I dag tenkte jeg å skrive om noe jeg  har skammet meg over.. Til tross for åpenheten og innsikten i mitt eget sykdomsbilde så har jeg slitt veldig med å takle og akseptere denne siden av meg selv og jeg sliter fremdeles til tider.. Det er fordi det er så vanskelig for andre å forstå, man blir ofte latterliggjort og sett ned på.. Man ser til og med ned på seg selv.. Jeg snakker om angst.

Ofte får man følgeslidelser med tourette syndrom og ADD/ADHD, og dette er ofte angst og depresjon. Etter hva jeg har lært er jenter mest utsatt for dette og jeg er tydeligvis en av dem..

Grunnen til at jeg har følt så mye skam er fordi min angst trigges av harmløse ting.. Jeg har blandt annet stor vegring for å snakke i telefon.. Bare tanken på å ringe noen starter en prosess i kroppen min hvor hjertet slår fortere, halsen strammes, hendene skjelver og stemmen svikter.. Dette skjer også når jeg skal ringe venner og familie, men værst er det når jeg skal ringe offentlige sektorer.. Jeg ligger heller dødssyk hjemme i flere dager enn å ringe legen min. Mobiltelefonen føles for meg som et påtvunget bryderi og jeg har den sjeldent med meg med mindre jeg må..

Tidligere saksbehandler i NAV har latt meg kommunisere via Mail fremfor telefon, for det å skrive er lettere enn å snakke. Da har jeg ikke noe press på meg til å svare med en gang, jeg kan ta meg tid til å formulerer setningene mine og å tyde spørsmålene jeg besvarer.. Det å snakke ansikt til ansikt klarer jeg fint, men så fort jeg må snakke via den hersens duppeditten slår angsten til…

Jeg har kommet frem til at dette må bunne i konsentrasjonsproblemene mine.. Jeg distraheres lett og mister tråden, jeg sliter med å forstå spørsmål og å besvare dem kort og konkret.. Jeg klarer ikke skille mellom nødvendig og unødvendig informasjon, så med andre ord: det å fatte meg i korthet er ikke min sterkeste side..

Når man snakker i telefon så ser man ikke den man snakker med og jeg mister derfor muligheten til å tyde den jeg snakker til.. Jeg bruker ofte andres kroppsspråk til å tyde om jeg kommuniserer riktig eller om jeg er på villspor, dette kan jeg ikke via telefon..

Jeg har også i mange år slitt med å ta offentlig transport.. I 9.klasse måtte mamma begynne å kjøre meg til skolen ettersom jeg ikke taklet å ta toget.. De dagene mamma ikke kunne kjøre ble jeg ofte «syk» og ble hjemme fra skolen.. Men jeg trente meg opp selv, jeg begynte med å bare gå til togstasjonen og se togene komme og gå.. Deretter begynte jeg å ta toget en stasjon og så hjem igjen..

Nå i en alder av snart 25 klarer jeg å ta tog og buss, men det er fremdeles vanskelig.. Det krever nøye planlegging. Jeg må ha med meg en lapp med hvem buss/tog jeg skal ta, når det går og når det er fremme.. Jeg møter alltid opp i ekstremt god tid, jeg vil heller vente i 1 time enn 10 minutter..

Hvis jeg på en mandag planlegger å ta toget et sted neste fredag, så bruker jeg hver dag på å grue meg. Jeg går over detaljene for reisen hver dag og forbereder meg mentalt på hva jeg skal gjøre og hvordan.. Dette er utrolig slitsomt og krever mye energi og konsentrasjon.. Og ingen andre enn meg forstår hvorfor, «det er jo bare» sier de, men det er ikke «bare» for min del..

Dette bunner nok i touretten min og at mange med tourette har et ekstremt behov for forutsigbarhet i hverdagen, uforutsigbare hendelser skaper angst og stress.. Noe som i seg selv trigger tics og skaper angst i sosiale settinger fordi man skiller seg ut..

Jeg beskriver ofte angst som et sinnsforvirret overlevelsesinnstinkt, for frykt er bra, men i passe porsjoner.. Det er faktisk frykten som har holdt forfedrene våres i livet, frykten som fortalte dem at flukt var beste løsning.. Men min frykt trigger flukt-innstinktet mitt litt for ofte..

