Min Absurde Verden

Helt vanlig ulogisk logikk

Stikkord: bulimi

Opp, ned og opp igjen

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 5. juni , 2014

Jeg gjør mitt beste med å sjonglere livet som hjemmeværende med oppussing og bulimi. De siste månedene har vært vanskelige i forhold til mat, kaos med flytting og oppussing roter til rutinemessig spising og middagslaging.. Så vekten har gått oppover, mens selvtilliten har gått nedover.. Atter en gang ser jeg den bælfeite jenta i speilet der jeg står og gransker kroppen fra topp til tå, og jeg klarer ikke se om hun virkelig står der og vagger, eller om hun bare er et forvridd bilde skapt i mitt eget hode… Kjæresten har ikke sett meg uten klær på en måned og til tross for 30 grader i skyggen forblir denne valrossen fult påkledd i sommervarmen..

Så nå har spisevanene bikket over i andre retningen igjen og jeg teller kalorier som aldri før.. Jeg tør ikke ta sjansen på at den tykke jenta i speilet bare er fantasi.. Jeg orker ikke se henne mer og hun skal vekk.. For tiden er jeg vel selve definisjonen av jojo-slanking. Over det siste halvåret har jeg svingt opp og ned ca 10kg og jeg savner livet da mat ikke kontrollerte meg.. Det gikk veldig bra en periode etter at behandlingen min ble avsluttet og jeg skulle ønske jeg kunne skrive om hvor bra det går etter endt behandling, men å bli frisk fra spiseforstyrrelse er en lang og tung vei å gå..

MEN jeg har dristet meg til å bestille en bikini på Internett.. En gammeldags modell med truse som går opp til midjen.. Om 1mnd er det båtfestival hvor jeg og 2 venninner planlegger å duppe på vannet i egen båt. Med en bikini som skjuler de nydyrkede bilringene har jeg kun bakdelen å bekymre meg for.. Men ettersom hele festivalen skal nytes sittende i en båt med gode venninner, så er det håp for at selv jeg skal tørre å kaste klærne :)

Jeg håper dere alle koser dere nå som sommeren er her og at dere også tør å strutte litt i sommerlige klær

Annonser

Juletid og bulimi

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 7. desember , 2013

Nå nærmer det seg den tiden av året igjen – den tiden som mange gleder seg til, tiden for samvær og matglede.
Julen er rett rundt hjørnet, men jeg gleder meg ikke.

I månedsvis har jeg gruet meg til denne høytiden som folk flest gleder seg til.
Jeg har gruet meg til den store julemiddagen som får siklet til å renne i munnviken på andre, jeg har gruet meg til julestrømper fylt til randen med godterier..
Julen for meg er ikke annet enn en eneste stor spiseorgie, med et matpress som trykker langt opp i vrangstrupen på meg..
Spis, spis og atter spis, forett, hovedrett, dessert og enda litt godteri atpå der igjen..
Tyt i trynet og trykk nedpå enda litt til…

Det er med blandede følelser, men også med stor lettelse at jeg sitter her og tenker på at julen i vår familie er avlyst for i år..
Det kunne ikke passet meg bedre, men det er allikevel litt sårt å ikke skulle være med familien i julen for første gang..

Mamma var forsiktig i tonen og alvorlig i ansiktet da hun satte seg ned og fortalte meg at vi ikke skulle feire jul i år. Jeg så skuffelsen streife ansiktet hennes, mens jeg kjente gleden boble opp i mitt.. Ingen jul – ingen mat..
Skyldfølelsen blusset opp i meg i det jeg kjente at jeg gledet meg over denne nyheten, så jeg måtte ta meg sammen og late som om jeg ble skuffet..
Men strengt tatt følte jeg for å juble..

Det er ingen tårevåt og hjerteskjærende grunn til at julen er avlyst for i år, familien min feirer julen for barna sin skyld – mine tantebarn.. Men i år skal barna feire julen med faren sin, ettersom søsteren min og barnas far har gått hvert til sitt.
Dermed fant vi ut at julen i år skulle gå rolig for seg siden barna ikke er der, noe som ikke kunne passet meg bedre – mat-messig..
Men uten den store julefeiringen med samling rundt spisebordet og et juletre med gaver under, så ble det til at alle la planer hver for seg.. Noe jeg føler blir veldig rart og uvant..

