye som scrolle en gang.. Bare venter, titter, sturer….

Alt utsettes til siste sekund, for jeg orker ikke gjør noe «akkurat nå»… Jeg skal ut å reise om noen få dager.. Pakkelisten er skrevet, men klærne ligger fremdels til vask – i grunn har jeg ikke en gang orket å bestemme meg for hvilke klær jeg skal ha med.. Men det spiller ingen rolle, alle klærne er skitne uansett, så hva enn jeg velger å pakke med, så må det vaskes først..

Men jeg orker ikke, ikke akkurat nå..

Det er lørdagskveld og jeg har okkupert sofaen i den alt for velkjente ,vannrette stillingen.
Jeg tar en pause fra dataen for å løpe noen runder rundt i huset  med hunden min.

Gulvteppene krølles, spisestolene forskyves, skoene i gangen flyr vegg i mellom.. Kira hopper på meg for å få tak i leken, jeg faller bakover og river med meg alt på stuebordet som jeg kommer borti med veivende armer. Rot er rot, det kan ryddes.. Livet er hærlig når du leker som et barn igjen..

Noen tenker kanskje at jeg skriver litt vel mye om dyrene mine, men det er fordi dyr er en lidenskap – de gir meg glede..
Dyr blir ofte tatt for gitt og undervurdert..Vi måler deres intellekt ut i fra vår standard som mennesker, vi ser oss selv som overlegne fordi vi har språket og teknologien.
Men spør du meg så er det vi som er underlegne og vi har mye å lære av våre «primitive, mindreverdige» samboere her på jorden.. Men det er ingen som har spurt.

Jeg tenker ofte at det er jeg som tilrettelegger og gir etterfor for Kiras behov (hunden min), og dermed til side setter mine egne…
Men jeg kunne ikke tatt mer feil..

Jeg er for tiden apatisk og nærmest sengeliggende, den isolerte tilværelsen begynner å tære på meg.
Kira er en ivrig, energisk hund. Hun ulte ved ytterdøren så fort jeg stod opp om morgenen.. Ivrig kastet jeg i meg frokosten og løp til skogs i timesvis med henne..
Plutselig endret psyken seg og jeg ble apatisk og tiltaksløs..

Kira så endringene som skjedde inni kroppen min, hun leste signalene mine som en åpen bok..
Jeg bet tenna sammen og tok henne med i skogen… Hunden som bare for noen uker siden tryglet om «bare ti minutter til» på tur, snudde fort og satte snuten hjemover uten så mye som èn protest.. Hun skjønte at matmor måtte hjem..

Jeg kan ikke forklare alle endringene Kira har gjort etter at jeg ble dårligere, visse ting man skulle tro var inprentet i lynnet og personligheten hennes.. *vips* borte…
Men om jeg har en god dag, en dag hvor jeg føler meg som mitt gamle jeg igjen. Så er Kira der med en gang og stråler med sitt sanne, ivrige seg. «Nå har du en god dag, Mor.. Nå kan jeg mase litt!»

Denne evnen til å tolke og forstå andres situasjon og behov, uten å si så mye som ett ord, det er en evne jeg beundrer dyrene for.. De leser signaler vi ikke en gang er klare over at vi gir..
Jeg kan ikke telle hvor mange ganger det har vært misforståelser og diskusjoner med kjærester, på grunn av ord som ikke er blitt sagt og signaler som er blitt tolket feil.

Her er vi mennekser underlegne, her har vi mye å lære… Evnen til å se og høre det som ikke blir sagt, evnen til å lese og forstå hverandre uten å være så avhengig av ord, mimikk og tonefall…

Nå har jeg registrert meg på <a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4d3775fd5c4af7827417c2e05e87c6996340e157″>Bloggurat</a>.

