Som bulimiker har jeg jo nokså ulogisk logikk i forhold til livet mitt og en intens urasjonell frykt for overvekt. Denne frykten for overvekt gjør meg urovekkende paranoid rundt andre mennesker.

Jeg må ha stålkontroll på alt av mat som går inn i kroppen min.
Jeg er derfor nødt å lage all maten min selv, slik at jeg er 100% sikker på hva den inneholder..
Hvis andre lager maten jeg skal spise, må jeg i det minste stå på sidelinjen og følge med.
Det er her den paranoide-bulimikeren trår til.

Hvis jeg ikke ser på mens andre lager mat, kan jeg ikke stole på at de har fulgt «reglene» for matlaging.. For alt jeg vet har de puttet i noen ekstra ingredienser, for så å lyve om det.
Mange tenker «det man ikke vet, har man ikke vondt av», dermed er jeg redd for at de tar seg friheten til å fôre meg med «farlige» ting.. Bare for å bevise at jeg ikke ble feit av det.

I går var jeg i den første samtalen med behandleren min, der ble jeg nødt å veie meg.
Her hjemme har jeg en noe upålitelig vekt, den kan vise 2kg forskjell om jeg veier meg to ganger på rad.. Nå har jeg endelig funnet en plass hvor vekten viser det samme tallet og slått meg til ro med det..
Men da jeg veide meg hos behandleren min i går ble jeg hellig overbevist om at hun hadde tuklet med vekten sin.
Den viste sjokkerende 2kg mindre enn vekten min her hjemme og det kan jo «selvfølgelig» ikke stemme. Bulimien min hveste til meg at hun så klart måtte ha tuklet med vekten, bare for å lure meg til å tro at jeg er tynnere enn det jeg egentlig er..
Når jeg veier meg tar jeg utgangspunkt i det høyeste tallet vekten viser.
Det å tro at man har gått ned litt, for så å finne ut at det ikke stemmer, er som et hjerteskjærende nederlag.. Så jeg veier meg alltid 3-4 ganger før jeg tør å tro på «fremgangen» min..

Når de rundt meg sier at jeg har gått ned i vekt eller når de sier at jeg begynner å bli for tynn, nekter jeg å tro på dem. De vet jo at jeg har bulimi, så de kan jo ikke bekrefte det når jeg sier jeg har lagt på meg.. Det er jo klart, de vil ikke ha skyld i at jeg blir dårligere !
Så derfor tror jeg helt ærlig og oppriktig at alle rundt meg lyver til meg.. Man sier ikke til den feite eller stygge vennen sin at de faktisk er det, man pynter på det for å skåne følelser..
Sånn tror jeg at de rundt meg gjør i forhold til meg også.. De vet at vektøkning er et nederlag for meg, så derfor tror jeg at de lar være å si noe når jeg faktisk har lagt på meg…
Jeg ser det jo tross alt i speilet !
Og det er vanskelig å faktisk tro på at det du selv ser ikke er riktig.. Jeg ser det jo, så hvordan kan det være feil ?

Tenk deg at du ser et grønt eple ligge på bordet, men alle rundt deg sier at eplet er rødt…
Tror du da på det du selv ser, eller det alle andre sier ?

I mine øyne blir jeg bare tykkere og tykkere, selv om vekten viser nesten 30kg reduksjon siden jeg begynte å slanke meg.. Så fornuftige-meg skjønner jo at det er noe som skurrer, men bulimiker-meg ser noe helt annet i speilet..

Det er ikke rart at man blir litt paranoid når man lever et liv tilsløret med ulogisk logikk og vrengebilder.

Det kan være vanskelig å være tante når man har Bulimi, jeg prøver så godt jeg kan å være et godt forbilde for de 3 tantebarna jeg har.

Før var jeg sunne-tante som trente og spiste riktig og aldri røkte.
Jeg tok med barna på Disney on ice, kino, walking with dinosaurs og alt jeg kunne. Vi koste oss med god mat og tante-snop.
Tante bakte masse kaker og var morsom.

Så ble jeg tante som røkte i smug, røyken hjalp mot matkick, men barna så det aldri. Nå er jeg tante som snuser. Mens jeg sitter med snusleppa må jeg forklare barna at dette er usunt og et dumt valg tante tok, men hun skal slutte. Snusen demper apetitten på lik linje med røyken, men snusen skader ikke de rundt meg.
Jeg er deprimert, apatisk, gretten og tiltaksløs i perioder. Da kan jeg ikke være med tantebarna. Selv om jeg nå bare bor 15 minutter unna, ser de meg nesten like lite som da jeg bodde 4 timer unna.
Vi sluttet brått å reise steder, aldri kino og popcorn. Det ligger aldri spennende gaver fra tante under juletreet lenger. Før var det billetter til diverse show, med løfter om opplevlser, snop og burger king, nå er det aldri ekstra snop og god mat.
Mat rundt barna er krevende. Nå har jeg hatt de 2 minste her i to dager og tante er et usedvanlig dårlig forbilde når det kommer til mat.

Heldigvis er det skole og barnehage. Jeg står opp og har frokosten klar før jeg vekker dem, tante spiser ikke frokost sammen med dem – tante spiser ikke i hele tatt før barna kommer hjem. Deretter kan jeg presse meg til å spise middag sammen med dem.

Minstemann ønsker å dele ostepoppen med meg, hu mellomste ønsker å spise pizza til middag, men tante spiser ikke sånn.. Det ble havregrøt til middag noe som er «veldig farlig» , men unger kan ikke leve på grønnsakssuppe, så jeg tvinger det i meg.

Tante blir tynnere og tynnere og plutselig har hun lagt på seg flere kilo igjen. 5-åringen ser på meg med undrende blikk og spør hvorfor jeg nå har så «tjukk mage». To uker senere spør hun meg hvorfor jeg «ikke har så tjukk mage lenger, man kan jo se skjelettet. Det er rart».

Det å leve med Bulimi begrenser ikke kun ditt eget liv, det snevrer også inn det sosiale rundt deg.
Min Bulimi kommer i veien for den store gleden jeg har av å være tante til 3.

Nå er det lørdag og lørdagsgodterier står i barnas fokus,
Jeg har minstemann på overnatting og på kjøkkenet står det som er igjen av ostepopp og melkesjokolade og skriker til meg.. I kjøleskapet ligger det en beregnet porsjon med frokostmat som søsteren har pakket med til lillegull.. For hos tante finnes det ikke mat som egner seg for små mager.

Det å være med tante barna er de siste årene blitt en stor utfordring.
Hvordan skal man ha barn på besøk når man får angst av å ha vanlig mat i hus ?
Det å besøke andre blir vanskeligere for hver dag som går, for i deres hus er det lagret opp med brød og pålegg, potetgull i skapene og melk i kjøleskapet… Alt dette er veldig farlig i mitt hode og alt dette er i mine tantebarns hjem.

