Nå er det den tiden av året.
Jeg oppdaget blod på gulvet, i full panikk undersøkte jeg hunden min for å se hvor hun hadde skadet seg.
Jeg klødde meg litt i hue da jeg ikke fant noen kilde til blodet – løpetid falt meg ikke inn med det første ettersom jeg alltid kun har hatt hanndyr..

Nå skal det sies at jeg ikke er uviten om at tisper blør under løpetid, men når jeg ser blod så tenker jeg sår.
Etter litt undersøkelse av Kira og litt hodebry for meg – gikk det opp et lys..
Jeg har jo ventet på at hun snart skulle få løpetid, ettersom jeg har hatt henne noen mnd.

Dermed gikk det også opp for meg –> jeg ikke har fått ut finger’n og kjøpt tispetruser til henne !

Da var det bare å stikke hue ned i den delen av undertøysskuffen som ellers kun brukes i nødstilfeller: Som hvis strømmen går og jeg ikke får vasket klær på flere dager, eller hvis hunden min plutselig skulle få løpetid :-P

Utstyrt med en stygg truse, et stort glis og en liten saks, tredde jeg trusa på den stakkars hunden.

Noe sier meg at det kun var jeg som så humoren i dette :-P

Det å være pårørende til en som sliter med depresjoner er like tyngende og utfordrende som det å selv ha det, kaskje til en viss grad vanskeligere også ?
Men det tør jeg ikke påstå for sikkert…

Jeg ser på mine nærmeste at min depresjon tærer på dem, de står hjelpesløse på sidelinjen i håp om at jeg skal ta i mot hendene de rekker mot meg…
Men jeg nekter å ta i mot, vil ikke…

Jeg isolerer meg og skyver dem bort, gir ikke lyd fra meg..
Tålmodig venter de på at mine gode dager skal komme og at jeg tar kontakt igjen.

Selv lever jeg i min egen boble, tilslørt av depresjonen.. For meg er dette livet, for meg er det mine egne valg som gjør at jeg sitter alene..
Det må være sårt for dem å bli skyvet bort slik, dette er en følelse jeg som deppresiv ikke kjenner til, for det er jeg selv som ønsker å skyve dem vekk..
Det er ikke jeg som sitter ved telefonen og venter på livstegn, det er ikke jeg som gang på gang blir avvist når jeg tar kontakt.. Dette er det mine venner og min familie som opplever..

Dette er en side av depresjonen jeg ikke føler på selv og derfor tror jeg det faktisk er vanskeligere for de rundt meg når jeg er deprimert..

Det å være mor og å vite at din datter sitter alene hjemme dag ut og dag inn, i en leilighet som ikke er ryddet på månedsvis, at datteren din gråter seg i søvn hver natt og at datteren din søker isolasjon – det må være tungt og sårere må det føles når du er totalt hjelpesløs i din datters situasjon..

Men i kveld har jeg tatt meg sammen. Jeg har bestemt meg for å finne frem mitt gamle jeg og å være den jeg en gang var – den Tanta jeg pleide å være.
For sårest er det nok for barna i familien, mine tantebarn.. De har mistet den tanta de en gang hadde, den tanta de var så glade i og som de pleide å tilbringe tid med…
Den tanta er ikke her lenger, men i kveld har jeg tørket støvet av henne og pakket henne frem igjen.

Jeg har invitert min eldste nevø på besøk og i morgen skal vi på kino.
Jeg kjente at nervene kriblet da søsteren min overrakte invitasjonen og jeg var redd, fryktelig redd for at han ikke skulle ønske å være hos meg.
Til min store glede ville han det, og mitt såre tante-hjerte ble fylt med skam og dårlig samvittighet. Søsteren min fortalte meg at han hadde lyst opp av glede i ansiktet sitt da hun spurte.. Han hadde prøvd å ta det «kult» ettersom han nå er i en alder hvor tantebesøk egentlig ikke skal være så tøft, men gleden lyste i fjeset hans..

Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til mine tantebarn, men de siste 2årene har jeg vært en dårlig tante med lite tid, lite glede..
Og når jeg da får se og høre gleden de føler over å få tilbringe litt tid med meg, så skammer jeg meg.. Jeg skammer meg for at jeg har latt depresjonen komme i mellom meg og barna, mellom tiden vår sammen..