Da sitter man her klar for nok en søvløs natt og da kan man ikke annet enn  å gjøre det beste ut av det :-)
Jeg har slått ut sovesofaen i stua mi, pakket meg inn i dyna og gjort klar nattens underholdning: Stand up med Geroge Carlin ! ^_^

Om du ikke har sett på han før, anbefales det på det sterkeste !
Når jeg har perioder med touretten som gir lite til ingen søvn, da er George Carlin min trøst.
Hvis man først er våken kan man like så godt ha det litt gøy :-D

Jeg kom over et forum hvor noen lurte på hvordan vi med ADD var som barn og det gikk opp for meg at det er mange som lurer på dette..
Så derfor har jeg valgt å dele svaret mitt med dere også :-)

Som barn var jeg et «prakt eksemplar».. Stille, rolig, ekstremt empatisk, medgjørlig og sa aldri «Nei».
Jeg hadde et stort hjerte og var veldig moden, jeg var opptatt av å ta meg av andre, både mennesker og dyr .

Jeg var aldri sint eller uttagerende.. Jeg viste lite private følelser som sinne, sorg, frykt osv. Jeg klagde heller aldri hvis jeg var syk, mamma var ofte oppgitt over at jeg kun sa i fra om ting når det var så ille at jeg ble sendt på legevakten eller til sykehuset.. Sosiale følelser som glede empati osv viste jeg helt fint.. Men innagering kan være vanlig ved ADD.. Man blir stille og innesluttet og holder disse følelsene for seg selv..

Jeg var veldig sjenert, hadde sinnsyk seperasjonsangst, masse mareritt og hadde stort behov for nærhet og bekreftelser på at familien var glad i meg og at de brydde seg om meg..

Jeg ble redd og usikker i nye og uforutsigbare situasjoner, gruet meg i dagesvis bare fordi vi skulle ta Nattoget til Morfar i nordnorge..

Jeg var veldig redd for å gjøre andre sinte, irriterte, lei seg osv.. Jeg unngikk alle konflikter

Jeg ble ansett som litt lat ettersom jeg aldri fikk «ræva i gir» å gjort det jeg fikk beskjed om.. Jeg var veldig rotette fordi jeg ikke klarte å organisere ting..

Jeg fikk ofte kjeft fordi jeg «ikke hørte etter» eller fordi jeg «ikke svarte når folk snakket til meg».. Men jeg fikk det bare ikke med meg fordi jeg var distrahert av alt annet..

Jeg gjorde det bra på skolen, til tross for at jeg aldri gjorde lekser eller leste til prøver.. Jeg lærte ved å se og høre på det som skjedde i klasserommet..

Jeg lå foran mange andre barn i utvikling av språk og mottorikk og jeg var veldig kreativ og flink i praktiske ting. Male, tegne, snekre, bygge osv..

Da jeg hadde fylt 7år, satt mamma fremdeles og ventet på 3-års trassen min.. Puberteten kom og gikk og mamma venter fremdeles på pubertet-oppgjøret… :-p

Inne i kroppen har jeg et eksremt sinne.. På lik linje med uttagerende ADHD barn, så opplever mange med ADD det samme ekstreme og uforklarlige sinne, bare at vi føler det inne i kroppen i stede for å vise det.. Jeg blir stille, apatisk, asosial og oppfattet som grublende eller surmulende når jeg blir sint eller lei meg… Og ofte «eksploderer» disse følelsene i kroppen min pga latterlige ting som at hårskillet ikke blir riktig, at jeg må ta buss i stede for tog etc etc..

Min ADD gjør og har alltid gjort meg sliten og trøtt, jeg sover ekstremt mye.. På lik linje med spedbarn: De er våken en liten stund, men til slutt sovner de pga alle inntrykkene som hjernen må bearbeide.. Jeg har ingen filter, så hjernen min registrerer absolutt alt som skjer rundt meg.
Det skal også sies at jeg sov mer enn «normalt» allerede fra den dagen jeg ble født.

På møter med mye info, lange skoledager o.l så opplever jeg ofte å «duppe av» eller å bli ekstremt trøtt..

Jeg sliter med konsentrasjon og detter ofte ut midt i samtaler, jeg har dårlig langtidshukommelse og klarer derfor ikke å huske årstall for spesifikke hendelser – eller hvor gammel jeg var da ditten og datten skjedde.. Som f.eks at jeg gikk på kampsport i 2år, men jeg har ikke sjangs å huske hvor gammel jeg var..

Jeg har også dårlig korttidshukommelse, det er mye fra oppveksten min jeg har glemt.. Jeg glemmer beskjeder jeg får, ting jeg skal gjøre.. Detter ut midt i samtaler, glemmer hva jeg skal si midt i en setning osv..

