Det å være pårørende til en som sliter med depresjoner er like tyngende og utfordrende som det å selv ha det, kaskje til en viss grad vanskeligere også ?
Men det tør jeg ikke påstå for sikkert…

Jeg ser på mine nærmeste at min depresjon tærer på dem, de står hjelpesløse på sidelinjen i håp om at jeg skal ta i mot hendene de rekker mot meg…
Men jeg nekter å ta i mot, vil ikke…

Jeg isolerer meg og skyver dem bort, gir ikke lyd fra meg..
Tålmodig venter de på at mine gode dager skal komme og at jeg tar kontakt igjen.

Selv lever jeg i min egen boble, tilslørt av depresjonen.. For meg er dette livet, for meg er det mine egne valg som gjør at jeg sitter alene..
Det må være sårt for dem å bli skyvet bort slik, dette er en følelse jeg som deppresiv ikke kjenner til, for det er jeg selv som ønsker å skyve dem vekk..
Det er ikke jeg som sitter ved telefonen og venter på livstegn, det er ikke jeg som gang på gang blir avvist når jeg tar kontakt.. Dette er det mine venner og min familie som opplever..

Dette er en side av depresjonen jeg ikke føler på selv og derfor tror jeg det faktisk er vanskeligere for de rundt meg når jeg er deprimert..

Det å være mor og å vite at din datter sitter alene hjemme dag ut og dag inn, i en leilighet som ikke er ryddet på månedsvis, at datteren din gråter seg i søvn hver natt og at datteren din søker isolasjon – det må være tungt og sårere må det føles når du er totalt hjelpesløs i din datters situasjon..

Men i kveld har jeg tatt meg sammen. Jeg har bestemt meg for å finne frem mitt gamle jeg og å være den jeg en gang var – den Tanta jeg pleide å være.
For sårest er det nok for barna i familien, mine tantebarn.. De har mistet den tanta de en gang hadde, den tanta de var så glade i og som de pleide å tilbringe tid med…
Den tanta er ikke her lenger, men i kveld har jeg tørket støvet av henne og pakket henne frem igjen.

Jeg har invitert min eldste nevø på besøk og i morgen skal vi på kino.
Jeg kjente at nervene kriblet da søsteren min overrakte invitasjonen og jeg var redd, fryktelig redd for at han ikke skulle ønske å være hos meg.
Til min store glede ville han det, og mitt såre tante-hjerte ble fylt med skam og dårlig samvittighet. Søsteren min fortalte meg at han hadde lyst opp av glede i ansiktet sitt da hun spurte.. Han hadde prøvd å ta det «kult» ettersom han nå er i en alder hvor tantebesøk egentlig ikke skal være så tøft, men gleden lyste i fjeset hans..

Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til mine tantebarn, men de siste 2årene har jeg vært en dårlig tante med lite tid, lite glede..
Og når jeg da får se og høre gleden de føler over å få tilbringe litt tid med meg, så skammer jeg meg.. Jeg skammer meg for at jeg har latt depresjonen komme i mellom meg og barna, mellom tiden vår sammen..

Venner og voksne i familien vet og forstår hvorfor jeg ikke er der lenger, men barna de vet ikke.
Og hvordan det føles for et barnehjerte å ikke lenger være i tantes liv, det vet jeg ikke, men det må være sårt.. Det må føles rart å gå fra å ha en tante man ser hele tiden, til å ha en tante som bor like ved, men som ikke lenger bruker tid med deg…
Jeg lurer på om de føler seg avvist, om de tror at det er noe ved dem som gjør at jeg ikke er der lenger..

Jeg savner dem og jeg savner den jeg var..