Det er ikke lett å leve med angst og det handler ikke om at man er svak, selv om det kanskje føles sånn.. Jeg er alt annet enn svak og hvis folk visste hvor mye det kreves av en person for å takle angsten sin, hvor mye det kreves for å jobbe med den, så hadde dem tenkt seg om 2 ganger før dem dømte deg.. Da hadde du tenkt deg om 2 ganger du også før du dømte deg selv..

Unnskyld for at det ikke blir noen innlegg på bloggen min for tiden.

Selv om det skjer lite i livet mitt om dagen, så skjer det allikevel veldig mye som hindrer meg i å få blogget..

Jeg går fremdeles hjemme uten jobb mens jeg venter på møte med NAV. Jeg er delvis ufør og skal snart ut i jobb for å finne ut i hvor stor grad jeg kan jobbe.. Jeg for min del håper å finne en jobb hvor jeg kan jobbe mest mulig, jeg er ikke skapt for å være husmor og rastløsheten river i meg hver dag.. Men jeg er redd for å lage meg for høye forhåpninger, for da blir fallet i bakken så hardt og vondt hvis jeg må jobbe i mindre prosent enn jeg håper på..

Depresjonen av å gå hjemme 24/7 har sakte, men sikkert smyget seg innpå. Her ute går det ingen buss (slik som der jeg bodde før) og jeg har fremdeles ikke lappen.. Så jeg sover stort sett hele dagen og har null motivasjon til å komme meg ut av sengen.. Takk Gud for at huset er såpass gammelt, for da har jeg ihvertfall litt oppussing å syssle med, men iveren min dabber mer og mer av for hver dag som går..

Heldigvis bor det noen herlige jenter her ute som er behjelpelig med å lufte meg i ny og ne, så for tiden føler jeg meg mer som Arthur i Kongen av  Queens enn Liza..

Jeg har også begynt på ny diett, noe som er ganske skremmende ettersom jeg har vært ekstremt redusert i kosten min før.. Men etter 1 år med tilvenning av vanlig mat igjen har 10kg klart å smyge seg på og de skal nå (på en sunn måte) bort igjen, men det er en skummel tanke å skulle begynne å kontrollere maten min igjen.. Trening på senter er også i planen, men denne gangen skal jeg bruke personlig trener og full oppfølging for å ikke havne på treningskjøret atter en gang slik som sist… Jeg sliter fremdeles med vrangforestillinger i forhold til min egen kropp, selv om jeg har lagt på meg 10kg er jeg langt i fra feit.. Det vet den logiske meg, men ulogikken herjer i hodet og hver dag når jeg leker og herjer med hunden i hagen, så kjenner jeg at flesket slasker og dasker rundt på kroppen.. Så i hodet mitt tenker jeg at folk som ser meg må fundere på hva i all verden denne valrossen herjer på land for..

Usikkerheten og depresjonen holder meg hjemme.. Tanken på å vralte rundt ute blandt folk er vanskelig og det er lettere å gjemme seg hjemme i baggy klær og rufsete hår.. «Du er jo ikke fin uansett, så hvorfor gidde å prøve ? Du blir aldri fin nok før du går ned i vekt…» Bulimien hvisker til meg igjen og håner meg hver gang jeg går forbi speilet.. Men kjæresten syns jeg er fin, han syns jeg er bra nok og tanken på det har klart å overdøve bulimien enn så lenge..

Det å komme tilbake til bloggen etter så lang tid som inaktiv og se at jeg fremdeles er på topplisten varmer og jeg håper det er noen som får noe ut av ordene jeg skriver.

Så takk til dere som leser bloggen.