Jeg har vanskelig for å lære ting hvis de ikke blir fortalt meg konkret.. Slik som uskrevne sosiale koder kan til tider være vanskelig for meg å oppfatte.. Jeg jobbet i en jobb i 1år og det var først siste måneden at jeg hadde lært meg rutinene for de forskjellige dagene.. Ettersom de aldri var blitt fortalt meg HELT konkret, og spesielt hvis det ofte er avvik fra rutinene, så detter jeg ut..

Jeg er veldig lettlært når ting blir forklart billedlig og konkret.

Jeg har og har alltid hatt veldig dårlig selvbilde og tro på egne ferdigheter… Dette er klassisk for jenter med ADD.. Man føler at man ikke gjør ting bra nok, at man ikke skal snakke i store forsamlinger fordi man ikke er smart, morsomt eller interessant nok… Aldri god nok i jobben din…

Men det ironiske med dette er at mange med ADD faktisk er dyktigere i jobben og utdannelsen sin enn mange andre.. For vi jobber hardere i håp om å bli «like god som alle andre»

Jeg følte meg udugelig og trodde jeg lå langt bak pensum da jeg skulle ta fagprøve som barne- og ungdomsarbeider.. Jeg forventet å stryke, i bestefall så vidt bestått…

Sensorene mine ble på gråten under min muntlige del og min faglige kompetanse lå på bachelor nivå..

Det er også «vanlig» at jenter med ADD kan utvikle spiseforstyrrelser, angst og depresjon.

Og det skal sies at dette er det som preger min ADD i voksen alder også :-)

Jeg har vært utrolig dårlig på å blogge den siste tiden, det beklager jeg.
Så hvordan bloggen min har havnet på topplisten er for meg et mysterium, men dog hyggelig ^_^

Grunnen til at jeg er så lite aktiv på tastaturet for tiden er fordi jeg er i en dårlig periode..
Den overspisende delen av spiseforstyrrelsen min har troppet opp og dermed tiltaksløsheten og deppresjonen også..

Dagene glir over i hverandre i en endeløs spiseorgie som avsluttes vannrett på sofaen med en film på Tv’n.
På snaue 5 uker har jeg lagt på meg 4,5.kg og bulimien skriker og river i kroppen
«DU ER FEIT DU !»
Dermed blir jeg depprimert og trøstespising blir en midlertidig flukt – ironisk nok….

De siste ukene har jeg forsøkt å leve som «alle andre».. Spise som dere «normale» gjør, men for meg viser det seg atter en gang å være komplett umulig..
2 brødskiver og 1 glass melk til frokost forvandles fort til 1 helt brød og 1 liter melk..
Abstinensene etter mer tar overhånd..
Jeg klarer å holde tilbake behovet jeg får for å kompensere (les: kaste opp), men matinntaket klarer jeg ikke å stoppe..

2 uker hos ste-faren min, vanlig mat mens han er inne.. Fråtsing mens han er ute og steller med dyrene på gården.. Fråtsing når han har lagt seg..
1 uke hos kjæresten min.. Vanlig mat mens han er hjemme.. Fråtsing mens han er på jobb…
Ingen kompensering – YIPPIII
Vekøkting – UGH

Jeg er glad for at jeg klarer å beholde maten jeg spiser, men jeg føler meg fortapt når vekten øker.

Jeg var en time i samtale med behandler i dag, hvor jeg ble nødt å veie meg nå ettersom jeg har en periode med overspising…
Dette for å kartlegge for behandleren min hva «overspising» for meg faktisk innebærer…
Legger du mye på deg – spiser du mye
Er vekten opprettholdt – er «overspising» ikke store mengden.
osv osv..

Jeg stod med ryggen til vekten slik at jeg slapp å se resultatet av endeløse spiseorgier…
Jeg visste ikke om jeg ville takle konsekvensene…
Mot slutten av timen bet jeg tenna sammen og sa til behandleren at jeg var klar til å få høre hva vekten min var.
Jeg hadde 2kg vektøktning siden forrige time for 3 uker siden…
Så med andre ord: Jeg har ikke spist like mye som jeg fryktet, men allikevel for mye..