Det å komme til tante på besøk gjør man ikke på sparket lenger, med mindre det kun er for en kaffekopp og litt sladder mellom tante og mor.
Overnatting krever matpakker til barna og nøye planlegging fra tantes side. Jeg må spise en minimal mengde med frokost, for så å planlegge en gigantisk sunn middag slik at deres mat ikke frister en utsultet tante..
Deretter må alle matrester etter barna omhyggelig stues bort eller kastes slik at tante ikke får abstinenser og «unner» seg en smakebit.. For da er løpet kjørt..
Og for hvert besøk blir følelsene sårere og tante hjertet vondere
«Vil du smake sjokoblade tanteee ? En liten en, væj så sniiiij ? Vi kan dele !»
Han ser på meg med store øyne som lyser av gleden ved å dele.
Tante må atter en gang takke pent Nei og si at hun allerede har spist kjempe masse..

Gud, som jeg savner å dele med barna.
Gud, som jeg savner å overraske de med ekstra lørdagsgodterier som tante har handlet inn i tillegg til det de har med.
Gud, som jeg savner å være en ordentlig tante som kan ta de med på kino og popcorn..

Jeg tok skammelig feil den dagen jeg overbeviste meg selv om at Bulimi kun hadde konsekvenser for meg.

Det å ha en spiseforstyrrelse er ofte skambelagt og mange holder det godt skjult for de rundt seg.
I dette innlegget har jeg tenkt å dele med dere noen kjennetegn og symptomer på spiseforstyrrelse.

Dette innlegget er basert på meg selv og mine erfaringer. Slik som alle andre er jeg et «unikt» individ så dette gjelder da altså ikke alle og er derfor heller ikke en mal eller en fasit, men heller en pekepinn..

Selv hadde jeg eskalerende og godt etablert bulimi i flere år uten at de rundt meg  ante noe som helst.
Da jeg «kom ut av skapet» ble jeg møtt med sjokk og dårlig samvittighet

«Herregud, det visste jeg ikke ! Hvor lenge har du hatt det ? Det har jeg aldri merket på deg. Det har ikke vært meningen å alltid ha snacks eller mat som samlingspunkt, hvorfor sa du ikke noe…?»

Jeg var tilsynelatende normalt fungerende både sosialt og på jobb.
Mange kollegaer rynket på nesen når lunsjen min ble pakket frem og kaker på bursdager ble sendt videre rundt bordet – uten så mye som en smakebit på min tallerken.
Men jeg hadde alltid en god unnskyldning og en logisk forklaring som var så «selvfølgelig» at man måtte jo bare tro på det.
Som oftest gikk det i matinntoleranse og spesialtilpasset diett grunnet Tourette og ADD.

Det samme gjaldt venner, de trodde jeg bare var sunn og helsebevisst.
Men under alle unnskyldningene lå det små spor og hint om det som egentlig foregikk.

Kjennetegn i det sosiale:

– Matpakker
Jeg hadde ofte med matpakker når jeg skulle noe som tok lang tid, selv om det ble servert mat der: møter, forelesninger osv
Jeg ble ofte misunt av kollegaer i lunsjen da jeg pakket opp den ene flotte salaten etter den andre, eggehviteomeletter og grove vaffler med kesam. Aldri hadde jeg brødskiver med gulost – og jeg kjøpte ALDRI baguetter eller lignende i siste liten før lunsj. Jeg hadde ALLTID egenprodusert mat.

– Næringsinnhold
Før jeg kjøper mat, gransker jeg næringsinnholdet nøye med mindre det er matvarer jeg allerede har «scannet» og er fortrolig med.

– Porsjonering
Jeg porsjonerer maten min nøye. Mye av det sunne, lite eller ingenting av det usunne.

– Isolering
Jeg trakk meg mer og mer ut av sosiale begivenheter: Orker ikke, skal noe annet (rydde, vaske), har ikke råd…
Spesielt isolerte jeg meg de dagene etter at jeg hadde vært med å spise, feste osv. Dette var for å kunne kompensere med overdreven trening, underspising, avføringsmidler osv

– Sensitiv mage
Noen med en spiseforstyrrelse kompenserer med avføringsmidler. Dette unnskyldes ofte med at man har matiintollreanse, sensitiv mage, er syk osv.

– Varierende unnskyldninger
Med mindre man har èn bestemt unnskyldning for livsstilen sin, vil man ofte gå litt i surr med de hvite løgnene sine. Noen ganger kunne jeg ikke spise kake pga matintollreanse, andre ganger var det fordi jeg hadde en spsiell diett som hjalp å lindre symptomene ved Tourette og ADD – andre ganger var det rett og slett bare fordi jeg var på diett for å komme i form.
Til slutt falt unnskyldningen kombinert på at jeg både hadde litt matintollreanse og at riktig kosthold hjalp mot tics og utmattelse.. Men nå er det ikke alle som er så «heldige» at de har andre diagnoser å skylde på.

– «Jeg kan ikke, jeg skal på trening»
Jeg var ofte på trening. Enten tidlig om morgenen før jobb eller etter jobb i stede for å være med venner. Hadde jeg ikke rukket å trene før jobb ville jeg velge trening fremfor sosialisering og venner følte seg nedprioritert.

– «Jeg må hjem nå»
Det å fråtse i mat og kaste opp gjorde jeg aldri hos andre i starten. Spiste jeg «for mye» ville jeg avslutte kvelden tidlig og dra hjem tidsnok til å kunne «tømme meg» hjemme.

– «Jeg har ikke lyst på»
Jeg sluttet å spise på resaurant med venner, og var vi på cafè drakk jeg kun lettbrus eller farris selv om de spiste kaker og is. Dette var da ikke «en gang i blandt», men hver eneste gang over lang tid.

– «Jeg drakk nok på vors»
Da vi var på fest sluttet jeg å spise snacks og nattmat, noe jeg ellers hadde kastet i meg før. Dette var for å spare kalori inntaket til et akseptert nivå.
Jeg blandet mine egne drinker med lettbrus eller smoothier med frukt og bær med kunstig sukker. Jeg kjøpte sjeldent eller aldri drinker på byen.

– «Jeg var så sulten, så jeg måtte bare kjøpe med meg noe på veien»
Når jeg ble invitert hjem til venner på middag forhørte jeg meg alltid om hva som skulle spises. Var det snakk om fetende mat endte det alltid med at jeg ikke kunne komme. Jeg hadde ofte også med egen mat når jeg kom dit (lett yoghurt, frukt osv) i stede for å spise av det de hadde i huset.

– «Kan jeg få salat i stede for ris ?»
Hvis jeg først spiste ute, så valgte jeg de sunneste rettene og ba alltid om salat i stede for ris eller annet tilbehør. Spiste jeg hos andre forsynte jeg meg med lite og kun det sunneste. Jeg pirket i maten og la til side slike ting som bacon, poteter, ris, baguetter osv og tok store porsoner av salat, grønnsaker osv.

– «Jeg har ikke råd»
Da det var snakk om byturer, restaurenter eller andre kaloriholdige sammenkomster hadde jeg som oftest «ikke råd» og heller ikke «hjerte til» å bli spandert på.