Jeg har også mottatt noen Mail i det siste fra andre som er i samme situasjon som meg og som har spørsmål eller bare ønsker å ha noen å snakke med.. Alle beklaget at de sendte Mail og «forstyrret» meg, men jeg vil bare si at jeg svarer gladelig på Mail og jeg blir også veldig glad for å kunne snakke med andre i lignende situasjon som meg selv. Så ikke nøl med å ta kontakt om dere ønsker :)

Jeg gjør mitt beste med å sjonglere livet som hjemmeværende med oppussing og bulimi. De siste månedene har vært vanskelige i forhold til mat, kaos med flytting og oppussing roter til rutinemessig spising og middagslaging.. Så vekten har gått oppover, mens selvtilliten har gått nedover.. Atter en gang ser jeg den bælfeite jenta i speilet der jeg står og gransker kroppen fra topp til tå, og jeg klarer ikke se om hun virkelig står der og vagger, eller om hun bare er et forvridd bilde skapt i mitt eget hode… Kjæresten har ikke sett meg uten klær på en måned og til tross for 30 grader i skyggen forblir denne valrossen fult påkledd i sommervarmen..

Så nå har spisevanene bikket over i andre retningen igjen og jeg teller kalorier som aldri før.. Jeg tør ikke ta sjansen på at den tykke jenta i speilet bare er fantasi.. Jeg orker ikke se henne mer og hun skal vekk.. For tiden er jeg vel selve definisjonen av jojo-slanking. Over det siste halvåret har jeg svingt opp og ned ca 10kg og jeg savner livet da mat ikke kontrollerte meg.. Det gikk veldig bra en periode etter at behandlingen min ble avsluttet og jeg skulle ønske jeg kunne skrive om hvor bra det går etter endt behandling, men å bli frisk fra spiseforstyrrelse er en lang og tung vei å gå..

MEN jeg har dristet meg til å bestille en bikini på Internett.. En gammeldags modell med truse som går opp til midjen.. Om 1mnd er det båtfestival hvor jeg og 2 venninner planlegger å duppe på vannet i egen båt. Med en bikini som skjuler de nydyrkede bilringene har jeg kun bakdelen å bekymre meg for.. Men ettersom hele festivalen skal nytes sittende i en båt med gode venninner, så er det håp for at selv jeg skal tørre å kaste klærne :)

Jeg håper dere alle koser dere nå som sommeren er her og at dere også tør å strutte litt i sommerlige klær

Beklager at det går så lenge mellom hvert innlegg, men nå om dagen er det mye som skjer og tiden strekker ikke til.
Dyrene og jeg er nå kommet godt til rette i vårt nye hus med kjæresten :)

Jeg klør i fingrene etter å få komme i gang med oppussningen, men lommeboken strekker ikke til (enda).
Så enn så lenge bor vi i en tidsmaskin som har tatt oss tilbake til 1965.
Strietapeter, blomsterfliser og fargerike rom med (u)matchende gulvbelegg..

Eskene står lett spredt rund omkring og rommene føles tomme.
Til tross for at vi begge hadde fult møblerte leiligheter sliter vi med å fylle et så stort hus.

Fruen i huset river seg i håret fordi hun ikke har bokhyller nok til dill dallet sitt, mens gubben slår i bordet og freser at vi er alt for unge til å ha et «oldies hjem» hjem nips på hundre hyller.
Samboerskapets diskusjoner har nå hentet oss inn, men heldigvis er vi enige om det viktige: romløsninger, farger og hvilke gulv vi vil ha.

Utpakkingen går litt saktere enn håpet, dvalen er i ferd med å hente meg inn.
Når mye skjer rundt meg, tropper Fru tourette opp og drar i nødbremsen og jeg kan ikke gjøre annet enn å lystre.
Søvnig labber jeg rundt i huset mens kjæresten er på jobb… Jeg skal egentlig pakke ut alle eskene, men når man må sove 11 – 14 timer hver natt er det mye som må vente. Hunden skal luftes, gulv skal vaskes, mat skal lages.. Tiden strekker rett og slett ikke alltid til når søvn er en så stor del av livet ditt..
Bekymringen nå er at dvalen skal trå helt til, da blir 11 timers søvn til så mye som 20 og det har jeg rett og slett ikke tid til nå :-P

