Beklager at det går så lenge mellom hvert innlegg, men nå om dagen er det mye som skjer og tiden strekker ikke til.
Dyrene og jeg er nå kommet godt til rette i vårt nye hus med kjæresten :)

Jeg klør i fingrene etter å få komme i gang med oppussningen, men lommeboken strekker ikke til (enda).
Så enn så lenge bor vi i en tidsmaskin som har tatt oss tilbake til 1965.
Strietapeter, blomsterfliser og fargerike rom med (u)matchende gulvbelegg..

Eskene står lett spredt rund omkring og rommene føles tomme.
Til tross for at vi begge hadde fult møblerte leiligheter sliter vi med å fylle et så stort hus.

Fruen i huset river seg i håret fordi hun ikke har bokhyller nok til dill dallet sitt, mens gubben slår i bordet og freser at vi er alt for unge til å ha et «oldies hjem» hjem nips på hundre hyller.
Samboerskapets diskusjoner har nå hentet oss inn, men heldigvis er vi enige om det viktige: romløsninger, farger og hvilke gulv vi vil ha.

Utpakkingen går litt saktere enn håpet, dvalen er i ferd med å hente meg inn.
Når mye skjer rundt meg, tropper Fru tourette opp og drar i nødbremsen og jeg kan ikke gjøre annet enn å lystre.
Søvnig labber jeg rundt i huset mens kjæresten er på jobb… Jeg skal egentlig pakke ut alle eskene, men når man må sove 11 – 14 timer hver natt er det mye som må vente. Hunden skal luftes, gulv skal vaskes, mat skal lages.. Tiden strekker rett og slett ikke alltid til når søvn er en så stor del av livet ditt..
Bekymringen nå er at dvalen skal trå helt til, da blir 11 timers søvn til så mye som 20 og det har jeg rett og slett ikke tid til nå :-P

Om ikke så lenge skal jeg til min siste samtale med behandler for bulimi og fremgangen har vært så god at jeg kan avslutte behandlingen under den avtalen at jeg tar kontakt igjen så fort jeg merker at mat blir vanskeligere.. Jeg har også fått lov å begynne å trene igjen og jeg gleder meg som et lite barn..
Noen kilo har begynt å legge seg rundt midjen og ettersom jeg ikke lenger er undervektig (men nå faktisk har et par kg til gode) har jeg fått lov å prøve å ta av meg disse få kiloene på egenhånd, på en sunn måte..
Min store «eksamen» blir å se selv når jeg har gått ned nok og dermed trappe ned trening og tilpasse kostoldet mitt selv igjen..
Dette er både spennende og utrolig skummelt på en og samme gang.. Sist jeg slanket meg klarte jeg ikke stoppe, selv ikke når håret begynte å falle av, når sår sluttet og gro, selv ikke når alle buksene hang som striesekker..
Men denne gangen skal jeg klare det ^_^

Det er visse sider av livet mitt jeg har skrevet pent lite – eller ingenting om.
Sider som jeg forsøker å skjule for alle rundt meg, men når man har valgt å skrive en blogg helt åpent og ærlig, for informasjon til andre, så kan man ikke unngå disse sidene… Og det ønsker jeg heller ikke, men dette er temaer som er litt skambelagt, både av oss selv og samfunnet rundt oss.. Så når og hvordan jeg skulle skrive om dette var jeg usikker på.

Slik som mange andre har jeg noen tillegsdiagnoser som følger både Tourette og ADD.
Jeg liker livet med Tourette og ADD. Jeg ser mine positive sider og ville ikke vært foruten, men det har sine negative sider også – baksiden av medaljen..

Jeg har Angst i form av sosialangst med panikklidelse og Agorafobi (frykt for å forlate hjemmet) + Depresjon… Nå kan man si at mitt tilfelle er nokså Moderat, men slik har det ikke alltid vært og det kommer perioder hvor det går fra Moderat til Mye..

I dag tenkte jeg å skrive om Depresjonen min.
Nå er jeg i en depresiv periode, med dette følger apati (følelse av tomhet eller mangel av følelser) og tiltaksløshet… Bare tanken på å rydde, vaske, dusje. gå tur, handle, kle på meg og lignende føleles utmattende.. Håret står som en bust i strikken og sminken er ikke blitt rørt på nærmest 2 uker.. Hva er vel vitsen ?
Det å bo så isolert som jeg gjør tærer på psyken.

