Min Absurde Verden

Det er visse sider av livet mitt jeg har skrevet pent lite – eller ingenting om.
Sider som jeg forsøker å skjule for alle rundt meg, men når man har valgt å skrive en blogg helt åpent og ærlig, for informasjon til andre, så kan man ikke unngå disse sidene… Og det ønsker jeg heller ikke, men dette er temaer som er litt skambelagt, både av oss selv og samfunnet rundt oss.. Så når og hvordan jeg skulle skrive om dette var jeg usikker på.

Slik som mange andre har jeg noen tillegsdiagnoser som følger både Tourette og ADD.
Jeg liker livet med Tourette og ADD. Jeg ser mine positive sider og ville ikke vært foruten, men det har sine negative sider også – baksiden av medaljen..

Jeg har Angst i form av sosialangst med panikklidelse og Agorafobi (frykt for å forlate hjemmet) + Depresjon… Nå kan man si at mitt tilfelle er nokså Moderat, men slik har det ikke alltid vært og det kommer perioder hvor det går fra Moderat til Mye..

I dag tenkte jeg å skrive om Depresjonen min.
Nå er jeg i en depresiv periode, med dette følger apati (følelse av tomhet eller mangel av følelser) og tiltaksløshet… Bare tanken på å rydde, vaske, dusje. gå tur, handle, kle på meg og lignende føleles utmattende.. Håret står som en bust i strikken og sminken er ikke blitt rørt på nærmest 2 uker.. Hva er vel vitsen ?
Det å bo så isolert som jeg gjør tærer på psyken.

Jeg svinger fra å føle meg trist, hjelpesløs og ensom, til å føle absolutt ingenting, jeg blir helt tom..
Jeg skyver venner og familie bort fra meg, bryter kontakten, gir ingen lyd fra meg.. Jeg ønsker å være alene.. Det samme gjør jeg med kjæresten.. Bakerst i hodet lurer en liten tanke om at jeg ikke er forelsket i han lenger, at jeg vil ha det bedre om jeg gjør det slutt med han for å kunne være alene..
Jeg føler meg ubrukelig og verdiløs…
Jeg avlyser alle avtaler eller avslår alle inbydelser, jeg orker ikke, makter ikke – vil ikke..

Intimitet med kjæresten er ikke-eksisterende i slike perioder, jeg takler ikke nærhet, er ikke bra nok for det.. Jeg vil være for meg selv..
Når han tuller eller kiler meg, freser sinnet i kroppen.. Slike ting som vanligvis får meg til å fnise som en nyforelsket skolejente. For jeg forguder han egentlig, men ikke akkurat nå…

Leiligheten ser ut som en katastrofe, oppvaksen hoper seg opp og klesvasken går snart av seg selv. Jeg makter ikke..

Personlig hygiene blir plutselig et ork, jeg dusjer kun hvis jeg skal ut av huset eller hvis kjæresten kommer på besøk.. Pysjen er blitt et hverdagsatrekk.

I periodene med depresjon søker jeg på nett for å finne nye hjem til dyrene mine (som jeg elsker over alt på jord).. Fordi disse stakkars dyrene kan umulig ha det godt hos en så ubrukelig person som meg..? Jeg må jo være verdens værste person som holder dem her, når de kan få det så mye bedre hos noen andre…
Dette er en altoppslukende følelse og det samme gjelder venner, kjæreste og familie – de har det da mye bedre uten meg..

Jeg som egentlig er ei aktiv friluftsjente som elsker sosialisering, er blitt en møkette eremitt som skyr kontakt med andre.

Jeg kan sitte å stirre på pcskjermen uten å egentlig se på noe som helst, sekunder går, minuttene går, timene går.. Plutselig går det opp for meg at jeg har nistirret på facebook i 4 timer uten å så mye som scrolle en gang.. Bare venter, titter, sturer….

Alt utsettes til siste sekund, for jeg orker ikke gjør noe «akkurat nå»… Jeg skal ut å reise om noen få dager.. Pakkelisten er skrevet, men klærne ligger fremdels til vask – i grunn har jeg ikke en gang orket å bestemme meg for hvilke klær jeg skal ha med.. Men det spiller ingen rolle, alle klærne er skitne uansett, så hva enn jeg velger å pakke med, så må det vaskes først..

Men jeg orker ikke, ikke akkurat nå..