Når jeg ser tilbake på livet med spiseforstyrrelse, så er ikke 2kg i pluss så mye å gråte for.
Så jeg tenkte å gi dere et innblikk i livet mitt med spiseforstyrrelse.

Første skoledag
Allerede i en alder av 5 1/2 begynte jeg å vise tegn til unormalt spisemønster..
Jeg hadde et ekstremt søtsug, langt over den normale sukker-tanna mange barn har..

8.Klasse
Jeg var fremdeles normalvektig, men mat hadde stort fokus i livet mitt..
Allerede 2år før dette bilde ble tatt var oppkast en naturlig del av livet mitt.

Så spoler vi frem til jeg var 19år i 2009.
Vekten var godt på vei opp, mye takket være svakheten min på dette bildet: kaker…

2010.
Her er jeg på max vekten min, jeg hadde vel så vidt bikket 90.kg og det var nå jeg fikk nok..
Slankingen var i gang..

2011.
80.kg
Jeg var sakte, men sikkert på vei ned i vekt, men det gikk ikke fort nok.
Det var nå jeg tok mitt livs værste avgjørelse…
«Jeg skal bare» få fart på slankingen litt..

2012.
I løpet av dette året mistet jeg totalt 20.kg, men det var ikke nok..

2013.
I løpet av de første mnd i 2013 hadde jeg mistet totalt 25kg.

Nå har jeg tatt av meg snart 30kg.
Men fremdeles ser jeg den samme jenta i speilet som jeg gjorde i 2010…
Det er først når jeg ser bildene side om side slik som dette, at jeg husker hvor feilplassert virkelighets oppfatningen min er.

Nylig fikk jeg avslag på søknaden min om behandling på et senter for spiseforstyrrelser, det føltes veldig tungt.
Hva nå ?
Selvmedlidenheten trakk meg ned og jeg hulket i en time eller to, mens jeg forbannet Helse-Norge.
Stakkars meg.
Stakkars lille, hjelpeløse, syke, fortapte meg…

Jeg fikk medfølelse og trøstende ord fra venner og familie og jeg sank lenger og lenger ned i stakkarsligheten min..
Jeg var patetisk..
Og det fikk jeg bekreftet.
Stakkars lille meg klagde enda litt til og viste ingen tegn til å høre på en av mine venninners trøstende ord…
Da fikk hun heldigvis nok..

«Ikke vær et offer ! Detta greier du, herregud… Det er da bare å finne en annen løsning og å gjøre det beste ut av den behandlingen du KAN få… Så slutt å synes synd på deg selv !
Det er lov å bli skuffa og trist, men det får da være måte på… Du har holdt deg for god for offer rollen i snart 24 år, så ikke ta på deg den rollen nå… Jeg hater sånne folk og det gjør du også !»

Noen av mine venninner har kroniske syndromer selv, der i blandt den ovennevnte. Det å ha venner med like stor motgang som deg selv er et sjangsespill… Det kan enten hjelpe deg opp eller trykke deg ned, avhengig av din og deres innstilling til livet..
På den ene siden er det mennesker som kun ser det vanskelige i livet sitt. Vi kjenner alle minst èn sånn person. En sånn som synes synd på seg selv hele tiden og lar livet rase forbi fordi «stakkars» dem er for syk til å ta del i det…
På den andre siden har du de som tar beina fatt og går motgangen i møte med målrettet blikk…
Mine venninner er av den sistnevnte typen…
Jeg elsker brutalt ærlige og sterke mennesker, det er derfor de utgjør kjernen i vennekretsen min..
Disse venninnene vet hva motgang vil si og de synes ikke synd på deg med mindre du virkelig prøver å gjøre noe for å bedre livet ditt selv..

Jeg tørka bort snørr og tårer og byttet dem ut med et smil…
Dette går bra, jeg er en sta liten faen og jeg har da klart meg så langt..

Bivirkningene av en spiseforstyrrelse er mange.
Nedsatt immunforsvar er èn av dem..
Jeg er nå på min andre runde med influensa på noen få uker, strengt tatt har jeg sjanglet i snart 3 uker sammenhengende..
Hvorvidt feberen er ute av kroppen eller ei kan jeg aldri vite, ettersom jeg alltid fryser uansett.
Lungebetennelse virker skremmende nærme ettersom kroppen ikke klarer kurere hosten.