Jeg svinger fra å føle meg trist, hjelpesløs og ensom, til å føle absolutt ingenting, jeg blir helt tom..
Jeg skyver venner og familie bort fra meg, bryter kontakten, gir ingen lyd fra meg.. Jeg ønsker å være alene.. Det samme gjør jeg med kjæresten.. Bakerst i hodet lurer en liten tanke om at jeg ikke er forelsket i han lenger, at jeg vil ha det bedre om jeg gjør det slutt med han for å kunne være alene..
Jeg føler meg ubrukelig og verdiløs…
Jeg avlyser alle avtaler eller avslår alle inbydelser, jeg orker ikke, makter ikke – vil ikke..

Intimitet med kjæresten er ikke-eksisterende i slike perioder, jeg takler ikke nærhet, er ikke bra nok for det.. Jeg vil være for meg selv..
Når han tuller eller kiler meg, freser sinnet i kroppen.. Slike ting som vanligvis får meg til å fnise som en nyforelsket skolejente. For jeg forguder han egentlig, men ikke akkurat nå…

Leiligheten ser ut som en katastrofe, oppvaksen hoper seg opp og klesvasken går snart av seg selv. Jeg makter ikke..

Personlig hygiene blir plutselig et ork, jeg dusjer kun hvis jeg skal ut av huset eller hvis kjæresten kommer på besøk.. Pysjen er blitt et hverdagsatrekk.

I periodene med depresjon søker jeg på nett for å finne nye hjem til dyrene mine (som jeg elsker over alt på jord).. Fordi disse stakkars dyrene kan umulig ha det godt hos en så ubrukelig person som meg..? Jeg må jo være verdens værste person som holder dem her, når de kan få det så mye bedre hos noen andre…
Dette er en altoppslukende følelse og det samme gjelder venner, kjæreste og familie – de har det da mye bedre uten meg..

Jeg som egentlig er ei aktiv friluftsjente som elsker sosialisering, er blitt en møkette eremitt som skyr kontakt med andre.

Jeg kan sitte å stirre på pcskjermen uten å egentlig se på noe som helst, sekunder går, minuttene går, timene går.. Plutselig går det opp for meg at jeg har nistirret på facebook i 4 timer uten å så mye som scrolle en gang.. Bare venter, titter, sturer….

Alt utsettes til siste sekund, for jeg orker ikke gjør noe «akkurat nå»… Jeg skal ut å reise om noen få dager.. Pakkelisten er skrevet, men klærne ligger fremdels til vask – i grunn har jeg ikke en gang orket å bestemme meg for hvilke klær jeg skal ha med.. Men det spiller ingen rolle, alle klærne er skitne uansett, så hva enn jeg velger å pakke med, så må det vaskes først..

Men jeg orker ikke, ikke akkurat nå..

Jeg kom over et forum hvor noen lurte på hvordan vi med ADD var som barn og det gikk opp for meg at det er mange som lurer på dette..
Så derfor har jeg valgt å dele svaret mitt med dere også :-)

Som barn var jeg et «prakt eksemplar».. Stille, rolig, ekstremt empatisk, medgjørlig og sa aldri «Nei».
Jeg hadde et stort hjerte og var veldig moden, jeg var opptatt av å ta meg av andre, både mennesker og dyr .

Jeg var aldri sint eller uttagerende.. Jeg viste lite private følelser som sinne, sorg, frykt osv. Jeg klagde heller aldri hvis jeg var syk, mamma var ofte oppgitt over at jeg kun sa i fra om ting når det var så ille at jeg ble sendt på legevakten eller til sykehuset.. Sosiale følelser som glede empati osv viste jeg helt fint.. Men innagering kan være vanlig ved ADD.. Man blir stille og innesluttet og holder disse følelsene for seg selv..

Jeg var veldig sjenert, hadde sinnsyk seperasjonsangst, masse mareritt og hadde stort behov for nærhet og bekreftelser på at familien var glad i meg og at de brydde seg om meg..

Jeg ble redd og usikker i nye og uforutsigbare situasjoner, gruet meg i dagesvis bare fordi vi skulle ta Nattoget til Morfar i nordnorge..