Om ikke så lenge skal jeg til min siste samtale med behandler for bulimi og fremgangen har vært så god at jeg kan avslutte behandlingen under den avtalen at jeg tar kontakt igjen så fort jeg merker at mat blir vanskeligere.. Jeg har også fått lov å begynne å trene igjen og jeg gleder meg som et lite barn..
Noen kilo har begynt å legge seg rundt midjen og ettersom jeg ikke lenger er undervektig (men nå faktisk har et par kg til gode) har jeg fått lov å prøve å ta av meg disse få kiloene på egenhånd, på en sunn måte..
Min store «eksamen» blir å se selv når jeg har gått ned nok og dermed trappe ned trening og tilpasse kostoldet mitt selv igjen..
Dette er både spennende og utrolig skummelt på en og samme gang.. Sist jeg slanket meg klarte jeg ikke stoppe, selv ikke når håret begynte å falle av, når sår sluttet og gro, selv ikke når alle buksene hang som striesekker..
Men denne gangen skal jeg klare det ^_^

De siste månedene har bare flydd forbi.

Vanligvis syns jeg mørketiden glir forbi som sirup på murstein (Les: saaakte), men i år rakk jeg nesten ikke blunke før solen atter en gang blendet meg.

Det har skjedd så utrolig mye, men allikevel så lite verdt å skrive om.

På matfronten er bulimien nær et hysterisk sammenbrudd, den river og sliter meg i håret og freser så fråden spruter.
Jeg er 3 uker inn i «normal dietten» min og vekten min holder seg stabil.
Bulimiens løgner begynner å bli avslørt, jeg blir ikke feit av å spise brød til frokost.
Flesket svulmer ikke opp fordi jeg spiser vanlig middag fremfor yoghurt..
Buksene sitter fremdeles som de skal, selv om jeg har vært så gæren å spise slik som «vanlige» folk.. Men i speilet ser jeg fremdeles hvalrossen som vagger rundt på badet, alt for stor for å tørre å gå på vekten.. Jeg veier meg kun hos behandleren min, for der er jeg ikke alene med bulimiens stemmer.

På kjærestenfronten vanker det hus.. Forhåpentligvis, bare man finner et innenfor riktig pris til beboelig standar.. Så tiden i ensomheten her i ødemarken nærmer seg slutten.
Det har vært tøffe 8 mnd her ute, men til tross for fortvilelsen så hadde jeg godt av det.

Om ikke så lenge reiser jeg til Oslo for å motta fagbrevet jeg jobbet så hardt for, fagbrevet som jeg stolt kan henge opp på veggen med «Meget Godt Bestått».
Drømmen om å bli årets lærling lurer bak i tankene, men håpet tørr jeg ikke pakke frem.
Det var mange dyktige lærlinger oppe til fagprøven i fjor, og aldri om jeg er i nærheten av deres standard – hvis jeg skal tro på det selvtillitten min sier..

Det å se at bloggen lå på topp 20, til tross for fraværet mitt er rørede.

Jeg håper dere alle begynner å våkne til liv igjen nå som soler begynner å varme, og jeg håper at mørketiden ikke har tært på dere så alt for mye ^_^

Vi snakkes snart igjen !

Da har jeg hatt både jule- og nyttårsferie fra bloggen og nå er det på tide å kaste seg over tastaturet igjen med ny giv ! ^_^

I år skulle det være minimalt med feiring for min del, for det er ingen hemmelighet at høytider er en stor utfordring for mange av oss med spiseforstyrrelser..
Alt dreier seg om mat og snop, julegleden for min del drukner i mat-angsten..
Men det ble ingen flukt på meg, julen hentet meg inn, dermed maten og julesnopet også..

Jeg feiret med kjæresten i år og vi fartet fra det ene selskapet til det andre, all maten og festingen har satt sine dype spor. Eller burde jeg si «sine bulende spor»..

Badevekten har jeg ikke turt å røre, jeg er for øyeblikket lykkelig uviten, men de trange buksene skriker en smertefull sannhet..
Alle kiloene jeg de siste månedene har strevet av meg har gladelig kommet tilbake.

Jeg skal egentlig veie meg hver gang jeg er i samtaler med behandleren min, men øynene mine lyste av frykt og skam da hun forsiktig pekte mot vekten på kontoret hennes…
Med et trøstende smil og forståelsesfull stemme sa hun at vi kunne vente til neste samtale med å veie meg..
Det man ikke vet har man ikke vondt av, og for meg er det tallene på vekten som styrer livet mitt.. Gode tall er det eneste som holder meg fra å dytte fingeren ned i halsen etter hvert måltid.. Og akkurat nå er det en lykkelig uvithenhet som holder meg nogenlunde samlet..