– Klesstil
Når man kaster opp vil magen blåses opp som en ballong, jeg gikk derfor fra å gå med intillsittende topper til å kun bruke løstsittunde og posette overdeler for å skjule «bollemagen»

Fysiske kjennetegn:

Jeg har finpusset «ferdighetene» mine og kan kaste opp i rommet vedsiden av deg uten at du hører så mye som en brekning, men de kroppslige reaksjonen og fysiske bevisene kan man ikke kontrollere.

– Trekker opp i doen flere ganger.
Når man kaster opp vil det bli liggende igjen en hinne av fett oppå vannet i doen. Man må trekke opp flere ganger for at dette skal bli helt borte.

– Vasken
Mange er redd for å bli hørt, de lar derfor vasken stå på mens de «gjør sitt». Så lyden av en vannkran som står på fult over tid kan skjule lyden av brekninger,

– Øynene blir røde og nese vil renne.
Når man kaster opp vil øynene bli røde og tårene kan renne, det samme vil nesen. Derfor vil man ofte bli nødt å snyte seg etter dobesøket og denne lyden kan man ikke skjule. Det å snyte seg når man har vært på do er også en god unnskyldning for å kunne trekke ned i do flere ganger.

– Hovner opp
Under oppkast hovner man opp i fjeset, spesielt rundt øynene og i halsen. Man får et ansikt hvor det kan se ut som man har gråti og halsen honer opp som ved hovne mandler.

– Blodutredelser
Under oppkast blir trykket i hodet og hals så stort at blodkar ofte sprekker. Da spesielt i øynene, rundt øynene og i området rundt mandlene på halsen. Man får små røde prikker på størrelse med en knappenål. Selv hadde jeg til tider så ekstreme blodutredelser at det så ut som om noen hadde tatt kvelertak på meg. Dette ble skjult med høyhalsede gensere eller skjerf (selv på rommeren).

– Lukt
Oppkast lukter, det kommer man ikke unna. Overdrevent bruk av baderomsspray, parfyme e.l etter dobesøk forekommer ofte. Man åpner også gjerne et vindu på badet og bruker lang tid ved vasken slik at det får luftet litt.
Er man hjemme hos seg selv og har andre i hus, vil man også samkjøre måltider med dusjing. Det å dusje kamuflerer både lukt og lyder. Jeg startet ofte dusjen i god tid før jeg faktisk dusjet, slik at jeg kunne «tømme meg» uhørt, og dermed ville lukten av dusjsåpe og shampoo kamuflere lukten mensjeg dusjet med åpent vindu for å lufte.

– Hårtap, blåmerker og sykdom
Ved underernæring vil man miste hår. Jeg hadde intenst hårtap over en viss periode som ikke gikk ubemerket blandt venner og familie – det var vel noe forbigående.
Kroppens funksjoner svekkes og blodårer svekkes. Man får lettere og større blåmerker av «uforklarlige» årsaker. Immunsystemet svekkes også, og man blir lettere og hyppigere småsjuk og man smittes så fort det er noe «som går».

Dette er bare noen få av mange kjennetegn.
Spiseforstyrrelser er som sagt et veldig sårt tema for dem det gjelder, så hvis du mistenker at noen du bryr deg om har dette, så for all del «ikke angrip dem» med bekymringen din..
Man vil fort føle seg angrepet og anklaget, noe jeg fremdeles gjør når familien ønsker å snakke om det. Lenge vegret jeg meg for å si det til dem, selv om jeg visste at de også visste.
Skammen og skyldfølelsen gjorde det vanskelig, jeg var flau og følte at spørsmålet «Har du bulimi ?» var en anklage og synonymt med «Er du så svak og viljeløs at du kaster opp ?»
Det å stikke hodet ned i do er så nedverdigende og flaut at man ikke vil at andre skal vite om det, så man skjermen den skammen så godt man kan – og hvis noen spør og graver, så går man i forsvar og begraver skammen enda dypere.

Moren min fisket og hintet i lang tid om at hun visste, kanskje litt for lenge, men i lengden ble jeg trygg nok til å fortelle henne det. Og da hun svarte «Jeg vet det jenta mi» var det som om hele verden ble løftet fra kroppen min.
Hun hadde hele veien snakket om spiseforstyrrelser så fort anledningen bød seg, og hun la ut om hvor vanskelig det måtte være å leve det på slep. Hun la også alltid til at hun syntes de som bar på denne byrden var utrolig modige og viljesterke mennesker som holdt en sånn kontroll på livet sitt.. Og dermed visste jeg at den dagen jeg skulle tilstå, så ville ikke mamma se på meg som svak eller ekkel – for det å leve sånn som dette krever mer viljestyrke og pågangsmot enn de fleste kan fatte, og du er på ingen måte ekkel.

Det første folk spør meg om når jeg sier at jeg har Tourette Syndrom er «Er du en sånn som banner og spytter og sånt ??»
«Nei, jeg er ikke det.» Jeg må flire litt når jeg ser et snev av skuffelse streife ansiktene dems.
«Men hadde jeg vært det ville jeg nok kalt deg en kuk og spytta deg på deg, fordi du stiller et så utrolig dumt spørsmål».
Med et lite glis på lur og en vennlig tone skjønner de fleste at kommentaren min er harmløs og de jatter med, men noen girer seg opp og ser ikke at spørsmålet dems var like upassende som svaret mitt.
Satt på spissen; så spør du ikke en som forteller at h*n har kreft «Er du en sånn som blir flintskalla snart og sånt ?»
Man skal gjerne vise litt sosiale antenner, glefser du til meg – glefser jeg tilbake.

Men når man først er i den situasjonen av å være «en av dem som banner og spytter og sånt», så er det ikke så rart at sosiale situasjoner kan være ganske utfordrende og slike direkte spørsmål kan være såre å få, selv for oss som ikke har denne siden av TS. Dette er noe mange forbinder med TS og hvis du tenker logisk på det: Er det virkelig et så dumt spørsmål ?
Det er jo tross alt dette bildet Ola Normann får av TS gjennom TV og Ola Nordmann sluker alt rått og tror at dette er «malen» på TS..
Men det er det da altså ikke, jeg har sagt det før og sier det igjen: TS er som alt annet, det kommer i like mange variasjoner og grader som det finnes folk med TS. Hver person har sin egen individuelle versjon, selv om det er mange felles trekk og tics.

Opp gjennom årene har jeg møtt så alt for mange herlige mennesker med TS som skammer seg over diagnosen din.
De av dem som er heldig nok til å ha en mild variant holder TS’en for seg selv som en skamfull hemmelighet. Noen kvier seg til og med for å delta på seminarer gjennom Norsk Tourette Forening, fordi det å delta på slike ting «er det samme som» å akseptere at man har det. Og det gjør deg annerledes. De er redde for hva folk vil tro og mene om dem hvis de visste, for folk flest vet bare det de ser på TV.