Jeg var veldig redd for å gjøre andre sinte, irriterte, lei seg osv.. Jeg unngikk alle konflikter

Jeg ble ansett som litt lat ettersom jeg aldri fikk «ræva i gir» å gjort det jeg fikk beskjed om.. Jeg var veldig rotette fordi jeg ikke klarte å organisere ting..

Jeg fikk ofte kjeft fordi jeg «ikke hørte etter» eller fordi jeg «ikke svarte når folk snakket til meg».. Men jeg fikk det bare ikke med meg fordi jeg var distrahert av alt annet..

Jeg gjorde det bra på skolen, til tross for at jeg aldri gjorde lekser eller leste til prøver.. Jeg lærte ved å se og høre på det som skjedde i klasserommet..

Jeg lå foran mange andre barn i utvikling av språk og mottorikk og jeg var veldig kreativ og flink i praktiske ting. Male, tegne, snekre, bygge osv..

Da jeg hadde fylt 7år, satt mamma fremdeles og ventet på 3-års trassen min.. Puberteten kom og gikk og mamma venter fremdeles på pubertet-oppgjøret… :-p

Inne i kroppen har jeg et eksremt sinne.. På lik linje med uttagerende ADHD barn, så opplever mange med ADD det samme ekstreme og uforklarlige sinne, bare at vi føler det inne i kroppen i stede for å vise det.. Jeg blir stille, apatisk, asosial og oppfattet som grublende eller surmulende når jeg blir sint eller lei meg… Og ofte «eksploderer» disse følelsene i kroppen min pga latterlige ting som at hårskillet ikke blir riktig, at jeg må ta buss i stede for tog etc etc..

Min ADD gjør og har alltid gjort meg sliten og trøtt, jeg sover ekstremt mye.. På lik linje med spedbarn: De er våken en liten stund, men til slutt sovner de pga alle inntrykkene som hjernen må bearbeide.. Jeg har ingen filter, så hjernen min registrerer absolutt alt som skjer rundt meg.
Det skal også sies at jeg sov mer enn «normalt» allerede fra den dagen jeg ble født.

På møter med mye info, lange skoledager o.l så opplever jeg ofte å «duppe av» eller å bli ekstremt trøtt..

Jeg sliter med konsentrasjon og detter ofte ut midt i samtaler, jeg har dårlig langtidshukommelse og klarer derfor ikke å huske årstall for spesifikke hendelser – eller hvor gammel jeg var da ditten og datten skjedde.. Som f.eks at jeg gikk på kampsport i 2år, men jeg har ikke sjangs å huske hvor gammel jeg var..

Jeg har også dårlig korttidshukommelse, det er mye fra oppveksten min jeg har glemt.. Jeg glemmer beskjeder jeg får, ting jeg skal gjøre.. Detter ut midt i samtaler, glemmer hva jeg skal si midt i en setning osv..

Jeg har vanskelig for å lære ting hvis de ikke blir fortalt meg konkret.. Slik som uskrevne sosiale koder kan til tider være vanskelig for meg å oppfatte.. Jeg jobbet i en jobb i 1år og det var først siste måneden at jeg hadde lært meg rutinene for de forskjellige dagene.. Ettersom de aldri var blitt fortalt meg HELT konkret, og spesielt hvis det ofte er avvik fra rutinene, så detter jeg ut..

Jeg er veldig lettlært når ting blir forklart billedlig og konkret.

Jeg har og har alltid hatt veldig dårlig selvbilde og tro på egne ferdigheter… Dette er klassisk for jenter med ADD.. Man føler at man ikke gjør ting bra nok, at man ikke skal snakke i store forsamlinger fordi man ikke er smart, morsomt eller interessant nok… Aldri god nok i jobben din…

Men det ironiske med dette er at mange med ADD faktisk er dyktigere i jobben og utdannelsen sin enn mange andre.. For vi jobber hardere i håp om å bli «like god som alle andre»

Jeg følte meg udugelig og trodde jeg lå langt bak pensum da jeg skulle ta fagprøve som barne- og ungdomsarbeider.. Jeg forventet å stryke, i bestefall så vidt bestått…

Sensorene mine ble på gråten under min muntlige del og min faglige kompetanse lå på bachelor nivå..

Det er også «vanlig» at jenter med ADD kan utvikle spiseforstyrrelser, angst og depresjon.

Og det skal sies at dette er det som preger min ADD i voksen alder også :-)