Venner og voksne i familien vet og forstår hvorfor jeg ikke er der lenger, men barna de vet ikke.
Og hvordan det føles for et barnehjerte å ikke lenger være i tantes liv, det vet jeg ikke, men det må være sårt.. Det må føles rart å gå fra å ha en tante man ser hele tiden, til å ha en tante som bor like ved, men som ikke lenger bruker tid med deg…
Jeg lurer på om de føler seg avvist, om de tror at det er noe ved dem som gjør at jeg ikke er der lenger..

Jeg savner dem og jeg savner den jeg var..

Den oppspilte følelsen når du virkelig vet hva du skal blogge om, men du må bare gjøre noe ferdig først…

Så setter du deg endelig ned med henda på tastaturet og blikket festet på pc-skjermen..

…

…

Så har du glemt det du skulle skrive om.

Da er det bare å si – God natt !

Nå er det duket for avreise igjen, men denne gangen er det ikke innenfor vårt lands grenser :-)

Biletten er betalt, kofferten pakket og destinasjonen er London !

Ønsker alle en god helg, så snakkes vi plutselig igjen.

Cheers mate !

«Now, in case you’re wondering why I have a certain interest, or fascination let’s call it, with torture and beheadings and all of those things I have mentioned, is because each of these items reminds me in life over and over again what beasts we human beings really are. When you get right down to it, human beings are nothing more than ordinary jungle beasts. Savages. No different from the Cro Magnon people who lived twenty five thousand years ago. No different. Our DNA hasn’t changed substantially in a hundred thousand years. We’re still operating out of the lower brain. The reptilian brain. Fight or flight. Kill or be killed. We like to think we’ve evolved and advanced because we can build a computer, fly an airplane, travel underwater, we can write a sonnet, paint a painting, compose an opera. But you know something? We’re barely out of the jungle on this planet. Barely out of the fucking jungle. What we are, is semi-civilized beasts, with baseball caps and automatic weapons.»

– George Carlin

Det er stille i leiligheten og alt jeg hører er lyden av tastaturet.. Jeg titter rundt meg og kjenner en klump i halsen, bildene fra i går fremkalles i hodet mitt..

Dyreplageri.
At jeg ikke har tatt til vettet enda og sluttet å lese slike «nyheter»..
Jeg syns igrunn ikke det er noen Nyhet at mennesker mishandler, vannskjøter og torturerer dyr til sin egen underholdning..
Sånn har mennesker vært så lenge jeg kan huske…

På brystet mitt hviler Sesi hodet sitt, håpefulle øyne blir salige i det jeg stryker henne forsiktig over hodet.
Vedsiden av ligger Kira med lange blikk og venter på sin tur.. Hun sukker tilfreds når jeg stryker litt på henne også..

Bildene av en hund som ble kastet over en bro levende lyser i hodet mitt, filmen av en rev som flås levende surrer, lydene av en katt som snurres skrikende i luften etter halen vil ikke stilne…
Og smilet, det selvgode, uvitende, umenneskelige smilet til disse menneskene er brent fast i minnet mitt..

Jeg begynner å tvile på om ordet umenneskelig egentlig er rett..
Etter alt jeg har sett og hørt, etter alt vi mennesker har gjort og fremdeles gjør mot oss selv, mot andre, våre egne, våre dyr, andres dyr og alt som er… Så lurer jeg på om faenskap i bunn og grunn er menneskelig… Og om det er vi som viser omtanke og medfølelse, som faktisk er de umenneskelige.. For det virker som om mennesket er mer kapabelt til ondskap enn godhet og det er skremmende å se hvor naturlig dette faller for noen..

For hvis vi mennesker ikke hadde levd våre liv, begrenset av lover og regler, ville vi da vært så «menneskelige» å vist omtanke, medfølelse og respekt ?
Eller ville majoriteten levd fult ut med sine «umenneskelige» verdier…?