Sånn sett var jeg veldig heldig som fikk diagnosen i en alder av 5år, i motsettning til de som må vente helt til tenårene før de finner ut «hva det er»..
Jeg kjenner ikke noe liv uten TS, minnene fra 5års alderen og ned er relativt vage og består kun av barneårenes sorgløse forventninger om lørdagsgodterier.
Så jeg har hatt hele livet på meg til å bearbeide saken , og når du kun er en liten fis av et barn forstår du egentlig ikke hva det innebærer – du bare godtar det på rent innstinkt fordi «mamma sa at det var greit.»

Helt ærlig er jeg glad for at jeg ikke er helt A4 (ikke at jeg har hatt noe valg), men når jeg først er den jeg er – kan jeg jo like så godt være glad for det.
Og jeg skulle ønske alle andre følte det slik som meg.
Heldigvis kan positiv innstilling være ganske så smittsomt og det er nettop dette Norsk Tourette Forening er med på å smitte videre – Forståelse av og gleden av å ha TS. Disse seminarene har hjulpet meg og familien min utrolig mye. Ikke bare ved å infomere om TS, rettigheter og hjelpermidler, men de skaper også et felleskap og vennskap mellom medlemmene.

Mange tenker kanskje at det er lett for meg å sitte her med en kvalmende positiv innstilling til TS’en min fordi den er mild og relativt «usynlig», men det har ikke alltid vært sånn..
Jeg har hatt intense fysiske tics med kasting på hodet, skuldre og grimaser. Jeg lagde masse rare lyder både lave og høye.
Positiv innstilling og livsglede fikk jeg servert med morsmelken, men det måtte også knallhardt arbeid til for å akseptere det å være annerledes.
Jeg har blitt pekt på, ledd av, mobbet og hørt folk rope «Hva feiler det hu’a !?» og jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt skammelig lyst til å dele ut en liten ørefik eller to – selv i voksen alder.

Selv om ticsene mine er milde, er de også irriterende synlig når de først tropper opp og freser løs.
80% av ticsene mine oppholder seg i ansiktet, svelget og halsen. De siste 20% sitter i lungene og hendene.
Når det først er full fest i kroppen min, får jeg ofte servert sjokkerte blikk fra forbipasserende. De som blir mest skremt er de som er «innestengt» med en snåling som meg på bussen eller toget. Du ser fortvilelsen spre seg i kroppen dems fordi de ikke klarer å la være å glane litt, det er jo strengt ikke så mye annet spennende å se på der – og jeg skal være den første til å innrømme at jeg kan se ganske så latterlig ut der jeg sitter og ticser for meg selv.

Selvironi var mammas regel #1, hvis du kan le av det selv, så sårer det ikke like mye når andre ler.
Da ticsene herjet som værst i barndommen og jeg lå innsmurt i tårer på sofaen, troppet søstrene mine opp.
Den beste medisin er latter sa de, dermed trommet de i gang ticse sangen med matchende dans. Tårer ble til latter mens jeg hørte på søstrene mine synge en sang komponert på mine vocale tics, dansen var iherdig inspirert av de fysiske ticsene. Etterhvert som spenningen slapp kroppen og ticsene avtok, stemte jeg i og ticset sammen med dem.
På denne måten avskrekket familien ticsene mine, til tross for at det var slitsomt og vondt – kunne det også skape glede. Når jeg så hvordan de hoppet rundt og skjærte grimaser mens de ticset av full hals, innså jeg at Tourette faktisk er en ganske så morsom affære..

Når vi var på restaurant eller cafè og ticsene kom for å hilse på, satte fryden seg i kroppen min. For jeg visste at når desserten kom på bordet, da ble det show. Den mellomste søsteren min sendte meg alltid et lurt blikk, rettet seg opp i stolen, satte på seg sin seriøse stemme og holdt en fiktiv mikrofon mot meg
– «Så du, hvordan er det å ha Tourette ?»
– «Det er greit egentlig» svarte jeg. «Men det kan jo være ganske slitsomt»
– » Hva sier du da til å prøve vår nye VIDUNDER MEDISIN, Tourette vekk ? »
Hun brukte sin mest entusiastiske og dramatiske stemme og viftet galant med hånden mot banansplitten min, det var alltid det jeg spiste.
Jeg fniste og satte på meg et sjokkert annsikt
– «Vidunder medisin ?? Ååå, Ja takk !»
Jeg ticset så godt jeg kunne før jeg tok en stor skje med is.
Folk sendte oss nysgjerrige blikk og jeg frydet meg – nå begynte showet for alvor.
– «Så kjære Touretter, hvordan føler du deg nå ?»
– «Å jeg føler meg så fantastisk ! Jeg kjenner at Touretten blir borte !»
Jeg tok enda en stor munnfull med is før jeg kastet meg under bordet og ticset av full hals. Jeg smatt opp på stolen igjen og forsynte meg en gang til.
– «Virkelig helt fantastisk, Touretten min er jo helt vekk !»
Deretter krøp jeg under bordet igjen og ticset videre.
– «Ja, det er helt fantastisk, jeg ser jo at du ikke har noe mer tics. Virkelig vidunderlig !»
Ropte søsteren min av full hals.
Jeg fortsatte å fråtse i meg isen mens jeg i ny og ned krøp under bordet og ticset.
– «Jammen godt det finns en medisin, så jeg ikke trenger å ha Tourette mer» fniste jeg lurt med is i halve fjeset.
Jeg kunne høre folk rundt oss humre og le mens de fulgte med på showet vårt; og mamma stemte i.
– «Nei gud så fantastisk. Tenk at det fantes en så vidunderlig medisin mot Tourette, jenta mi. Nå kan vi jo gå ut uten at folk glaner på deg.. Tusen takk super reporter, for vidunder medisinen: Tourette vekk»
Vi lo av full hals og mamma strøk meg alltid på kinnet, deretter kunne vi kose oss videre uten at de rundt oss skuet nysgjerrig i vår rettning og hvisket lavt «Hva er det med henne ?»
For nå visste de og de hadde også fått lov å le, dermed var det harmløst.

Det er ikke rart at folk glaner litt og strekker på smilebåndet innimellom, og det er heller ikke farlig – så lenge du klarer å le av det selv.

Uavhengig om du er rik, fattig, syk eller frisk, så vil livet alltid by på noe du helst skulle vært foruten.

Så når du først sitter i en situasjon som byr på litt motgang, så kan du vel like så godt gjøre det beste ut av det – i stede for å grave deg ned i din egen medlidenhet.

Dette er noe jeg fikk trykt inn med morsmelka.
Da jeg lå på sofaen under oppveksten, druknet i mine egne tårer og fortvilelse mens ticsene herjet vilt i kroppen, stod moren min hjelpesløs på sidelinjen og oppmuntret meg..
«Gjør det beste ut av det du, jenta mi.. Det er ikke så galt at det ikke er godt for noe skal du se»
Jeg tok henne på ordet – jeg begynte å utforske Tourettens gode sider og jeg skal love deg at det var mange !