Men nå er nyåret her og en ny giv har kastet seg over meg..
Nå er det ingen høytider på en liten stund og jeg kan nå konsentrere meg om sunn kost og mosjon ^_^

Håper dere alle har hatt en god jul og et godt nyttår :)

Da har det vært grusomt stille fra meg en god stund.
Det er fordi jeg har vært på besøk hos moren min :-)

Jeg har vært der fordi jeg nå sliter litt med å følge matplanen som behandleren min ga meg.
Det er skremmende hvor mye mat dere «vanlige» spiser i løpet av en dag, og HVA dere faktisk spiser o.O
For første gang på… Ja, gud vet hvor lenge.. Så har jeg nå spist brødmat.. Jeg har til og med spist middag sammen med familien – uten min egen mat.. Jeg har spist det samme som dem.. Pinnekjøtt, pølser, poteter, saus, stekt fisk og alskens faenskap…
Jeg dristet meg til og med til å drikke Cola i stede for Pepsi Max – Dog, det tok meg 2 dager å drikke 0.5 L….
Jeg spiste til og med smågodt da jeg var på kino med nevøen min, Kebab også – det hadde jeg aldri trodd…
Jeg spste riktig nok bare halve kebaben før nevøen min overtok og spiste resten, noe av godteriet fikk han også.. :-P
Men litt er bedre enn ingenting, sier nå jeg ^_^

Jeg sliter litt med disse porsjonene som behandleren skal ha meg til å spise.. Jeg får fysisk ikke plass til all den maten hu vil jeg skal trykke i trynet..
Så paranoian mumler i bakhodet om at hun prøver å få meg til å spise for mye.
Og med en vekt som nå er på vei oppover, kjenner jeg at sinnet bobler i kroppen – Jeg skal bli frisk ikke feit !!

Men vekten har pent lite med maten å gjøre.. Tilværelsen min nå om dagen er stort sett stillesittende eller liggende i sengen.. Jeg har ingenting å gjøre om dagene og jeg kjenner at det tærer på psyken..
Men med hjelp fra fastlege og behandler skal jeg nå søke om å få Trening som en del av behandlingen min..
Det å sakte, men sikkert gå opp i vekt mens jeg tilvennes vanlig mat, gjør mye skade for behandlingen.. Logiske-meg skjønner at dette har med underaktivisering å gjøre, mens ulogiske-meg føler at det er på grunn av den «farlige» maten alle gnåler om at jeg må spise…
Mitt vanlige-jeg tenker at det er en god blanding av begge deler…

Men jeg sliter.. Denne «vanlige» maten består av matvarer som trigger bulimien.. Jeg får et pesende behov for å spise mer, mer og atter mer.. For så å spy..
Men jeg har klart å holde det 99% i sjakk mens jeg har bodd hos moren min, for der er jeg under oppsyn 24/7..
Hun teller hvor mange ganger jeg drar ned i doen, hun hører etter om jeg tisser eller brekker meg, hun ser på klokka for å se om jeg går på do når jeg har spist…
Det er slitsomt å bli overvåket, men det hjelper :-)

Nå er jeg hjemme igjen og mat-helvette kastet seg over meg som en tidevannsbølge..
Jeg kan ikke huske sist jeg spiste så mye driiit.. Og helt ærlig så kan jeg nesten ikke huske sist jeg hilste på doen så mange ganger i løpet av en kveld heller..

Men spist er spist, spydd er spydd.. Nå er det en ny dag og jeg er ved godt mot :-)

Det å være pårørende til en som sliter med depresjoner er like tyngende og utfordrende som det å selv ha det, kaskje til en viss grad vanskeligere også ?
Men det tør jeg ikke påstå for sikkert…

Jeg ser på mine nærmeste at min depresjon tærer på dem, de står hjelpesløse på sidelinjen i håp om at jeg skal ta i mot hendene de rekker mot meg…
Men jeg nekter å ta i mot, vil ikke…

Jeg isolerer meg og skyver dem bort, gir ikke lyd fra meg..
Tålmodig venter de på at mine gode dager skal komme og at jeg tar kontakt igjen.

