I dag tenkte jeg å skrive om noe jeg  har skammet meg over.. Til tross for åpenheten og innsikten i mitt eget sykdomsbilde så har jeg slitt veldig med å takle og akseptere denne siden av meg selv og jeg sliter fremdeles til tider.. Det er fordi det er så vanskelig for andre å forstå, man blir ofte latterliggjort og sett ned på.. Man ser til og med ned på seg selv.. Jeg snakker om angst.

Ofte får man følgeslidelser med tourette syndrom og ADD/ADHD, og dette er ofte angst og depresjon. Etter hva jeg har lært er jenter mest utsatt for dette og jeg er tydeligvis en av dem..

Grunnen til at jeg har følt så mye skam er fordi min angst trigges av harmløse ting.. Jeg har blandt annet stor vegring for å snakke i telefon.. Bare tanken på å ringe noen starter en prosess i kroppen min hvor hjertet slår fortere, halsen strammes, hendene skjelver og stemmen svikter.. Dette skjer også når jeg skal ringe venner og familie, men værst er det når jeg skal ringe offentlige sektorer.. Jeg ligger heller dødssyk hjemme i flere dager enn å ringe legen min. Mobiltelefonen føles for meg som et påtvunget bryderi og jeg har den sjeldent med meg med mindre jeg må..

Tidligere saksbehandler i NAV har latt meg kommunisere via Mail fremfor telefon, for det å skrive er lettere enn å snakke. Da har jeg ikke noe press på meg til å svare med en gang, jeg kan ta meg tid til å formulerer setningene mine og å tyde spørsmålene jeg besvarer.. Det å snakke ansikt til ansikt klarer jeg fint, men så fort jeg må snakke via den hersens duppeditten slår angsten til…

Jeg har kommet frem til at dette må bunne i konsentrasjonsproblemene mine.. Jeg distraheres lett og mister tråden, jeg sliter med å forstå spørsmål og å besvare dem kort og konkret.. Jeg klarer ikke skille mellom nødvendig og unødvendig informasjon, så med andre ord: det å fatte meg i korthet er ikke min sterkeste side..

Når man snakker i telefon så ser man ikke den man snakker med og jeg mister derfor muligheten til å tyde den jeg snakker til.. Jeg bruker ofte andres kroppsspråk til å tyde om jeg kommuniserer riktig eller om jeg er på villspor, dette kan jeg ikke via telefon..

Jeg har også i mange år slitt med å ta offentlig transport.. I 9.klasse måtte mamma begynne å kjøre meg til skolen ettersom jeg ikke taklet å ta toget.. De dagene mamma ikke kunne kjøre ble jeg ofte «syk» og ble hjemme fra skolen.. Men jeg trente meg opp selv, jeg begynte med å bare gå til togstasjonen og se togene komme og gå.. Deretter begynte jeg å ta toget en stasjon og så hjem igjen..

Nå i en alder av snart 25 klarer jeg å ta tog og buss, men det er fremdeles vanskelig.. Det krever nøye planlegging. Jeg må ha med meg en lapp med hvem buss/tog jeg skal ta, når det går og når det er fremme.. Jeg møter alltid opp i ekstremt god tid, jeg vil heller vente i 1 time enn 10 minutter..

Hvis jeg på en mandag planlegger å ta toget et sted neste fredag, så bruker jeg hver dag på å grue meg. Jeg går over detaljene for reisen hver dag og forbereder meg mentalt på hva jeg skal gjøre og hvordan.. Dette er utrolig slitsomt og krever mye energi og konsentrasjon.. Og ingen andre enn meg forstår hvorfor, «det er jo bare» sier de, men det er ikke «bare» for min del..

Dette bunner nok i touretten min og at mange med tourette har et ekstremt behov for forutsigbarhet i hverdagen, uforutsigbare hendelser skaper angst og stress.. Noe som i seg selv trigger tics og skaper angst i sosiale settinger fordi man skiller seg ut..

Jeg beskriver ofte angst som et sinnsforvirret overlevelsesinnstinkt, for frykt er bra, men i passe porsjoner.. Det er faktisk frykten som har holdt forfedrene våres i livet, frykten som fortalte dem at flukt var beste løsning.. Men min frykt trigger flukt-innstinktet mitt litt for ofte..

Det er ikke lett å leve med angst og det handler ikke om at man er svak, selv om det kanskje føles sånn.. Jeg er alt annet enn svak og hvis folk visste hvor mye det kreves av en person for å takle angsten sin, hvor mye det kreves for å jobbe med den, så hadde dem tenkt seg om 2 ganger før dem dømte deg.. Da hadde du tenkt deg om 2 ganger du også før du dømte deg selv..

Snøen falt og roen senket seg over tanken mine igjen… Rundt meg skriker andre etter sommer og varme, men jeg er i mitt rette element i det snødekte Norge.

Skogen er mitt fristed, min flukt fra hverdagens sorger og uro. Og nå om dagen er de mange.

Denne uken var jeg blitt innkalt til møte hos NAV. Jeg trodde møtet var for at NAV skulle følge opp og se at jeg gjør som det ble avtalt hos NAV der jeg bodde før. 1 år med støtte for å gå i behandling slik at jeg skal bli arbeidsdyktig igjen… Men det var feil.

NAV har bestemt å stoppe støtten min om noen uker. Hvorfor ? Fordi NAV her ute tydeligvis var «strengere enn NAV der jeg bodde før»… Og jeg som trodde at NAV var NAV, med samme regler uavhengig av hvilket kontor man tilhørte…

Angsten river i kroppen fordi jeg fikk så alt for kort varsel. Jeg har en leilighet med 3mnd oppsigelse, regninger og forsikringer som må betales…

Heldigvis er saksbehandleren min menneskelig, hun kastet et blikk på diagnoselisten min og sa at jeg var en av de som hadde nok å stri med i livet. Og nå ligger håpet mitt om behandling for å bli arbeidsdyktig igjen hos henne og angsten ligger igjen hos meg.

De siste dagene har jeg rømt fra angsten og ut til skogen i timesvis..

Jeg lukker øynene og fyller lungene med den kalde, friske luften og lar den rense kroppen for angst og uro. Jeg hører trærne hviske rundt meg, mens de svaier i takt med vindens sang. Slik en trøstende mor vugger sitt barn til ro. Kulden stryker meg ømt på kinnene og jeg faller til ro.

Det rasler i buskene og en ivrig Kira bykser mot meg. Den sorte pelsen glinser av snø og øynene stråler av glede. Hun elsker vår flukt ut i ensomheten. Akkurat som meg..