Apetitten ble borte sist uke da jeg var hos kjæresten.
1/2 rundstykke til frokost og kvalmen kastet seg over meg…
1 yoghurt til lunsj og middagen orket jeg ikke.
Jeg lå på sofaen hans mens jeg ergret meg over den dårlige timingen kroppen hadde med å bli syk…

Influensan blir sakte, men sikkert bedre, mens apetitten uteblir..
Det begynner å gå opp for meg at kvalmen ved matinntak ikke skyldes influensa..
Enda en bivirkning av livsstilen min har entret kroppen.
Magen er vant til å sultes, små porsjoner med yoghurt eller smoothies i løpet av dagen og kanskje en suppe til middag…
Magen er rett og slett ikke vant til mat lenger, så når jeg endelig spiser kommer det som et sjokk på kroppen..

Den deilige isolerte tilværelsen langt fra matbutikken har satt sine spor..
Bulimien holdes i sjakk, ingen overspising eller matorgier.. Full diett..
Bulimi er i ferd med å videreutvikle seg til Anorexi…

Jeg lever på smoothie, snus og pepsi max..
Det skremmende med det hele er at jeg ikke merker at kostholdet snevrer seg inn for hver dag som går..
Plutselig går det opp for meg at en kostholdsliste på 20 er blitt snevret ned til 8 ting jeg kan spise..

På veien mot å bli frisk føler jeg at jeg ikke gjør annet enn å ta ett skritt frem, så to tilbake.

Etter en uke på reisefot kom jeg hjem til svimlende 236 useriøse kommentarer på bloggen min. Dette var ikke annet enn spam og reklame, men det fikk tankene mine over på noe annet.

Nylig leste jeg blogginnlegget til ei jente som skriver om sin Anoreksi, og de kommentarene hun får er desverre verken spam eller reklame.

Det er et mysterium for meg hvordan noen mennesker kan ta seg friheten til å skrive slike ting.
Ved nærmere ettertanke er det åpenbart at dette er grunnet uintelligens og feighet.

Les her:
http://tanjapettersen.blogg.no/1381082299_er_det_mulig.html

Etter å ha lest over kommentarene er det noe som slår meg som ganske åpenbart:
Denne jenta har neppe så mange «hatere» som det ser ut til.
Jeg har vært i Sarpsborg og aldri har jeg blitt fortalt om denne forhatte jenta som «hele Sarp» ønsker død.. Jeg har heller ikke fått noe inntrykk av at samtlige av Sarps befolkning har et intellekt på nivå med Neandertalerne..
Men disse kommentarene der i mot oser av underutviklet IQ og inntørket sosial intelligens..
Det lukter lang vei at disse kommentarene stammer fra et fåtall «kvinnelige»-individer som ønsker å fremstå som en større gruppe enn det de egentlig er.

Er det nå man kanskje skulle revurdert aldersgrense på internett, på lik linje med alkohol og filmer med voldelig innhold ?
Spør du meg burde barnevernet kobles inn i denne saken, for her er det noen som har sviktet rollen sin som barne-oppdragere. Ansett en hacker og tilbakespor kommentarene.

Mobbing burde vært straffbart, for konsekvensene av mobbing kan være dødelig !
Spesielt nå som mobberne kan gjemme seg bak anonymiteten av en pc-skjerm, noe som tillater dem å være grovere.

Jeg er glad for at Tanja deler dette og får det ut i lyset.
Hvem vet hvor mange som opplever det samme ?
Og hvor mange vil gi etter for mobbernes oppfordringer om selvmord ?

Som sagt var jeg i min første behandlingstime i går. Nervene kriblet og jeg var veldig spent på hvordan det ville gå.

Behandleren min var veldig hyggelig, så henne har jeg ingenting vondt å si om.
Men etter å ha ventet på behandling i 3mnd hadde jeg større forventninger en det jeg møtte..