Ticsene gjorde meg så sliten at jeg kunne sove en hel dag, tilfeldigvis økte ticsene mine kraftig noen ganger når jeg egentlig skulle ryddet rommet eller støvsuget 1.etasjen.
«Jeg er så sliten jeg mamma» *tics tics tics* «Jeg orker ikke rydde rommet mitt i dag, kan jeg få gå og sove litt ?»
*fniiiis*
Mamma ga meg et oppgitt blikk etterfulgt av ordene jeg ventet på «….! Gå og hjelp søsteren din med å rydde rommet er du snill..»
Søsteren min trasket slukøret opp på rommet mitt og ryddet for meg, mens jeg satt lettere hengslengt på sengen med et skjevt glis og ticset så godt jeg kunne.

Jeg var mammas dårlige samvittighet, ticsene styrte kroppen min og hun kunne ikke gjøre annet enn å tilrettelegge dagene mine best mulig. Huden min var hvit som porselen, munnen så rød som roser og øynene så blå som himmelen – Jeg var søt og yndig, en tøff liten sjel som stort sett holdt livets plager for meg selv. Jeg klagde aldri på Touretten  og ba sjeldent om noe. Så jeg visste godt at mammas morshjerte ville smelte når jeg utspekulert satte øynene i henne og ynket meg.
«Jeg er så sliten jeg, mamma.. Kan jeg støvsuge i morgen i stede ? Jeg har så lyst å leke med «naboen» i dag…»
Mamma visste godt at det ikke var sikkert at jeg orket å leke etter at pliktene var gjort, da endte jeg ofte opp på sofaen frem til leggetid..
Og hvem mor vil vel heller at barnet hennes skal støvsuge fremfor å leke sorgløst ute med vennen sin, når barnets liv ellers er så vanskelig..
«Gå og lek du, men da støvsuger du i morgen..»
Jeg løp ut og klatret over gjerdet mens fryden kilte i kroppen, for jeg visste at gulvet ville være støvsugd innen jeg kom hjem igjen.. Og mest sannsynlig ville det være den stakkars søsteren min som hadde gjort det, og hun måtte nok rydde rommet mitt neste gang også.

Dere tenker kanskje at det var dårlig gjort av meg å alltid la søsteren min gjøre pliktene mine, men som den yngste av 3 søstre så slapp jeg ikke så lett unna selv. Søsken har en egen måte å terge hverandre på, det gjelder bare å finne den måten som foreldrene dine aksepterer, da slipper du å få kjeft.
Den eldste søsteren min er 9år eldre enn meg, så hun hadde stort sett sitt eget liv og henne utnyttet jeg aldri. Den mellomste søsteren min der i mot som er 3år eldre – hun var en sann pest og en plage (til tider), jeg tror hun tok igjen på meg for alt hun hadde måtte tåle fra vår eldste søster. Som den yngste fikk jeg litt juling, når snøen kom ble jeg dynket, begravd og bombadert med snøballer. Jeg ble sjefet rundt og alle slosskamper endte med tap for min del. Så hvert blåmerke og hver snøball ble straffet med mine plikter i huset. Det var der jeg hadde makt over henne og mamma visste det nok.
«Ååå, hu bare juger ! Hu klarer vel å rydde rommet selv !»
Atter en gang trampet søsteren min opp trappen mens mamma ropte etter henne
«Ikke vær sur på søstra di, hu kan ikke noe for det. Du veit godt hvor sliten hu blir, det juger hu da ikke om»
Sånn sett har vi hatt verdens beste mamma, hun lot oss krangle og teste rangstigen. Hun visste godt at jeg kunne finne på å late som for å ta igjen på søsteren min, men hun visste også at jeg til tider fikk litt velfortjent juling i retur…

Jeg har aldri misbrukt Touretten min til noe annet enn harmløs søskenrivalisering, bortsett fra en og annen gang på barneskolen.
Jeg hadde egen taxi tilknyttet skolen i tilfelle ticsene ble så ille at jeg måtte sendes hjem, denne ordningen utnyttet jeg aldri.
MEN jeg fikk alltid muligheten til å hvile litt på skolen før de eventuelt sendte meg hjem, i tilfelle ticsene roet seg… Vi hadde delt av klasserommet med noen små skillevegger, der hadde vi benker med madrasser på hvor vi satt i samlingsstund. Der fikk jeg lov å legge meg om ticsene ble forstyrrende for meg selv eller medelever.
Jeg opplevde å bli ertet gjennom skolegangen min, TS gjorde meg rar og annerledes.
«Kan du ikke bare la være å gjøre sånn ?» spurte barna ofte, da hørte jeg mammas stemme i bakhodet «Gjør det beste ut av det, det er ikke så galt at det ikke er godt for noe»
Og dermed svarte jeg lurt
«Det kan jeg vel, men da blir det jo så kjedelig…»

Jeg satte i gang tics orkesteret der jeg satt midt i klasserommet, jeg tittet beskjedent ned i pulten mens jeg ticset og ventet…
*tics tics tics*

*tics tics sukk.. tics… sukk*
«Gå og legg deg litt nedpå du, så blir det nok bedre etterhvert»
Lærinnen sendte meg et lite smil og fortsatte undervisningen..
Jeg gliste lurt til mobberne som sendte meg lange misunnelig blikk mens jeg lusket meg bak skilleveggene og la meg nedpå med et Donald blad..

«Her kan jeg ligge så lenge jeg vil..» tenkte jeg i mitt stille sinn, men jeg sakte leste det ene bladet etter det andre og kom med et lite pip innimellom så læreren ikke skulle tro at jeg var blitt bedre.

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, man må bare være litt utspekulert

Hver dag skriker det nye overskrifter til meg, og alle aviser og magasiner skriker det samme

– Bli slank på 1-2-3, vi forteller deg hvordan !
– Gå ned i vekt uten å sulte, les det her !
– Slik mister du kiloene !
– Dette bør du spise !
– Dette bør du ikke spise !
– Hilde (32) mistet over 50kg, les hvordan her !

På internett får du tips og triks om hvordan du blir tynnest mulig, så fort som mulig. Du får veiledning inn i bulimi og anoreksi, steg for steg. Hva skal du gjøre og hvordan.
Artikler som advarer og råder mot usunne dietter gjør ikke annet enn å fylle på med idèer og forslag til de som leser.

Er det bare jeg som blir provosert når jeg leser overskrifter som «Modellenes sinnsyke dietter, dette gjør de for å holde seg tynne» ?
Hvorfor må man på død og liv si hvordan de holder seg tynne ?
Er det ikke skremsel nok å skrive om at de lever på sinnsyke dietter og hvilke konsekvenser underernæringen gir, for dermed å kanskje holde seg til hvordan man bør spise og hvorfor ?
Fremfor denne snik promoteringen av bulimi og anorexi…?

