Hvis du ikke oppfører deg nå, kommer den feite dama oppi gata her og spiser deg..
Som jeg nevnte tidligere har jeg vært igjennom noen år med ren overspisnings forstyrrelse, noe som førte til overvekt. Jeg var ei frodig jente på 90kg, men følte meg strengt tatt ikke noe plaget av kiloene rent psykisk sett. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg og jeg følte meg fin uansett hva jeg hadde på meg.. Selv om det ikke akkurat så slik ut, så har jeg alltid vært ei jente som er glad i fysisk aktivitet. Overvekt er ikke nødvendigvis et tegn på at man er en sofasliter som kun pendler mellom TV’n og godteriskuffen..
Men de overflødige kiloene var tunge å bære på og det slet på kroppen med fysisk aktivitet.. Så jeg begynte å psyke meg opp til å gjøre noe med saken, men jeg gikk på diverse medisiner som hindret meg..
Jeg gikk på Ritalin for ADD’en min, for de som ikke vet det er så er Ritalin et sentralnerve stimulerende medikament som brukes mot hyperaktivitet ved ADHD og i mitt tilfelle mot utmattelse ift ADD. Det hjelper også mot konsentrasjonsproblemer som følger med disse diagnosene.
Hjertet mitt tålte ikke amfetaminene som Ritalin er laget av, noe som førte til økt puls. Ettersom jeg ikke var så grusomt keen på å dø av hjerteinfarkt innen fylte 30år ble jeg satt på betablokker, et medikament som hindrer hjerte i å slå så fort. Dette var effektive og ivrige medisiner som desverre også hindret hjertet i å slå fortere under fysisk aktivitet. Så det å gå fra soverommet til stua føltes som et maraton. Jeg klarte ikke å delta i gymmen på skolen og det å gå til bussen ble uutholdelig.
Så i en alder av 20år-ish kreket jeg med ned til en spesial sykepleier på DPS for oppfølging av medisinene mine.. Hun hadde strengt tatt ikke noe å si verken i forhold til overspisingen min eller vekten min, men den friheten tok hun seg glatt..
Da jeg tok opp at jeg ble ør og uvell ved det minste snev av fysisk aktivitet, fikk jeg et svar som fikk meg til å føle meg som en strandet hval
«Du ser jo ikke ut til å være i så mye fysisk aktivitet, så det går sikkert fint»
Ikke visste jeg at det var for sent å gjøre noe med flesket ditt så fort det var plantet på kroppen din.
Etter det møtet gikk jeg derfra og følte meg mer eller mindre mislykket, så for å ikke være 70% arbeidsufør uten medisiner måtte jeg heller leve et liv som bleikfeit og dvask…? Det kjentes ut som om bakken ristet under meg for hvert skritt jeg tok og jeg så for meg en fremtid som nabolagets skremselspropaganda for små barn:
Hvis du ikke oppfører deg nå, kommer den feite dama oppi gata her og spiser deg !
Jeg prøvde å ta meg sammen og tenkte at det sikkert var 50/50 medisiner og latskap som hindret meg i å få ut fingeren. Jeg begynte å gå turer, men etter et par alt for intime møter med asfalten innså jeg at fysisk aktivitet ikke var noe for meg så lenge jeg gikk på medisiner. Så jeg mannet meg opp til neste oppfølgningsmøte og overtalte meg selv til å tro at hun ikke hadde ment å være nedlatende da hun kom med kommentaren sin.
Vel inne på kontoret stammet jeg atter en gang frem problemene jeg hadde ift medisinene.. Jeg fortalte at jeg hadde mistet balansen på grunn av svimmelhet under et par gåturer og at gymmen på skolen fremdeles var uaktuell å delta på.. Jeg sa at jeg ønsket å komme i gang med trening, men at medisinene hindret meg.
Hun satte blikket i meg og svarte
«Du ser ikke akkurat ut som en treningsnarkoman, så jeg tror ikke det er så farlig»
Da følte jeg at det stakk en liten Faen i meg og jeg tenkte «Jeg skal vise deg treningsnarkoman.. Du er sikkert bare sur på meg fordi puppen min er større enn hodet ditt og fordi man ikke ser forskjell på foran og bak på deg, du ser ut som en 10 år gammel gutt !»
Jeg ba henne pent om å avslutte medisineringen min, jeg ville heller være trøtt, ufokusert og fysisk aktiv enn å måtte gå til kontroll hos henne 3 ganger i mnd…
Møtene mine hos henne gjorde meg så bitter og sint at jeg gikk ned 25kg over 6mnd på ren trass… Men ettersom jeg ikke hadde kontroll over matinntaket mitt måtte jeg begynne å kompensere på andre måter. Overtrening, oppkast og avføringsmidler ble løsningen.
Det er ikke hennes feil at jeg har en spiseforstyrrelse og at jeg har tatt de valgene jeg har, men hun trigget en tanke som allerede var plantet i hodet mitt..
Nå er jeg normalvektig og over gjennomsnittet fysisk aktiv, men allikevel er jeg redd for å bli sett på som overvektig og jeg er livredd for å bli overvektig igjen. Med mindre jeg får en fettprosent på 2 og sixpack vil jeg nok forbli overvektig i mine egne øyne, men ettersom jeg er relativt oppegående vet jeg at det jeg ser i speilet ikke er sannheten.
Selv om det hun sa til meg var sant på den tiden (jeg så ikke akkurat ut som en friidrettsutøver) så skulle hun ikke ha sagt det. Vekten min hadde ingenting med medisinene mine å gjøre. Og hvis hun syntes at jeg var så tykk, så burde hun vel heller kanskje ha støttet meg i ønsket mitt om å gjøre noe med saken.
Poenget med dette innlegget var igrunn å påpeke at det finnes udugelige mennesker der ute som kan gjøre vondt værre. Og hvis du er så uheldig å møte på noen av dem som trykker deg ned i stede for å hjelpe deg opp, så blås i dem. Det finnes så mange andre der ute, bytt behandler. Jeg hører stadig om – og får spørsmål fra andre om slike hendelser hvor de har opplevd å ikke bli trodd eller å bli latterliggjort.
Jeg anbefaler alle om å bytte behandler, i mange tilfeller er det opplevelser med fastleger.. Bruk fastlegen din til blodprøver og fysiske ting, så får du søke om henvendelse til en med kompetanse et annet sted.
Jeg søker ofte råd og veiledning fra andre i lignende situasjoner som meg selv og du vil bli overrakset over hvor behjelpelige og forståelsesfulle vi er med hverandre. Det er ofte hos andre ufaglærte jeg får mest hjelp :-)
Og for å bruke yndlinssitatet mitt fra ei annen skrulle som hjalp meg
«Vi feilvarer får holde sammen»