Det er ingen hemmelighet at julen er en utfordring for mange med spiseforstyrrelser, men man holder det vel kanskje litt for seg selv av hensyn til familien sin.. Jeg for min del hadde lyst å avlyse denne julen lengen før det ble avgjort, men jeg hadde ikke hjerte til å si til familien at jeg heller ville sitte hjemme alene med grønnsaksuppen min, fremfor å spise julemiddag med dem..

I år har jeg heller ingen julekalender for første gang. Tanken på å ha sjokolade hengende i huset føltes for vanskelig, jeg har heller ikke store gleden av skrapeloddskalendere ret og slett fordi jeg aldri vinner..!

Så i år går Desember forbi som enhver annen måned for min del og det skal bli godt, men jeg håper alle dere andre sitter med en juleglede så det tyter ut av øra på dere og de rundt dere.

For det er jo egentlig sånn førjulstiden og selve julen skal være !

Annonser

Jeg er glad for at jeg klarer å beholde maten jeg spiser, men jeg føler meg fortapt når vekten øker.

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 12. november , 2013

Jeg har vært utrolig dårlig på å blogge den siste tiden, det beklager jeg.
Så hvordan bloggen min har havnet på topplisten er for meg et mysterium, men dog hyggelig ^_^

Grunnen til at jeg er så lite aktiv på tastaturet for tiden er fordi jeg er i en dårlig periode..
Den overspisende delen av spiseforstyrrelsen min har troppet opp og dermed tiltaksløsheten og deppresjonen også..

Dagene glir over i hverandre i en endeløs spiseorgie som avsluttes vannrett på sofaen med en film på Tv’n.
På snaue 5 uker har jeg lagt på meg 4,5.kg og bulimien skriker og river i kroppen
«DU ER FEIT DU !»
Dermed blir jeg depprimert og trøstespising blir en midlertidig flukt – ironisk nok….

De siste ukene har jeg forsøkt å leve som «alle andre».. Spise som dere «normale» gjør, men for meg viser det seg atter en gang å være komplett umulig..
2 brødskiver og 1 glass melk til frokost forvandles fort til 1 helt brød og 1 liter melk..
Abstinensene etter mer tar overhånd..
Jeg klarer å holde tilbake behovet jeg får for å kompensere (les: kaste opp), men matinntaket klarer jeg ikke å stoppe..

2 uker hos ste-faren min, vanlig mat mens han er inne.. Fråtsing mens han er ute og steller med dyrene på gården.. Fråtsing når han har lagt seg..
1 uke hos kjæresten min.. Vanlig mat mens han er hjemme.. Fråtsing mens han er på jobb…
Ingen kompensering – YIPPIII
Vekøkting – UGH

Jeg er glad for at jeg klarer å beholde maten jeg spiser, men jeg føler meg fortapt når vekten øker.

Annonser

Slutt å synes synd på deg selv ! Det får da være måte på…

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 29. oktober , 2013

Nylig fikk jeg avslag på søknaden min om behandling på et senter for spiseforstyrrelser, det føltes veldig tungt.
Hva nå ?
Selvmedlidenheten trakk meg ned og jeg hulket i en time eller to, mens jeg forbannet Helse-Norge.
Stakkars meg.
Stakkars lille, hjelpeløse, syke, fortapte meg…

sorry_crying_cartoon1

Jeg fikk medfølelse og trøstende ord fra venner og familie og jeg sank lenger og lenger ned i stakkarsligheten min..
Jeg var patetisk..
Og det fikk jeg bekreftet.
Stakkars lille meg klagde enda litt til og viste ingen tegn til å høre på en av mine venninners trøstende ord…
Da fikk hun heldigvis nok..

«Ikke vær et offer ! Detta greier du, herregud… Det er da bare å finne en annen løsning og å gjøre det beste ut av den behandlingen du KAN få… Så slutt å synes synd på deg selv !
Det er lov å bli skuffa og trist, men det får da være måte på… Du har holdt deg for god for offer rollen i snart 24 år, så ikke ta på deg den rollen nå… Jeg hater sånne folk og det gjør du også !»

Noen av mine venninner har kroniske syndromer selv, der i blandt den ovennevnte. Det å ha venner med like stor motgang som deg selv er et sjangsespill… Det kan enten hjelpe deg opp eller trykke deg ned, avhengig av din og deres innstilling til livet..
På den ene siden er det mennesker som kun ser det vanskelige i livet sitt. Vi kjenner alle minst èn sånn person. En sånn som synes synd på seg selv hele tiden og lar livet rase forbi fordi «stakkars» dem er for syk til å ta del i det…
På den andre siden har du de som tar beina fatt og går motgangen i møte med målrettet blikk…
Mine venninner er av den sistnevnte typen…
Jeg elsker brutalt ærlige og sterke mennesker, det er derfor de utgjør kjernen i vennekretsen min..
Disse venninnene vet hva motgang vil si og de synes ikke synd på deg med mindre du virkelig prøver å gjøre noe for å bedre livet ditt selv..