Medienes advarsler mot disse dietten er som regel «undervekt, underernæring, fysiske skader»
Jasså Einstein, sier du det du ????
Undervekt er det vi vil ha, underernæring er veien dit, fysiske skader ? – Javel, man må lide for skjønnheten…

Så la meg informere dere om det jeg så alt for sjeldent får lese i slike artikler, den virkelig risikoen ved å leve slik som jeg og mange andre gjør:

– Du får et sykelig forhold til kropp og vekt. Du veier deg flere ganger om dagen uten tanke om kroppsvæsker, nylig matinntak eller muskelmasse. Hvis vekten viser feil tall er dagen ødelagt og du blir deprimert. Dette tallet styrer dagene dine og livet ditt. Hvis vekten er feil når du står opp, vil resten av dagen dreie seg om å få den ned.

– Kroppen får for lite næring gjennom maten, så den begynner å tære på din egen kropp. Nei – ikke bare fettceller og det du ønsker å bli kvitt… Den gnafser i vei på muskler og organer. Underenæringen sliter på indre organer, de jobber så godt de kan med det lille de får og overanstrenger seg – dette kan blandt annet føre til hjertesvikt eller tap av syn.

– Sårene dine gror ikke ordentlig, for kroppen har ikke kapasitet til å prioritere dette. Sår blir betente og du får infeksjoner fordi kroppen ikke klarer å hanskes med det. Selv et lite kutt i fingeren, en ny piercing eller et skrubbsår bruker lang tid på å gro og vil mest sannsynlig bli betent.

– Du får blåmerker bare du ser på en skarp bordkant, fordi blodårene dine ikke har fått de næringsstoffene de trenger til å styrkes.
Blåmerker kan jeg leve med sier du, men hva tror du skjer med kroppen din om du havner i en ulykke og vitale blodårer sprekker fordi de er blitt for skjøre ??

– Håret på hodet ditt faller av fordi dette er en energi-sluker som kroppen nedprioriterer. De små hårene på kroppen der i mot skyter fart – dette er fordi det koster kroppen mer energi med egenprodusert varme, fremfor å gro pels for å holde deg varm. Du får dun i fjeset, på armer, mage, rygg og hender.

– Kroppen kvitter seg med det den ikke trenger, så menstruasjon blir borte og man kan miste tenner.

Ved oppkast:
– Man vil skade tenne sine, de etses bort og dette vil man aldri kunne reparere igjen. Manglende emalje på tennene fører til større fare for hull og tannverk.
Tannkjøttet etses bort og blottlegger tannrøttene, dette fører til smerter ved matinntak, overfølsomhet for varme og kulde.

– Du skader lukkemuskelen i magen, som har som jobb å holde maten og magesyren nede. Halsbrann og sure oppstøt er en konsekvens av dette. Noe som igjen kan skade tennene enda mer.

– Du forstyrrer hjernens samspill med magen, og metthetsfølelsen din avtar. Du vil aldri kjenne om du har spist nok, før du fysisk ikke har plass til mer. En konstant følelse av sult vil gnage i magen din.

– Kroppen får ikke nok mat og væske til å holde tarmene gående og fuktig. Når tarmene ikke får nok væske blir de tørre og maten sklir ikke videre ned, den stopper opp og du får forstoppelse. Har du noen gang prøvd å kjøre en vannsklie uten vann ?

– Avføringsmidler: Ved gjentatt bruk av avføringsmidler vil kroppen slutte å bruke energi på fordøyelsen din selv. Den trenger det ikke fordi du holder den kunstig i gang. Når du slutter å ta avføringstabletter har kroppen sluttet å bry seg om tarmene dine og de gjør ikke jobben sin med å sende maten nedover. Maten bruker mye lengre tid på å passere systemet og innen maten har kommet til nedre del er den tømt for væske og næring og den setter seg fast.
Da er det bare å fortsette å ta pillene sier du ?
Ved langvarig bruk av avføringsmidler vil man få underskudd av kalium, dette kan føre til uregelmessig hjerterytme og i værste fall hjertestans !

Jeg frykter den dagen hvor min ulogiske logikk er blitt like hverdagslig og «normal» for resten av den kvinnelige befolkning også.

Vel bekomme

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-

Gang på gang ser jeg slanke, pene jenter løfte opp disse motebladene og avisene, de hopper over alt annet og peiler seg inn på slankehysteriets råd og veiledning.

Selv er jeg en av dem som rått sluker alle tips og triks som publiseres, jeg abonnener på nettartikler om trening og kosthold. Nye smoothie-dietter prøves med stor iver og for hver dag finner jeg en ny matvare som ikke kan spises. Dagens samfunn og våre medier gjør en god jobb med å opprettholde og å spre livssituasjoner som min egen.

Unge jenter peppres med bilder av tynne lettkledde modeller og kjendiser, mens de er i en alder hvor de er sårbare for inntrykk og innspill om hvordan man skal og ikke skal se ut.
Men ingen forteller dem at disse damene har 8 menn og kvinner rundt seg som gjør alt for at lys, vinkling, positur og utseende skal være perfekt før bildet blir tatt. Deretter sitter det en sexueltfrustrert og spreng kåt datanerd som retusjerer bildet etter sin drømmekvinne, bildet blir nærmest ugjennkjennelige. Det retusjeres til «perfeksjon»..

Jeg har vinklet innlegget mitt mot jenter, men det er ikke noe bedre for guttene heller. Mange gutter sliter med spiseforstyrrelser, de blir aldri store og muskuløse nok, og noen blir aldri tynne nok… Men jeg klamrer meg til håpet om at mediehysteriet holder fokuset på kvinner enn så lenge.

Det får være nok at ett av to kjønn er i søkelyset for denne snik-promoteringen av spiseforstyrrelser.

Nå braker det løs.

I dag skal jeg til legen og begynne på den prosessen jeg har gledet meg så til. Jeg skal få i orden det jeg trenger av papirer for å søke meg inn på behandling.

Det er merkelig hvordan man gleder seg til noe mens det fortsatt er i «tenke boksen», men nå som det for alvor skal starte kjenner jeg at jeg er redd…. Virkelig redd.
Det er snart ingen vei tilbake, og alvoret har nok ikke  slått meg før i dag tror jeg.
I 2år gikk jeg og var redd for at noen skulle «ta fra meg» bulimien min, og hindre meg i å bli så tynn som jeg ønsket å være – og fremdeles ønsker.
Jeg kan ikke huske sist jeg var redd…
Sett bort fra i går kveld, da jeg hørte en rar lyd ute. Forsiktig stakk jeg hodet ut av døren med hjerte i halsen for å se hva det var, og en svær katt hoppet inn forbi meg, DA ble jeg redd !

Nå er jeg der at jeg angrer på at jeg flyttet hit, jeg angrer på at jeg fortalte noen om spiseforstyrrelsen min.
Jeg vil ha den «bare litt til».. Men jeg må stole på meg selv og familiens trøstende ord om at dette var det rette valget.. Jeg må stole på at det jeg føler nå ikke er ekte, det er bare frykten for det ukjente..
Frykten for livet uten bulimi, et liv jeg kjenner så alt for godt og som er blitt en del av meg og den jeg er.

Jeg gruer meg til å måtte spise mat jeg er redd for, bare tanken på det eller synet av sånn mat får det til å hamre i brystet og knyte seg i magen..
Tenk å være redd for mat, det er jo så latterlig at jeg kan ikke annet enn å innse hvor på villspor jeg faktisk er..