I starten av timen spurte hun om jeg hadde vært i noen lignende form for behandling før.
Jeg svarte ja og sa at det var derfor legen min hadde henvist meg til innleggelse. Jeg hadde ikke hatt noe utbytte av samtaleterapi og jeg ble igrunn bare dårligere mens jeg gikk i behandling. Dette var fordi jeg ikke fikk nok oppfølging og fordi det gikk for lenge mellom hver samtale (2-3 uker). Så mens jeg utfordret dietten min og gikk på den ene smellen etter den andre, så hadde jeg ingen oppfølging.
Jeg sa også at ettersom jeg har Tourette syndrom, så legger jeg til meg tvangsmønstre fortere enn andre og derfor har det forsterket bulimien og spisemønsteret mitt.. Det er ikke bare bulimi, men også tvang som følge av TS..
Dette gjør at jeg er mer avhengig av oppfølging under behandling enn det noen andre kanskje er.

Samtalen fortsatte med at jeg snakket om meg selv og min bulimi. Behandleren mente at jeg ville få god utbytte av samtaleterapi ettersom jeg viste stor selv-innsikt og viljestyrke til å bli frisk.. Så jeg gikk med på å gi samtalene en sjangse før jeg søkte om en evt innleggelse..

Det skal også sies at grunnen til at jeg flyttet hit (milesvis fra venner, kjæreste og sa opp jobben) var pga behandlingen her, jeg ble fortalt om et senter hvor de tok inn brukere i 3-4 uker regelmessig.. Dette tilbudet fikk jeg da i går vite at de har lagt ned.. Så tilbudene for meg her på sørlandet er minimale.. Så jeg må da i såfall henvises tilbake til østlandet, som jeg flyttet fra – for å få evt behandling på en senter for spisefortyrrelser..
Snakk om blinkskudd !!

Videre i samtalen ble vi enige om visse endringer i kostholdet mitt.. Jeg lever på ca 8-900 kcal om dagen, noe som er under behovet til en som er sengeliggende 24/7..
Angsten murret i kroppen min bare av tanken på å måtte spise noe «farlig» minst 1, men helst 2 ganger om dagen..
Men med oppfølging ville det går bra, så jeg sukket lettet og gikk med på endringene.. Nå skulle det bli andre boller her i gården !

Timen ble som forventet avsluttet med å sette opp ny time..
Min behandler jobber flere steder, så neste uke var hun borte, uken etter der var det kurs og foredrag, dermed var det ferie…
Skuffelsen sank som en stein i magen min da jeg atter en gang befant meg i en situasjon hvor jeg ikke fikk neste oppfølging før om 3 uker…
Hadde hun ikke hatt ferie måtte jeg allikevel ventet i overkant av 2 uker.. Dette høres kanskje ikke ut som mye, men i min situasjon er det alt for lenge.. Spesielt når endringer i kostholdet skal skje så fort.. Jeg fikk ingen tips eller råd, ingen hjelpermidler til å overkomme angsten, abstinensene eller kompensasjonsbehovet..
Jeg fikk beskjed om å «bruke staheten min»…
Staheten min er desverre for øyeblikket opptatt med å forhindre meg i å spise «farlig» og Touretten tviholder på denne livssituasjonen…
Jeg forventet litt mer «verktøy» å jobbe med.. Noen mentale øvelser kaskje, noen tips eller triks til å blokkere konsekvensene av «farlig mat»… Men nei..

Atter en gang sitter jeg her og skal utfordre grensene mine, alene..
Hadde jeg klart det med staheten min, så hadde jeg vel kanskje ikke trengt å betale penger for å hjelp…
Hvis jeg skal få noe utbytte av disse samtalene, som behandleren mente at jeg ville, så burde jeg vel kanskje få tid til samtaler ??
Det å skulle slippe noen inn bak murene dine og inn i det såre livet du lever er veldig vanskelig. Det krever tillitt og tar tid å bygge opp.. Etter 50minutter èn gang, for så å se behandleren igjen om 3 uker, skaper ikke den tillitten..

Tilbudet innen for psykisk helse her i landet er alt for dårlig, det gjelder vel kanskje igrunn det meste av helsetilbudene her.. Med mindre man har ræva full av penger så man kan benytte seg av de private tilbudene da vel og merke.
Jeg synes ihvertfall man i det minste skal få komme til noen som har tid til deg når man først har ventet i 3mnd, men kanskje det bare er jeg som er kravstor..