Min Absurde Verden

Helt vanlig ulogisk logikk

Stikkord: deppresjon

Depresjon og familie

Kategori: Andre hjernedøde temaer, Tourette, ADD og Bulimi | 1 kommentar » - Publiser lørdag 7. desember , 2013

Det å være pårørende til en som sliter med depresjoner er like tyngende og utfordrende som det å selv ha det, kaskje til en viss grad vanskeligere også ?
Men det tør jeg ikke påstå for sikkert…

Jeg ser på mine nærmeste at min depresjon tærer på dem, de står hjelpesløse på sidelinjen i håp om at jeg skal ta i mot hendene de rekker mot meg…
Men jeg nekter å ta i mot, vil ikke…

Jeg isolerer meg og skyver dem bort, gir ikke lyd fra meg..
Tålmodig venter de på at mine gode dager skal komme og at jeg tar kontakt igjen.

Selv lever jeg i min egen boble, tilslørt av depresjonen.. For meg er dette livet, for meg er det mine egne valg som gjør at jeg sitter alene..
Det må være sårt for dem å bli skyvet bort slik, dette er en følelse jeg som deppresiv ikke kjenner til, for det er jeg selv som ønsker å skyve dem vekk..
Det er ikke jeg som sitter ved telefonen og venter på livstegn, det er ikke jeg som gang på gang blir avvist når jeg tar kontakt.. Dette er det mine venner og min familie som opplever..

Dette er en side av depresjonen jeg ikke føler på selv og derfor tror jeg det faktisk er vanskeligere for de rundt meg når jeg er deprimert..

Det å være mor og å vite at din datter sitter alene hjemme dag ut og dag inn, i en leilighet som ikke er ryddet på månedsvis, at datteren din gråter seg i søvn hver natt og at datteren din søker isolasjon – det må være tungt og sårere må det føles når du er totalt hjelpesløs i din datters situasjon..

Men i kveld har jeg tatt meg sammen. Jeg har bestemt meg for å finne frem mitt gamle jeg og å være den jeg en gang var – den Tanta jeg pleide å være.
For sårest er det nok for barna i familien, mine tantebarn.. De har mistet den tanta de en gang hadde, den tanta de var så glade i og som de pleide å tilbringe tid med…
Den tanta er ikke her lenger, men i kveld har jeg tørket støvet av henne og pakket henne frem igjen.

Jeg har invitert min eldste nevø på besøk og i morgen skal vi på kino.
Jeg kjente at nervene kriblet da søsteren min overrakte invitasjonen og jeg var redd, fryktelig redd for at han ikke skulle ønske å være hos meg.
Til min store glede ville han det, og mitt såre tante-hjerte ble fylt med skam og dårlig samvittighet. Søsteren min fortalte meg at han hadde lyst opp av glede i ansiktet sitt da hun spurte.. Han hadde prøvd å ta det «kult» ettersom han nå er i en alder hvor tantebesøk egentlig ikke skal være så tøft, men gleden lyste i fjeset hans..

Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til mine tantebarn, men de siste 2årene har jeg vært en dårlig tante med lite tid, lite glede..
Og når jeg da får se og høre gleden de føler over å få tilbringe litt tid med meg, så skammer jeg meg.. Jeg skammer meg for at jeg har latt depresjonen komme i mellom meg og barna, mellom tiden vår sammen..

Venner og voksne i familien vet og forstår hvorfor jeg ikke er der lenger, men barna de vet ikke.
Og hvordan det føles for et barnehjerte å ikke lenger være i tantes liv, det vet jeg ikke, men det må være sårt.. Det må føles rart å gå fra å ha en tante man ser hele tiden, til å ha en tante som bor like ved, men som ikke lenger bruker tid med deg…
Jeg lurer på om de føler seg avvist, om de tror at det er noe ved dem som gjør at jeg ikke er der lenger..

Jeg savner dem og jeg savner den jeg var..

Jeg som egentlig er ei aktiv friluftsjente, er blitt en møkette eremitt.