Selv lever jeg i min egen boble, tilslørt av depresjonen.. For meg er dette livet, for meg er det mine egne valg som gjør at jeg sitter alene..
Det må være sårt for dem å bli skyvet bort slik, dette er en følelse jeg som deppresiv ikke kjenner til, for det er jeg selv som ønsker å skyve dem vekk..
Det er ikke jeg som sitter ved telefonen og venter på livstegn, det er ikke jeg som gang på gang blir avvist når jeg tar kontakt.. Dette er det mine venner og min familie som opplever..

Dette er en side av depresjonen jeg ikke føler på selv og derfor tror jeg det faktisk er vanskeligere for de rundt meg når jeg er deprimert..

Det å være mor og å vite at din datter sitter alene hjemme dag ut og dag inn, i en leilighet som ikke er ryddet på månedsvis, at datteren din gråter seg i søvn hver natt og at datteren din søker isolasjon – det må være tungt og sårere må det føles når du er totalt hjelpesløs i din datters situasjon..

Men i kveld har jeg tatt meg sammen. Jeg har bestemt meg for å finne frem mitt gamle jeg og å være den jeg en gang var – den Tanta jeg pleide å være.
For sårest er det nok for barna i familien, mine tantebarn.. De har mistet den tanta de en gang hadde, den tanta de var så glade i og som de pleide å tilbringe tid med…
Den tanta er ikke her lenger, men i kveld har jeg tørket støvet av henne og pakket henne frem igjen.

Jeg har invitert min eldste nevø på besøk og i morgen skal vi på kino.
Jeg kjente at nervene kriblet da søsteren min overrakte invitasjonen og jeg var redd, fryktelig redd for at han ikke skulle ønske å være hos meg.
Til min store glede ville han det, og mitt såre tante-hjerte ble fylt med skam og dårlig samvittighet. Søsteren min fortalte meg at han hadde lyst opp av glede i ansiktet sitt da hun spurte.. Han hadde prøvd å ta det «kult» ettersom han nå er i en alder hvor tantebesøk egentlig ikke skal være så tøft, men gleden lyste i fjeset hans..

Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til mine tantebarn, men de siste 2årene har jeg vært en dårlig tante med lite tid, lite glede..
Og når jeg da får se og høre gleden de føler over å få tilbringe litt tid med meg, så skammer jeg meg.. Jeg skammer meg for at jeg har latt depresjonen komme i mellom meg og barna, mellom tiden vår sammen..

Venner og voksne i familien vet og forstår hvorfor jeg ikke er der lenger, men barna de vet ikke.
Og hvordan det føles for et barnehjerte å ikke lenger være i tantes liv, det vet jeg ikke, men det må være sårt.. Det må føles rart å gå fra å ha en tante man ser hele tiden, til å ha en tante som bor like ved, men som ikke lenger bruker tid med deg…
Jeg lurer på om de føler seg avvist, om de tror at det er noe ved dem som gjør at jeg ikke er der lenger..

Jeg savner dem og jeg savner den jeg var..

Nå nærmer det seg den tiden av året igjen – den tiden som mange gleder seg til, tiden for samvær og matglede.
Julen er rett rundt hjørnet, men jeg gleder meg ikke.

I månedsvis har jeg gruet meg til denne høytiden som folk flest gleder seg til.
Jeg har gruet meg til den store julemiddagen som får siklet til å renne i munnviken på andre, jeg har gruet meg til julestrømper fylt til randen med godterier..
Julen for meg er ikke annet enn en eneste stor spiseorgie, med et matpress som trykker langt opp i vrangstrupen på meg..
Spis, spis og atter spis, forett, hovedrett, dessert og enda litt godteri atpå der igjen..
Tyt i trynet og trykk nedpå enda litt til…

Det er med blandede følelser, men også med stor lettelse at jeg sitter her og tenker på at julen i vår familie er avlyst for i år..
Det kunne ikke passet meg bedre, men det er allikevel litt sårt å ikke skulle være med familien i julen for første gang..