Jeg tørka bort snørr og tårer og byttet dem ut med et smil…
Dette går bra, jeg er en sta liten faen og jeg har da klart meg så langt..

Ett skritt frem og to tilbake

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 17. oktober , 2013

Bivirkningene av en spiseforstyrrelse er mange.
Nedsatt immunforsvar er èn av dem..
Jeg er nå på min andre runde med influensa på noen få uker, strengt tatt har jeg sjanglet i snart 3 uker sammenhengende..
Hvorvidt feberen er ute av kroppen eller ei kan jeg aldri vite, ettersom jeg alltid fryser uansett.
Lungebetennelse virker skremmende nærme ettersom kroppen ikke klarer kurere hosten.

Apetitten ble borte sist uke da jeg var hos kjæresten.
1/2 rundstykke til frokost og kvalmen kastet seg over meg…
1 yoghurt til lunsj og middagen orket jeg ikke.
Jeg lå på sofaen hans mens jeg ergret meg over den dårlige timingen kroppen hadde med å bli syk…

Influensan blir sakte, men sikkert bedre, mens apetitten uteblir..
Det begynner å gå opp for meg at kvalmen ved matinntak ikke skyldes influensa..
Enda en bivirkning av livsstilen min har entret kroppen.
Magen er vant til å sultes, små porsjoner med yoghurt eller smoothies i løpet av dagen og kanskje en suppe til middag…
Magen er rett og slett ikke vant til mat lenger, så når jeg endelig spiser kommer det som et sjokk på kroppen..

Den deilige isolerte tilværelsen langt fra matbutikken har satt sine spor..
Bulimien holdes i sjakk, ingen overspising eller matorgier.. Full diett..
Bulimi er i ferd med å videreutvikle seg til Anorexi…

Jeg lever på smoothie, snus og pepsi max..
Det skremmende med det hele er at jeg ikke merker at kostholdet snevrer seg inn for hver dag som går..
Plutselig går det opp for meg at en kostholdsliste på 20 er blitt snevret ned til 8 ting jeg kan spise..

På veien mot å bli frisk føler jeg at jeg ikke gjør annet enn å ta ett skritt frem, så to tilbake.

Helsetilbudet her i landet er alt for dårlig, eller kanskje det bare er jeg som er kravstor -_-

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 8. oktober , 2013

Som sagt var jeg i min første behandlingstime i går. Nervene kriblet og jeg var veldig spent på hvordan det ville gå.

Behandleren min var veldig hyggelig, så henne har jeg ingenting vondt å si om.
Men etter å ha ventet på behandling i 3mnd hadde jeg større forventninger en det jeg møtte..

I starten av timen spurte hun om jeg hadde vært i noen lignende form for behandling før.
Jeg svarte ja og sa at det var derfor legen min hadde henvist meg til innleggelse. Jeg hadde ikke hatt noe utbytte av samtaleterapi og jeg ble igrunn bare dårligere mens jeg gikk i behandling. Dette var fordi jeg ikke fikk nok oppfølging og fordi det gikk for lenge mellom hver samtale (2-3 uker). Så mens jeg utfordret dietten min og gikk på den ene smellen etter den andre, så hadde jeg ingen oppfølging.
Jeg sa også at ettersom jeg har Tourette syndrom, så legger jeg til meg tvangsmønstre fortere enn andre og derfor har det forsterket bulimien og spisemønsteret mitt.. Det er ikke bare bulimi, men også tvang som følge av TS..
Dette gjør at jeg er mer avhengig av oppfølging under behandling enn det noen andre kanskje er.

Samtalen fortsatte med at jeg snakket om meg selv og min bulimi. Behandleren mente at jeg ville få god utbytte av samtaleterapi ettersom jeg viste stor selv-innsikt og viljestyrke til å bli frisk.. Så jeg gikk med på å gi samtalene en sjangse før jeg søkte om en evt innleggelse..