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 3 kommentarer » - Publiser søndag 24. november , 2013

Det er visse sider av livet mitt jeg har skrevet pent lite – eller ingenting om.
Sider som jeg forsøker å skjule for alle rundt meg, men når man har valgt å skrive en blogg helt åpent og ærlig, for informasjon til andre, så kan man ikke unngå disse sidene… Og det ønsker jeg heller ikke, men dette er temaer som er litt skambelagt, både av oss selv og samfunnet rundt oss.. Så når og hvordan jeg skulle skrive om dette var jeg usikker på.

Slik som mange andre har jeg noen tillegsdiagnoser som følger både Tourette og ADD.
Jeg liker livet med Tourette og ADD. Jeg ser mine positive sider og ville ikke vært foruten, men det har sine negative sider også – baksiden av medaljen..

Jeg har Angst i form av sosialangst med panikklidelse og Agorafobi (frykt for å forlate hjemmet) + Depresjon… Nå kan man si at mitt tilfelle er nokså Moderat, men slik har det ikke alltid vært og det kommer perioder hvor det går fra Moderat til Mye..

I dag tenkte jeg å skrive om Depresjonen min.
Nå er jeg i en depresiv periode, med dette følger apati (følelse av tomhet eller mangel av følelser) og tiltaksløshet… Bare tanken på å rydde, vaske, dusje. gå tur, handle, kle på meg og lignende føleles utmattende.. Håret står som en bust i strikken og sminken er ikke blitt rørt på nærmest 2 uker.. Hva er vel vitsen ?
Det å bo så isolert som jeg gjør tærer på psyken.

Jeg svinger fra å føle meg trist, hjelpesløs og ensom, til å føle absolutt ingenting, jeg blir helt tom..
Jeg skyver venner og familie bort fra meg, bryter kontakten, gir ingen lyd fra meg.. Jeg ønsker å være alene.. Det samme gjør jeg med kjæresten.. Bakerst i hodet lurer en liten tanke om at jeg ikke er forelsket i han lenger, at jeg vil ha det bedre om jeg gjør det slutt med han for å kunne være alene..
Jeg føler meg ubrukelig og verdiløs…
Jeg avlyser alle avtaler eller avslår alle inbydelser, jeg orker ikke, makter ikke – vil ikke..

Intimitet med kjæresten er ikke-eksisterende i slike perioder, jeg takler ikke nærhet, er ikke bra nok for det.. Jeg vil være for meg selv..
Når han tuller eller kiler meg, freser sinnet i kroppen.. Slike ting som vanligvis får meg til å fnise som en nyforelsket skolejente. For jeg forguder han egentlig, men ikke akkurat nå…

Leiligheten ser ut som en katastrofe, oppvaksen hoper seg opp og klesvasken går snart av seg selv. Jeg makter ikke..

Personlig hygiene blir plutselig et ork, jeg dusjer kun hvis jeg skal ut av huset eller hvis kjæresten kommer på besøk.. Pysjen er blitt et hverdagsatrekk.

I periodene med depresjon søker jeg på nett for å finne nye hjem til dyrene mine (som jeg elsker over alt på jord).. Fordi disse stakkars dyrene kan umulig ha det godt hos en så ubrukelig person som meg..? Jeg må jo være verdens værste person som holder dem her, når de kan få det så mye bedre hos noen andre…
Dette er en altoppslukende følelse og det samme gjelder venner, kjæreste og familie – de har det da mye bedre uten meg..

Jeg som egentlig er ei aktiv friluftsjente som elsker sosialisering, er blitt en møkette eremitt som skyr kontakt med andre.

Jeg kan sitte å stirre på pcskjermen uten å egentlig se på noe som helst, sekunder går, minuttene går, timene går.. Plutselig går det opp for meg at jeg har nistirret på facebook i 4 timer uten å så mye som scrolle en gang.. Bare venter, titter, sturer….

Alt utsettes til siste sekund, for jeg orker ikke gjør noe «akkurat nå»… Jeg skal ut å reise om noen få dager.. Pakkelisten er skrevet, men klærne ligger fremdels til vask – i grunn har jeg ikke en gang orket å bestemme meg for hvilke klær jeg skal ha med.. Men det spiller ingen rolle, alle klærne er skitne uansett, så hva enn jeg velger å pakke med, så må det vaskes først..

Men jeg orker ikke, ikke akkurat nå..

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Min Absurde Verden" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.