Jeg ser på dyrene rundt meg, katten min, hunden min og hunden til mamma som er på besøk..
Klumpen i halsen vokser når jeg ser på dem, når jeg ser tillitten, omtanken og den ubetingede kjærligheten de viser til meg og mine…
Våre dyr er ikke annerledes enn disse stakkars dyrene jeg leser om hver dag.. Disse dyrene som ufrivillig ble tatt inn i livene til de som mishandler dem – disse dyrene som forsøkte å vise den samme tilliten og kjærligheten, men som ble møtt med misbruk og hat.

Katten min løfter på hodet og gir fra seg et snork, han krøller seg tilfreds sammen på puta si og sover videre… Her er han varm og trygg.

Det er ikke bare ondskap som skader dyrene våre, uvitenhet også..
Pus kom til meg en sensommer natt og gråt ved ytterdøren min.
Hjertet mitt gråt med han og ville slippe han inn, men fornuften holdt han ute.. Jeg forsøkte å holde han ute i 4 dager, men katten smatt inn så fort muligheten bød seg… Etter dag 4 ga jeg opp og lot katten komme og gå som han ville, mens jeg forsøkte å lokalisere eieren hans – han måtte da ha et hjem, kanksje han bare hadde gått seg bort…

Eieren ble funnet 2 hus bortafor meg, men hun var ikke hjemme.. Hun hadde vært borte en god stund og var ikke ventet hjem igjen med det første.. Både jeg og huseieren min prøvde å nå henne på tlf, men fikk ingen svar..
Pus bodde her nærmere 1 uke før eieren hans kom hjem.. Hun kunne ikke forstå hvorfor han hadde kommet hit ettersom hun «Hadde satt ut mat til han da hun dro»…..
Hvor lenge katten hadde vært ute før han kom til meg fikk jeg aldri noen svar på, men katten luktet søppel og det var lett å forstå at han hadde måttet finne andre kilder til mat..
Selv med eieren hjemme ville ikke pus dra, når jeg ble kjørt til butikken løp pus skrikende etter bilen jeg satt i… Dermed fikk jeg nok og kontaktet eieren igjen og sa at jeg ville adoptere pus, og det fikk jeg…

Jeg trøster meg med tanken om at mine dyr har det bra, her vil de alltid ha trygghet, omsorg og behov som møtes…
Samtidig som jeg ivaretar mine egne dyr, kjemper jeg også for andres..
Jeg snur aldri ryggen til vannskjøtsel, mishandling eller uvitenhet – det burde ikke du heller.

Det å ikke gjøre noe og å snu ryggen til, ligger rett der på 2.plass under det å faktisk gjøre faenskapet.
Du er kanskje ikke den som skader, vanskjøter eller mishandler, men ved å gjøre ingenting – tillater du det..

Nå har jeg registrert meg på <a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4d3775fd5c4af7827417c2e05e87c6996340e157″>Bloggurat</a>.

Det er ikke bare jeg som skal pynte meg til jul ^_^

Hunden min Kira får også sine goder når matmor går amokk på Ebay.
Jeg klarer ikke å titte innom Ebay uten å kjøpe det ene tullet etter det andre: Rosa halsbånd med diamanter på, Rosa halsbånd uten diamanter, leiebånd i alle regnbuens farger, leker, sløyfer og det som er.
Jeg elsker å skjemme bort hunden min med sånt tull, fordi hun ikke vet at hun er bortskjemt.
Skjemmer man dem bort med snop og mat, så får man tjukke hunder som tigger ved matbordet :-p
Men jeg har aldri sett en hund sitte foran datan, med visakortet i kjeften mens siklet renner.. Derfor tyr jeg til materialistiske bortskjemmelser.. Hunder forstår ikke sånt x)

Hun ser kanskje ikke så skummel ut med den rosa sløyfa si, men Kira er en imponerende god vakthund.. (Men mest av alt er hun jenta til’a mor !)

Katten slipper heldigvis unna (for det meste) ettersom han verken liker dill eller dall.. Kattesengen bryr han seg katta om og heller ikke lekene jeg har hamstret vil han vite av..
Han jager ekte mus og den store gode sofaen min får jeg pent dele på !