Det skal også sies at grunnen til at jeg flyttet hit (milesvis fra venner, kjæreste og sa opp jobben) var pga behandlingen her, jeg ble fortalt om et senter hvor de tok inn brukere i 3-4 uker regelmessig.. Dette tilbudet fikk jeg da i går vite at de har lagt ned.. Så tilbudene for meg her på sørlandet er minimale.. Så jeg må da i såfall henvises tilbake til østlandet, som jeg flyttet fra – for å få evt behandling på en senter for spisefortyrrelser..
Snakk om blinkskudd !!

Videre i samtalen ble vi enige om visse endringer i kostholdet mitt.. Jeg lever på ca 8-900 kcal om dagen, noe som er under behovet til en som er sengeliggende 24/7..
Angsten murret i kroppen min bare av tanken på å måtte spise noe «farlig» minst 1, men helst 2 ganger om dagen..
Men med oppfølging ville det går bra, så jeg sukket lettet og gikk med på endringene.. Nå skulle det bli andre boller her i gården !

Timen ble som forventet avsluttet med å sette opp ny time..
Min behandler jobber flere steder, så neste uke var hun borte, uken etter der var det kurs og foredrag, dermed var det ferie…
Skuffelsen sank som en stein i magen min da jeg atter en gang befant meg i en situasjon hvor jeg ikke fikk neste oppfølging før om 3 uker…
Hadde hun ikke hatt ferie måtte jeg allikevel ventet i overkant av 2 uker.. Dette høres kanskje ikke ut som mye, men i min situasjon er det alt for lenge.. Spesielt når endringer i kostholdet skal skje så fort.. Jeg fikk ingen tips eller råd, ingen hjelpermidler til å overkomme angsten, abstinensene eller kompensasjonsbehovet..
Jeg fikk beskjed om å «bruke staheten min»…
Staheten min er desverre for øyeblikket opptatt med å forhindre meg i å spise «farlig» og Touretten tviholder på denne livssituasjonen…
Jeg forventet litt mer «verktøy» å jobbe med.. Noen mentale øvelser kaskje, noen tips eller triks til å blokkere konsekvensene av «farlig mat»… Men nei..

Atter en gang sitter jeg her og skal utfordre grensene mine, alene..
Hadde jeg klart det med staheten min, så hadde jeg vel kanskje ikke trengt å betale penger for å hjelp…
Hvis jeg skal få noe utbytte av disse samtalene, som behandleren mente at jeg ville, så burde jeg vel kanskje få tid til samtaler ??
Det å skulle slippe noen inn bak murene dine og inn i det såre livet du lever er veldig vanskelig. Det krever tillitt og tar tid å bygge opp.. Etter 50minutter èn gang, for så å se behandleren igjen om 3 uker, skaper ikke den tillitten..

Tilbudet innen for psykisk helse her i landet er alt for dårlig, det gjelder vel kanskje igrunn det meste av helsetilbudene her.. Med mindre man har ræva full av penger så man kan benytte seg av de private tilbudene da vel og merke.
Jeg synes ihvertfall man i det minste skal få komme til noen som har tid til deg når man først har ventet i 3mnd, men kanskje det bare er jeg som er kravstor..

Ulogisk logikk skaper paranoia

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 8. oktober , 2013

Som bulimiker har jeg jo nokså ulogisk logikk i forhold til livet mitt og en intens urasjonell frykt for overvekt. Denne frykten for overvekt gjør meg urovekkende paranoid rundt andre mennesker.

Jeg må ha stålkontroll på alt av mat som går inn i kroppen min.
Jeg er derfor nødt å lage all maten min selv, slik at jeg er 100% sikker på hva den inneholder..
Hvis andre lager maten jeg skal spise, må jeg i det minste stå på sidelinjen og følge med.
Det er her den paranoide-bulimikeren trår til.

Hvis jeg ikke ser på mens andre lager mat, kan jeg ikke stole på at de har fulgt «reglene» for matlaging.. For alt jeg vet har de puttet i noen ekstra ingredienser, for så å lyve om det.
Mange tenker «det man ikke vet, har man ikke vondt av», dermed er jeg redd for at de tar seg friheten til å fôre meg med «farlige» ting.. Bare for å bevise at jeg ikke ble feit av det.