Noen dager kobler hjernen inn og minner meg på hvor ulogisk logikken min er, og den forbanner meg fordi jeg ikke har vett nok til å bruke den på det jeg har den til:
– Du spiser røde druer, men GRØNNE druer, nei de blir du feit av !
– Du spiser Epler og Appelsiner, men pærer spiser du ikke lengre !
– Du kan spise en hel boks med Melon yoghurt fra Tine til frokost, men en liten skyr m/musli som inneholder 1/3 av kaloriene, det er livsfarlig. Da blir du feit da !

Når man ser det svart på hvitt, er det lett å se hvor feilplassert logikken min er og jeg gleder meg til å få den på plass igjen.
Men når jeg går her hjemme med rutinene mine og kjenner på angsten jeg får bare ved tanken på å trykke i meg en bacon burger, eller noe så harmløst som en brødskive med leverpostei – da klarer jeg ikke å overstyre bulimien min og hjernen får pent beskjed om å holde kjeft og ta seg en pause til i morgen.

Jeg måtte ta et grepa tak i bulimien min for 2 dager siden og filleristen den litt, jeg spiste middag hos søsteren min.. ALT var trygt, sett bort i fra kyllingen som var stekt i 1 spiseskje med smør. Søsteren min og jeg satt der og trykte i oss inntørka kylling og salat for min skyld… Da hørte jeg bulimien hvese i kroppen
«Du vet det er smør i den, du spiser ikke smør. Du kan ikke spise smør, du blir tjukk. Du kan UMULIG vite om dine kyllingbiter ble stekt i like mye smør som hennes, tenk om dine lå der det var mest. Så kan du garantere at det bare er en 1/2 spiseskje med smør du får i deg..? Du veit egentlig ikke hvor mange kalorier du spiser nå.. Er du sikker på at frokosten din var liten nok til å kompensere for detta ? Det er ikke mange dagene siden du spiste taco vettu, tenk om kroppen din fortsatt koooser seg med smøret fra sist ! «

Jeg har egentlig sluttet å spise stekt mat, kyllingmiddager er byttet ut med fiske- og grønnsakssupper.. Men i ny og ne unner jeg meg en middag med familien – på mine kompromisser.
Mile lange tekstmeldinger sendes om hvilke råværer som er lov å bruke, og hvordan de skal tilberedes. Helst skal jeg være med i butikken og velge ut mat, omhyggelig inspiserer jeg innholdslister og næringsinnhold. Jeg skal følge med på når maten lages og aller helst lage den selv – så ingen «lurer» meg og har i noe mer eller noe annet enn det som er avtalt…
Som regel faster jeg hele dagen i forveien i påvente av middagen, eller så spiser jeg litt yoghurt til frokost.
I min hverdag er dette helt normalt og logisk, selvfølgelig gjør jeg det – Hvis ikke blir jeg jo tjukk vettu..
Hjernen ler av meg og himler med øynene
«Bare vent til jeg er ferdig med ferien du, jenta mi.. Så skal vi kose oss med knekkebrød til frokost og kylling til middag igjen…»

Bare vent :-)

I dag lot jeg være å spise hele dagen for å kunne unne meg taco med søstrene mine på kvelden, de byttet ut de «farlige» inngrediense med sunnere alternativer slik at jeg også kunne spise.

Mager kjøttdeig, kesam i stede for rømme, pepsi max i stede for cola og kjøttet ble stekt i smør med mindre kalorier enn olivenoljen som de selv foretrekker..

Selv med disse justeringene er taco fy-fy mat jeg egentlig ikke spiser.. Man har ikke kontroll på den nøyaktige mengden kalorier man får i seg.. Jeg plottet inn 2 porsjoner på kaloritelleren min og så at det var trygt å spise, deretter forsynte jeg meg med 1/3 av den registrerte mengden mat for å være sikker på at jeg holdt meg i kaloriunderskudd og allikevel kunne unne meg en siste forsyning.. Deretter plottet jeg inn en ekstra stor porsjon og forsynte meg med mindre enn det registrerte – kontroll.

Hvis jeg ikke er 100% sikker på at jeg er i underskudd får jeg angst og behovet for å kompensere kommer. Men ved å forsyne meg med mindre enn det jeg registrer opprettholder jeg kontrollen.

Middagsbesøk som dette krever forberedelser, hvor mye kan jeg spise, hva kan jeg spise, hvordan skal jeg holde meg i underskudd og hvor mye må jeg trene i morgen – alt dette må være planlagt før jeg kan dra og kose meg med familien.

På slutten av kvelden befant jeg meg i en situasjon hvor jeg ikke visste om jeg kom meg hjem igjen – angst.

Jeg har som sagt ikke lappen og er derfor avhengig av å bli kjørt av andre, noe som til tider kan være utfordrende ettersom jeg da må komme og dra når det passer andre, noe som ikke alltid passer meg..

Man kan jo lure på hvorfor det å overnatte hos søsteren sin kan føles så vanskelig, det er jo bare hyggelig. Jeg skulle ønske jeg kunne ta slike ting på sparken, men jeg er avhengig av full kontroll, og full kontroll innebærer matpakker. Ingen av søstrene mine har bulimi og derfor har de også «farlig» mat i huset og pent lite av min type mat. Dette er en stor utfordring ettersom jeg ikke kan spise slik mat uten å få angst og trigge bulimien. Forskyver eller endrer jeg ett måltid i løpet av en dag er alt i ubalanse, og ved å overnatte ville altså frokosten min enten bestå av agurk og tomat – eller «farlige» matvarer.

Jeg ble sittende i en konflikt med meg selv om hvorvidt jeg skulle være vrien – og kreve å bli kjørt hjem til tross for at søsteren min kjører et vrak av en bensinsluker som kan stryke med hvert øyeblikk – eller om jeg skulle bite det i meg og tåle 2-3 dager med angst for å ikke være til økonomisk bry. Dette er veldig vanskelig. Søsteren min er på ingen måte vanskelig eller uvillig til å hjelpe meg, så når hun sier at at hun ikke får kjørt meg hjem fordi bensinen på bilen må vare i morgen også – så vet jeg at hun er oppriktig lei seg for dette og at hun gladelig hadde kjørt meg hjem om hun kunne, men jeg bor ikke bare en liten svipp tur unna..

Det er ikke lett at alle alltid må ta hensyn til deg, venner og familie legger om kosten sin og finner seg i kjedelig sunn mat for å kunne ha meg på besøk. Venninner tar alkoholfrie helger for å sitte med fruktsalat og filmer sammen med meg, mens jeg har klump i halsen fordi jeg vet at de egentlig har lyst på sjokolade og cola en lørdagskveld.

Venninner gir meg gaver med smykker og klær fordi alt av mine ekstrapenger bokstavelig talt går rett i dass. Dette er den pinlige sannheten.. Det å spise 4 ganger mer enn normalt koster penger, det er en dyr affære denne spiseforstyrrelsen.