Mamma var forsiktig i tonen og alvorlig i ansiktet da hun satte seg ned og fortalte meg at vi ikke skulle feire jul i år. Jeg så skuffelsen streife ansiktet hennes, mens jeg kjente gleden boble opp i mitt.. Ingen jul – ingen mat..
Skyldfølelsen blusset opp i meg i det jeg kjente at jeg gledet meg over denne nyheten, så jeg måtte ta meg sammen og late som om jeg ble skuffet..
Men strengt tatt følte jeg for å juble..

Det er ingen tårevåt og hjerteskjærende grunn til at julen er avlyst for i år, familien min feirer julen for barna sin skyld – mine tantebarn.. Men i år skal barna feire julen med faren sin, ettersom søsteren min og barnas far har gått hvert til sitt.
Dermed fant vi ut at julen i år skulle gå rolig for seg siden barna ikke er der, noe som ikke kunne passet meg bedre – mat-messig..
Men uten den store julefeiringen med samling rundt spisebordet og et juletre med gaver under, så ble det til at alle la planer hver for seg.. Noe jeg føler blir veldig rart og uvant..

Det er ingen hemmelighet at julen er en utfordring for mange med spiseforstyrrelser, men man holder det vel kanskje litt for seg selv av hensyn til familien sin.. Jeg for min del hadde lyst å avlyse denne julen lengen før det ble avgjort, men jeg hadde ikke hjerte til å si til familien at jeg heller ville sitte hjemme alene med grønnsaksuppen min, fremfor å spise julemiddag med dem..

I år har jeg heller ingen julekalender for første gang. Tanken på å ha sjokolade hengende i huset føltes for vanskelig, jeg har heller ikke store gleden av skrapeloddskalendere ret og slett fordi jeg aldri vinner..!

Så i år går Desember forbi som enhver annen måned for min del og det skal bli godt, men jeg håper alle dere andre sitter med en juleglede så det tyter ut av øra på dere og de rundt dere.

For det er jo egentlig sånn førjulstiden og selve julen skal være !

Da har jeg fått plantet begge beina på norsk jord igjen etter en helg i London.
Jeg har brukt uker på å grue meg.
Hva skal jeg spise ?
Er maten ferdig bestilt, kan jeg velge selv, er det farlig mat ?
Blir det mye alkohol, hvordan alkohol ?
Hvor mye kommer jeg til å overspise og hvor mye vil jeg få bevege meg for å forbrenne alt dette ?

Jeg gruet meg veldig, men turen ble fantastisk..
For første gang på lenge drakk jeg alkohol uten å kvie meg for kaloriene..
For første gang spiste jeg på restaurant uten at tårene presset seg på, og jeg kan ikke huske sist jeg spiste både forrett og dessert…
Det var himmelsk !

Jeg dristet meg til og med til å kjøpe meg mat på McDonalds da vi ventet på flyet hjem igjen..
En liten burger + en liten pommesfrites.. Jeg spiste ikke opp alt, men bare det at jeg spiste NOE av det, føltes fantastisk..
Og absolutt alt jeg puttet i meg, ble værende i kroppen.. Ingen kompensering og allikevel svært lite angst.

Jeg var redd for at bulimien skulle ødelegge reisen våres, men den tok seg en liten pause og lot meg nyte livet i hele 3 dager..
Bulimien tittet frem i ny og ne for å minne meg på at jeg innen søndag ville se ut som en flodhest, men jeg klarte å overse den..
Jeg pyntet meg med løstsittende topper, sånn at ikke alle «valkene» og den mette sprettmagen skulle gi meg et panikk anfall.

Kjæresten var på plass og med gjevne mellomrom minte han meg på hvor bra jeg så ut i hans øyne.
Med en bollemage og en metthetsfølelse som ellers ville tatt livet av meg, følte jeg meg faktisk Okei..

Vel hjemme der i mot, vil jeg nå ha noen uker med diett og trening… Men det er absolutt verdt det..
Det å kunne føle seg helt normal i 3 dager, det å kunne spise og kose meg med andre på restaurant og å kunne kose meg med noen øl –
det er absolutt verdt de dagene jeg har i vente nå..

Livet føles herlig, for i nøyaktig 3 dager levde jeg livet på lik linje med andre – jeg var normal ^_^