I går var jeg i den første samtalen med behandleren min, der ble jeg nødt å veie meg.
Her hjemme har jeg en noe upålitelig vekt, den kan vise 2kg forskjell om jeg veier meg to ganger på rad.. Nå har jeg endelig funnet en plass hvor vekten viser det samme tallet og slått meg til ro med det..
Men da jeg veide meg hos behandleren min i går ble jeg hellig overbevist om at hun hadde tuklet med vekten sin.
Den viste sjokkerende 2kg mindre enn vekten min her hjemme og det kan jo «selvfølgelig» ikke stemme. Bulimien min hveste til meg at hun så klart måtte ha tuklet med vekten, bare for å lure meg til å tro at jeg er tynnere enn det jeg egentlig er..
Når jeg veier meg tar jeg utgangspunkt i det høyeste tallet vekten viser.
Det å tro at man har gått ned litt, for så å finne ut at det ikke stemmer, er som et hjerteskjærende nederlag.. Så jeg veier meg alltid 3-4 ganger før jeg tør å tro på «fremgangen» min..

Når de rundt meg sier at jeg har gått ned i vekt eller når de sier at jeg begynner å bli for tynn, nekter jeg å tro på dem. De vet jo at jeg har bulimi, så de kan jo ikke bekrefte det når jeg sier jeg har lagt på meg.. Det er jo klart, de vil ikke ha skyld i at jeg blir dårligere !
Så derfor tror jeg helt ærlig og oppriktig at alle rundt meg lyver til meg.. Man sier ikke til den feite eller stygge vennen sin at de faktisk er det, man pynter på det for å skåne følelser..
Sånn tror jeg at de rundt meg gjør i forhold til meg også.. De vet at vektøkning er et nederlag for meg, så derfor tror jeg at de lar være å si noe når jeg faktisk har lagt på meg…
Jeg ser det jo tross alt i speilet !
Og det er vanskelig å faktisk tro på at det du selv ser ikke er riktig.. Jeg ser det jo, så hvordan kan det være feil ?

Tenk deg at du ser et grønt eple ligge på bordet, men alle rundt deg sier at eplet er rødt…
Tror du da på det du selv ser, eller det alle andre sier ?

I mine øyne blir jeg bare tykkere og tykkere, selv om vekten viser nesten 30kg reduksjon siden jeg begynte å slanke meg.. Så fornuftige-meg skjønner jo at det er noe som skurrer, men bulimiker-meg ser noe helt annet i speilet..

Det er ikke rart at man blir litt paranoid når man lever et liv tilsløret med ulogisk logikk og vrengebilder.

Fare: Tante på ferde

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser fredag 4. oktober , 2013

Det kan være vanskelig å være tante når man har Bulimi, jeg prøver så godt jeg kan å være et godt forbilde for de 3 tantebarna jeg har.

Før var jeg sunne-tante som trente og spiste riktig og aldri røkte.
Jeg tok med barna på Disney on ice, kino, walking with dinosaurs og alt jeg kunne. Vi koste oss med god mat og tante-snop.
Tante bakte masse kaker og var morsom.

Så ble jeg tante som røkte i smug, røyken hjalp mot matkick, men barna så det aldri. Nå er jeg tante som snuser. Mens jeg sitter med snusleppa må jeg forklare barna at dette er usunt og et dumt valg tante tok, men hun skal slutte. Snusen demper apetitten på lik linje med røyken, men snusen skader ikke de rundt meg.
Jeg er deprimert, apatisk, gretten og tiltaksløs i perioder. Da kan jeg ikke være med tantebarna. Selv om jeg nå bare bor 15 minutter unna, ser de meg nesten like lite som da jeg bodde 4 timer unna.
Vi sluttet brått å reise steder, aldri kino og popcorn. Det ligger aldri spennende gaver fra tante under juletreet lenger. Før var det billetter til diverse show, med løfter om opplevlser, snop og burger king, nå er det aldri ekstra snop og god mat.
Mat rundt barna er krevende. Nå har jeg hatt de 2 minste her i to dager og tante er et usedvanlig dårlig forbilde når det kommer til mat.

Heldigvis er det skole og barnehage. Jeg står opp og har frokosten klar før jeg vekker dem, tante spiser ikke frokost sammen med dem – tante spiser ikke i hele tatt før barna kommer hjem. Deretter kan jeg presse meg til å spise middag sammen med dem.

Minstemann ønsker å dele ostepoppen med meg, hu mellomste ønsker å spise pizza til middag, men tante spiser ikke sånn.. Det ble havregrøt til middag noe som er «veldig farlig» , men unger kan ikke leve på grønnsakssuppe, så jeg tvinger det i meg.

Tante blir tynnere og tynnere og plutselig har hun lagt på seg flere kilo igjen. 5-åringen ser på meg med undrende blikk og spør hvorfor jeg nå har så «tjukk mage». To uker senere spør hun meg hvorfor jeg «ikke har så tjukk mage lenger, man kan jo se skjelettet. Det er rart».