Denne mnd har jeg ingen penger, jeg klusset det til med bostøtte søknaden min for den nye adressen, og dermed sitter jeg igjen med 100,- som skal vare i 3 uker. Brutalt nok er dette en befrielse, jeg har ikke 5øre å ofre bulimien og maten må rasjoneres i små porsjoner – helt etter en bulimikers hjerte.

Jeg tenker at om jeg bare hadde hatt 500,- ekstra så kunne jeg kjøpt meg nye sko i stede for de fillene jeg trasker rundt i, men innerst inne vet jeg at de pengene ville blitt dratt ned i do sammen med verdigheten min.

Nå når jeg sitter trygt hjemme på sofaen min takket være en ste-far som hentet meg og fikk meg hjem, skammer jeg meg over hvor syk jeg lot meg selv bli. Jeg skammer meg over at jeg satte søsteren min i den posisjonen hvor hun ble «syndebukk» for at jeg ikke kom meg hjem, bare fordi jeg ikke takler noe så harmløst som å sove over – det kunne ikke hun vite, for jeg har ikke fortalt henne det.. Jeg er ikke noe flink til å fortelle de rundt meg hvor vanskelig slike ting er, jeg er ikke noe flink til å være ærlig. De ønsker å forstå hva jeg går igjennom, men når de prøver å spørre meg føler jeg at jeg må forsvare meg, for jeg føler meg dum.

Jeg anser meg selv som en relativt oppegående og vettug jente, men allikevel er jeg livredd for noe så latterlig som mat. Mat som er kilden til livet, det som holder kroppen min i gang og allikevel skremmer det meg til det punktet hvor det knyter seg i magen og hjertet forsøker å bryte seg ut av brystkassen min.

I dag gråt til og med jeg – ironisk nok bare få timer etter at jeg skrev at jeg aldri gråter. Da jeg kom meg trygt innenfor mine egne 4 vegger knakk jeg sammen på sofaen og hulket i min egen medlidenhet og skam….

Hvorfor kunne jeg ikke bare sovet over hos henne – når ble alt normalt så vanskelig ?

Den siste tiden har jeg tenkt på det å kjenne seg selv, da mener jeg ikke det å kjenne sine egne grenser, evner og følelser. Men det å virkelig kjenne seg selv som person, for hvor mange gjør vel egentlig det ?

Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har hevet på øyenbrynene eller holdt igjen et lite glis mens jeg har hørt på folk snakke om sitt eget vrengebilde av seg selv, Ja – vrengebilde. For det er det de aller fleste har når det kommer til å se på seg selv. Dette er ikke nødvendigvis fordi de ikke har selvinnsikt (selv om dette er tilfelle noen ganger), men fordi mennesker er egosentriske skapninger. Vi fokuserer på det vi selv ønsker og føler – og handler deretter i troen om at det var det rette, fordi vi følte det sånn..

Mange (meg inkludert) vil ikke anerkjenne sine egne dårlige og mindre sjarmerende sider, men dette har jeg nå grublet på en stund – Hva er mine dårlige sider ?

Jeg tenker som så at hvis jeg blir kjent med meg selv og alle sidene ved meg – så kan jeg kanskje bli en bedre meg ? Eller i annet tilfelle bli mer tilfreds med meg og den jeg er. For vi trenger alle å ha noen dårlige egenskaper.. Som stahet for eksempel, dette er en egenskap som til tider kan føre til konflikter, men er det egentlig en negativ egenskap ?

Hvor ville vi egentlig vært i dag om det ikke var for stahet ? Vårt samfunn er bygd av stae mennesker som ikke ga opp, de fikk høre at de ikke kunne – men da våknet den lille jævelen som staheten er og sa «jeg skal vise deg -kan ikke- jeg»

Selv er jeg utrolig sta, jeg er så sta at hvis det ikke hadde vært for at jeg også har en ekstrem stolthet – så ville jeg kastet meg hylende ned på bakken i snørr og tårer mens jeg flakset med armer og bein hver gang jeg ikke fikk viljen min.. Men staheten min begrenses også av en annen dårlig egenskap jeg har: innagering.

Jeg ytrer aldri sinne, såre følelser eller lignende i de situasjonene de oppstår, i stede vil jeg i mitt stille sinn og i min fantasi slå deg helseløs med en stekepanne eller kaste deg foran bussen. Deretter lagrer jeg opp de negative følelsene og kaster dem over uskyldige venninner som må høre på gnålet mitt når muren sprekker. Jeg gråter ca 2 ganger i året av såre følelser og aldri foran andre, i stede får tårekanalene sitt utløp som en bristet demning når jeg ser på rørende filmer og når Mufasa dør i løvenes konge.

Jeg har aldri smelt med en dør eller skreket i sinne, men jeg har en begredelig uvane med å slå kjæresten min. Da mener jeg ikke at jeg slår han helseløs hver kveld og deretter sier at det var hans egen feil, men jeg dasker til armen hans i ny og ne… Når jeg tenker meg om så har jeg vel klasket han i bakhodet ved et par anledninger også.. Så slo tanken meg – hva om det var han som klasket til meg ?? Selv vet jeg jo at jeg ikke mener noe vondt med det, men hvordan føles det egentlig for han ? Det er min respons på hans humoristiske, små-frekke kommentaren, og når han sitter der med et skjevt glis i tryne klarer jeg ikke dy meg… *KLASK*

Dette er en uvane jeg må legge av meg, men først måtte jeg finne ut hvorfor jeg har det med å smekke til han og når gjør jeg det…? Og hvorfor bare han ?

Gjør han noe jeg ikke liker

Sier han noe frekt og jeg ikke har en kjapp replikk i retur

Later han som om han er furt, snurt eller sint

Så slo det meg, forhold er sensitive, intime saker og når man sliter med å ytre følelser vil man naturlig nok ty til fysiske midler.. Dette var noe som gikk opp for meg en dag da jeg var på jobb. Jeg jobbet tidligere med psykisk utviklingshemmede barn og ungdom, mange med nedsatt- eller helt uten språk. Hos de så jeg den samme tendensen som hos meg selv, fysiske handlinger erstattet vokale ytringer – alt fra glede til sinne..

Så rett og slett i mangel på kommunikasjon eller evne til å ordlegge meg – så tyr jeg til fysiske handlinger når jeg føler meg brydd. Er et noe i forholdet jeg er misfornøyd med tar jeg det aldri opp, men det lagres i meg som virus på en harddisk.. Og jeg tror at de små uskyldige klaskene mine gir meg noe utløp for frustrasjonen jeg føler til tider..

Jeg tror at min mangel på kommunikasjon i forhold til følelser er medfødt, vi mennesker er en finurlig suppe laget av gener og miljø. Mine gener klinket til å kastet innagering i suppen. Jeg kom aldri i trassalderen da jeg var 3 og puberteten gikk stille for seg. Aldri har jeg hevet stemmen til Mamma og aldri har jeg løpt hylende ut av huset med tomme trusler om å aldri komme hjem igjen.

Men gud som jeg ønsket å gjøre det !