Ulogisk logikk skaper paranoia
Som bulimiker har jeg jo nokså ulogisk logikk i forhold til livet mitt og en intens urasjonell frykt for overvekt. Denne frykten for overvekt gjør meg urovekkende paranoid rundt andre mennesker.
Jeg må ha stålkontroll på alt av mat som går inn i kroppen min.
Jeg er derfor nødt å lage all maten min selv, slik at jeg er 100% sikker på hva den inneholder..
Hvis andre lager maten jeg skal spise, må jeg i det minste stå på sidelinjen og følge med.
Det er her den paranoide-bulimikeren trår til.
Hvis jeg ikke ser på mens andre lager mat, kan jeg ikke stole på at de har fulgt «reglene» for matlaging.. For alt jeg vet har de puttet i noen ekstra ingredienser, for så å lyve om det.
Mange tenker «det man ikke vet, har man ikke vondt av», dermed er jeg redd for at de tar seg friheten til å fôre meg med «farlige» ting.. Bare for å bevise at jeg ikke ble feit av det.
I går var jeg i den første samtalen med behandleren min, der ble jeg nødt å veie meg.
Her hjemme har jeg en noe upålitelig vekt, den kan vise 2kg forskjell om jeg veier meg to ganger på rad.. Nå har jeg endelig funnet en plass hvor vekten viser det samme tallet og slått meg til ro med det..
Men da jeg veide meg hos behandleren min i går ble jeg hellig overbevist om at hun hadde tuklet med vekten sin.
Den viste sjokkerende 2kg mindre enn vekten min her hjemme og det kan jo «selvfølgelig» ikke stemme. Bulimien min hveste til meg at hun så klart måtte ha tuklet med vekten, bare for å lure meg til å tro at jeg er tynnere enn det jeg egentlig er..
Når jeg veier meg tar jeg utgangspunkt i det høyeste tallet vekten viser.
Det å tro at man har gått ned litt, for så å finne ut at det ikke stemmer, er som et hjerteskjærende nederlag.. Så jeg veier meg alltid 3-4 ganger før jeg tør å tro på «fremgangen» min..
Når de rundt meg sier at jeg har gått ned i vekt eller når de sier at jeg begynner å bli for tynn, nekter jeg å tro på dem. De vet jo at jeg har bulimi, så de kan jo ikke bekrefte det når jeg sier jeg har lagt på meg.. Det er jo klart, de vil ikke ha skyld i at jeg blir dårligere !
Så derfor tror jeg helt ærlig og oppriktig at alle rundt meg lyver til meg.. Man sier ikke til den feite eller stygge vennen sin at de faktisk er det, man pynter på det for å skåne følelser..
Sånn tror jeg at de rundt meg gjør i forhold til meg også.. De vet at vektøkning er et nederlag for meg, så derfor tror jeg at de lar være å si noe når jeg faktisk har lagt på meg…
Jeg ser det jo tross alt i speilet !
Og det er vanskelig å faktisk tro på at det du selv ser ikke er riktig.. Jeg ser det jo, så hvordan kan det være feil ?
Tenk deg at du ser et grønt eple ligge på bordet, men alle rundt deg sier at eplet er rødt…
Tror du da på det du selv ser, eller det alle andre sier ?
I mine øyne blir jeg bare tykkere og tykkere, selv om vekten viser nesten 30kg reduksjon siden jeg begynte å slanke meg.. Så fornuftige-meg skjønner jo at det er noe som skurrer, men bulimiker-meg ser noe helt annet i speilet..
Det er ikke rart at man blir litt paranoid når man lever et liv tilsløret med ulogisk logikk og vrengebilder.