 

Sjokoblade, tante ? Væj så sniiiij !

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 21. september , 2013

Det å leve med Bulimi begrenser ikke kun ditt eget liv, det snevrer også inn det sosiale rundt deg.
Min Bulimi kommer i veien for den store gleden jeg har av å være tante til 3.

Nå er det lørdag og lørdagsgodterier står i barnas fokus,
Jeg har minstemann på overnatting og på kjøkkenet står det som er igjen av ostepopp og melkesjokolade og skriker til meg.. I kjøleskapet ligger det en beregnet porsjon med frokostmat som søsteren har pakket med til lillegull.. For hos tante finnes det ikke mat som egner seg for små mager.

Det å være med tante barna er de siste årene blitt en stor utfordring.
Hvordan skal man ha barn på besøk når man får angst av å ha vanlig mat i hus ?
Det å besøke andre blir vanskeligere for hver dag som går, for i deres hus er det lagret opp med brød og pålegg, potetgull i skapene og melk i kjøleskapet… Alt dette er veldig farlig i mitt hode og alt dette er i mine tantebarns hjem.

Det å komme til tante på besøk gjør man ikke på sparket lenger, med mindre det kun er for en kaffekopp og litt sladder mellom tante og mor.
Overnatting krever matpakker til barna og nøye planlegging fra tantes side. Jeg må spise en minimal mengde med frokost, for så å planlegge en gigantisk sunn middag slik at deres mat ikke frister en utsultet tante..
Deretter må alle matrester etter barna omhyggelig stues bort eller kastes slik at tante ikke får abstinenser og «unner» seg en smakebit.. For da er løpet kjørt..
Og for hvert besøk blir følelsene sårere og tante hjertet vondere
«Vil du smake sjokoblade tanteee ? En liten en, væj så sniiiij ? Vi kan dele !»
Han ser på meg med store øyne som lyser av gleden ved å dele.
Tante må atter en gang takke pent Nei og si at hun allerede har spist kjempe masse..

Gud, som jeg savner å dele med barna.
Gud, som jeg savner å overraske de med ekstra lørdagsgodterier som tante har handlet inn i tillegg til det de har med.
Gud, som jeg savner å være en ordentlig tante som kan ta de med på kino og popcorn..

Jeg tok skammelig feil den dagen jeg overbeviste meg selv om at Bulimi kun hadde konsekvenser for meg.

Mistenker du at noen du bryr deg om har en spiseforstyrrelse? Sosiale og fysiske kjennetegn..

Kategori: Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser fredag 20. september , 2013

Man-With-Question-01

Det å ha en spiseforstyrrelse er ofte skambelagt og mange holder det godt skjult for de rundt seg.
I dette innlegget har jeg tenkt å dele med dere noen kjennetegn og symptomer på spiseforstyrrelse.

Dette innlegget er basert på meg selv og mine erfaringer. Slik som alle andre er jeg et «unikt» individ så dette gjelder da altså ikke alle og er derfor heller ikke en mal eller en fasit, men heller en pekepinn..

Selv hadde jeg eskalerende og godt etablert bulimi i flere år uten at de rundt meg  ante noe som helst.
Da jeg «kom ut av skapet» ble jeg møtt med sjokk og dårlig samvittighet

«Herregud, det visste jeg ikke ! Hvor lenge har du hatt det ? Det har jeg aldri merket på deg. Det har ikke vært meningen å alltid ha snacks eller mat som samlingspunkt, hvorfor sa du ikke noe…?»

Jeg var tilsynelatende normalt fungerende både sosialt og på jobb.
Mange kollegaer rynket på nesen når lunsjen min ble pakket frem og kaker på bursdager ble sendt videre rundt bordet – uten så mye som en smakebit på min tallerken.
Men jeg hadde alltid en god unnskyldning og en logisk forklaring som var så «selvfølgelig» at man måtte jo bare tro på det.
Som oftest gikk det i matinntoleranse og spesialtilpasset diett grunnet Tourette og ADD.

Det samme gjaldt venner, de trodde jeg bare var sunn og helsebevisst.
Men under alle unnskyldningene lå det små spor og hint om det som egentlig foregikk.