Jeg prøvde å skjemme han bort med Gourmèt kattemat til dyre dommer…
Blid og temmelig fornøyd med meg selv, fylte jeg opp skålen hans og ventet nesten på et lite gledeshyl når han fikk se maten… Men Nei…
Han tok ett sniff oppi skåla, snudde rumpa til og grein… Han klagde både lenge og høyt.. Til slutt la han seg både sulten og skuffet oppi sofaen…
Og jeg følte meg en smule fornøyd med at katta mi ikke vil ha dyr, fancy kattemat..
Han vil ha billig-mat, og da aller helst firstprice ! Den liker han best..
Flinke katten sin det ^_^

Da nærmer det seg Mandag med stormskritt og denne dagen brukes ofte (for min del) til å surfe på det store nettet etter latterligheter.

Ekte eller ei, jeg avslutter denne herlige helgen med en god latter ! :-D

Mens jeg sitter letter henslengt foran datan på en ubehagelig stol, går det opp for meg hvor LAT jeg faktisk er..
Halebeinet verker og rumpa har sovna, men ikke pokker om jeg orker å reise meg opp for å hente meg en bedre stol..
Her har jeg satt meg og joggu skal jeg sitte !

Jeg fundere på om jeg ikke skal hente meg en ny stol, kun for å bekrefte for meg selv om at jeg ikke er lat..
Det å lure seg selv er lettere enn man tror :-p

Men så begynner jeg å gruble over latskapen min..
Hvorfor i alle dager har evolusjonen avlet frem en så ubrukelig egenskap som ikke kan brukes til annet enn: Jah, latskap og ingenting…?
Det er da det går opp for meg, dagens samfunn og vår fremgang er bygd opp av latskap – latskap fører til fremgang !
Tidenes største oppfinnere må ha vært verdens lateste mennesker, og jammen fikk ikke latskapen deres verden opp og frem..

Det finnes 2 typer late mennesker..

1. Den typen som ikke gjør noe annet enn å kun drukner seg i godene som andre late mennesker har lagt til rette for dem – også kjent som Sofaslitere
2. Den type late mennesker som «forbedrer» omgivelsene sine slik at «livets utfordinger» blir lettere..

Og den er den sistnevnte typen latsabber jeg takker for at jeg kan leve mitt late liv.

Han som oppfant heisen for eksempel, han må ha vært lat.. Men i stede for å leve det late livet og bo, jobbe og sosialisere seg i 1.etasje resten av livet, så motiverte latskapen hans han til å finne en løsning på denne «utfordingen» som det å gå i trapper er…

Han som oppfant Telefonen må også ha vært en latsabb.. Det er et ork å gå til naboen for å informere om siste sladders oppdateringer. Det å skrive brev tar for mye tid + at man må GÅ til postkassen (den tiden postkontoret) for å få sendt det…

Og jammen var det en latsabb som ikke orket å gå til postkontoret lenger han heller, så han fant opp bilen…

Folk orket ikke lenger å ro båtene sine selv, og det å bruke vindkraft var for tungt, så dermed var det en gluping som fant opp påhengsmotoren..

Vi orket ikke lenger å gå ut for å sosialisere, eller å bla i bøker på biblioteket for å lære oss ting.. Så en latsabb fant dermed opp internett.. Nå trenger man heller ikke forlate huset lenger for å handle !

Men min yndlings latsabb og den personen jeg dedikerer dette innlegg til, det er den latsabben som fant opp denne:
Latskapen din er så overlegen og umenneskelig at den ikke kan være annet enn Gudommelig !
Kjære latsabber, er du sliten og lei av å måtte knipe igjen ?
Ønsker du å kunne la fiseringen endelig få slappe av, så er dette produktet for deg !

Under-ease-pants, med et filter som kan byttes når du trenger det – hvis du skulle la annet enn kun gass passere..
Denne oppfinnelser hindrer kroppsgassene dine i å sive ut av trusene dine..
Og dermed min gode venn, trenger du ikke lenger å anstrenge deg de 10 sekundene det tar å bevege deg ut og vekk fra andre mennesker, for å slippe gassene fri !

Jeg er fremdeles ganske så grønn når det kommer til denna bloggingen.. Så er det noen som kan fortelle meg følgende:

Når jeg kommenterer andres innlegg og de svarer, er det noen mulighet for meg å få beskjed om dette ?
Føler ofte at jeg «stalker» andres blogg for å se hva/om de svarer..