Kjennetegn i det sosiale:

– Matpakker
Jeg hadde ofte med matpakker når jeg skulle noe som tok lang tid, selv om det ble servert mat der: møter, forelesninger osv
Jeg ble ofte misunt av kollegaer i lunsjen da jeg pakket opp den ene flotte salaten etter den andre, eggehviteomeletter og grove vaffler med kesam. Aldri hadde jeg brødskiver med gulost – og jeg kjøpte ALDRI baguetter eller lignende i siste liten før lunsj. Jeg hadde ALLTID egenprodusert mat.

– Næringsinnhold
Før jeg kjøper mat, gransker jeg næringsinnholdet nøye med mindre det er matvarer jeg allerede har «scannet» og er fortrolig med.

– Porsjonering
Jeg porsjonerer maten min nøye. Mye av det sunne, lite eller ingenting av det usunne.

– Isolering
Jeg trakk meg mer og mer ut av sosiale begivenheter: Orker ikke, skal noe annet (rydde, vaske), har ikke råd…
Spesielt isolerte jeg meg de dagene etter at jeg hadde vært med å spise, feste osv. Dette var for å kunne kompensere med overdreven trening, underspising, avføringsmidler osv

– Sensitiv mage
Noen med en spiseforstyrrelse kompenserer med avføringsmidler. Dette unnskyldes ofte med at man har matiintollreanse, sensitiv mage, er syk osv.

– Varierende unnskyldninger
Med mindre man har èn bestemt unnskyldning for livsstilen sin, vil man ofte gå litt i surr med de hvite løgnene sine. Noen ganger kunne jeg ikke spise kake pga matintollreanse, andre ganger var det fordi jeg hadde en spsiell diett som hjalp å lindre symptomene ved Tourette og ADD – andre ganger var det rett og slett bare fordi jeg var på diett for å komme i form.
Til slutt falt unnskyldningen kombinert på at jeg både hadde litt matintollreanse og at riktig kosthold hjalp mot tics og utmattelse.. Men nå er det ikke alle som er så «heldige» at de har andre diagnoser å skylde på.

«Jeg kan ikke, jeg skal på trening»
Jeg var ofte på trening. Enten tidlig om morgenen før jobb eller etter jobb i stede for å være med venner. Hadde jeg ikke rukket å trene før jobb ville jeg velge trening fremfor sosialisering og venner følte seg nedprioritert.

«Jeg må hjem nå»
Det å fråtse i mat og kaste opp gjorde jeg aldri hos andre i starten. Spiste jeg «for mye» ville jeg avslutte kvelden tidlig og dra hjem tidsnok til å kunne «tømme meg» hjemme.

«Jeg har ikke lyst på»
Jeg sluttet å spise på resaurant med venner, og var vi på cafè drakk jeg kun lettbrus eller farris selv om de spiste kaker og is. Dette var da ikke «en gang i blandt», men hver eneste gang over lang tid.

«Jeg drakk nok på vors»
Da vi var på fest sluttet jeg å spise snacks og nattmat, noe jeg ellers hadde kastet i meg før. Dette var for å spare kalori inntaket til et akseptert nivå.
Jeg blandet mine egne drinker med lettbrus eller smoothier med frukt og bær med kunstig sukker. Jeg kjøpte sjeldent eller aldri drinker på byen.

«Jeg var så sulten, så jeg måtte bare kjøpe med meg noe på veien»
Når jeg ble invitert hjem til venner på middag forhørte jeg meg alltid om hva som skulle spises. Var det snakk om fetende mat endte det alltid med at jeg ikke kunne komme. Jeg hadde ofte også med egen mat når jeg kom dit (lett yoghurt, frukt osv) i stede for å spise av det de hadde i huset.

«Kan jeg få salat i stede for ris ?»
Hvis jeg først spiste ute, så valgte jeg de sunneste rettene og ba alltid om salat i stede for ris eller annet tilbehør. Spiste jeg hos andre forsynte jeg meg med lite og kun det sunneste. Jeg pirket i maten og la til side slike ting som bacon, poteter, ris, baguetter osv og tok store porsoner av salat, grønnsaker osv.

«Jeg har ikke råd»
Da det var snakk om byturer, restaurenter eller andre kaloriholdige sammenkomster hadde jeg som oftest «ikke råd» og heller ikke «hjerte til» å bli spandert på.

Klesstil
Når man kaster opp vil magen blåses opp som en ballong, jeg gikk derfor fra å gå med intillsittende topper til å kun bruke løstsittunde og posette overdeler for å skjule «bollemagen»

Fysiske kjennetegn:

Jeg har finpusset «ferdighetene» mine og kan kaste opp i rommet vedsiden av deg uten at du hører så mye som en brekning, men de kroppslige reaksjonen og fysiske bevisene kan man ikke kontrollere.

Trekker opp i doen flere ganger.
Når man kaster opp vil det bli liggende igjen en hinne av fett oppå vannet i doen. Man må trekke opp flere ganger for at dette skal bli helt borte.

– Vasken
Mange er redd for å bli hørt, de lar derfor vasken stå på mens de «gjør sitt». Så lyden av en vannkran som står på fult over tid kan skjule lyden av brekninger,

Øynene blir røde og nese vil renne.
Når man kaster opp vil øynene bli røde og tårene kan renne, det samme vil nesen. Derfor vil man ofte bli nødt å snyte seg etter dobesøket og denne lyden kan man ikke skjule. Det å snyte seg når man har vært på do er også en god unnskyldning for å kunne trekke ned i do flere ganger.

– Hovner opp
Under oppkast hovner man opp i fjeset, spesielt rundt øynene og i halsen. Man får et ansikt hvor det kan se ut som man har gråti og halsen honer opp som ved hovne mandler.

Blodutredelser
Under oppkast blir trykket i hodet og hals så stort at blodkar ofte sprekker. Da spesielt i øynene, rundt øynene og i området rundt mandlene på halsen. Man får små røde prikker på størrelse med en knappenål. Selv hadde jeg til tider så ekstreme blodutredelser at det så ut som om noen hadde tatt kvelertak på meg. Dette ble skjult med høyhalsede gensere eller skjerf (selv på rommeren).

Lukt
Oppkast lukter, det kommer man ikke unna. Overdrevent bruk av baderomsspray, parfyme e.l etter dobesøk forekommer ofte. Man åpner også gjerne et vindu på badet og bruker lang tid ved vasken slik at det får luftet litt.
Er man hjemme hos seg selv og har andre i hus, vil man også samkjøre måltider med dusjing. Det å dusje kamuflerer både lukt og lyder. Jeg startet ofte dusjen i god tid før jeg faktisk dusjet, slik at jeg kunne «tømme meg» uhørt, og dermed ville lukten av dusjsåpe og shampoo kamuflere lukten mensjeg dusjet med åpent vindu for å lufte.

Hårtap, blåmerker og sykdom
Ved underernæring vil man miste hår. Jeg hadde intenst hårtap over en viss periode som ikke gikk ubemerket blandt venner og familie – det var vel noe forbigående.
Kroppens funksjoner svekkes og blodårer svekkes. Man får lettere og større blåmerker av «uforklarlige» årsaker. Immunsystemet svekkes også, og man blir lettere og hyppigere småsjuk og man smittes så fort det er noe «som går».

 

Dette er bare noen få av mange kjennetegn.
Spiseforstyrrelser er som sagt et veldig sårt tema for dem det gjelder, så hvis du mistenker at noen du bryr deg om har dette, så for all del «ikke angrip dem» med bekymringen din..
Man vil fort føle seg angrepet og anklaget, noe jeg fremdeles gjør når familien ønsker å snakke om det. Lenge vegret jeg meg for å si det til dem, selv om jeg visste at de også visste.
Skammen og skyldfølelsen gjorde det vanskelig, jeg var flau og følte at spørsmålet «Har du bulimi ?» var en anklage og synonymt med «Er du så svak og viljeløs at du kaster opp ?»
Det å stikke hodet ned i do er så nedverdigende og flaut at man ikke vil at andre skal vite om det, så man skjermen den skammen så godt man kan – og hvis noen spør og graver, så går man i forsvar og begraver skammen enda dypere.

Moren min fisket og hintet i lang tid om at hun visste, kanskje litt for lenge, men i lengden ble jeg trygg nok til å fortelle henne det. Og da hun svarte «Jeg vet det jenta mi» var det som om hele verden ble løftet fra kroppen min.
Hun hadde hele veien snakket om spiseforstyrrelser så fort anledningen bød seg, og hun la ut om hvor vanskelig det måtte være å leve det på slep. Hun la også alltid til at hun syntes de som bar på denne byrden var utrolig modige og viljesterke mennesker som holdt en sånn kontroll på livet sitt.. Og dermed visste jeg at den dagen jeg skulle tilstå, så ville ikke mamma se på meg som svak eller ekkel – for det å leve sånn som dette krever mer viljestyrke og pågangsmot enn de fleste kan fatte, og du er på ingen måte ekkel.

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Min Absurde Verden" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.