Ute pøser regnet ned, inne sukker både jeg og hunden mens vi legger oss til rette på sofaen under hvert vårt pledd..
Jeg nipper på Pepsi Max’en min mens jeg fundere på hva jeg skal skrive om i dag..

Skrivesperret..

Plutselig hører jeg katten remje ved døren, søkkvåt og stolt triumferer han på trappen med dagens fangst.
Så fort han er sikker på at jeg har sett og anerkjent gaven, piler han inn på soverommet og graver seg ned i dyna..

Jeg blir stående en liten stund og glane på den døde musa på trappa mi.
«Det var en tjukk mus…. En skikkelig bolle»

Dermed slo det meg hva jeg skulle skrive om i dag: Bollemus !
Og jammen har jeg tenkt å ha en konkurranse også !

Nei, du kan bare tørke av deg det skjeve gliset..
Jeg snakker bokstaveligtalt om Bollemus

Før jeg flyttet og sluttet i jobben min, bakte jeg herlige sjokolade-bollemus til kollegaene mine.
De ble spist med iver og glede, og majoriteten av de kvinnelige ansatte (Meg inkludert) knipset bilder..

(Til mitt forsvar ble disse bollemusene lagd i full fart, tidlig på morgene før jobb.. Men disse er de eneste jeg har bilder av)

Til overs hadde jeg også et brett med Bollemus som jeg serverte til kjæreste min..
Og jeg har aldri før sett en gutt rødme og glise så mye, mens han spiser boller :-p
Jeg baker ofte sjokoladeboller til kjæresten min.
På 3-4 dager konsumeres det mellom 12 og 16 boller, av han ene og alene..
Så dermed tenkte jeg å dele oppskriften min med dere.

Og hvis noen baker bollemus etter å ha lest dette, send gjerne bilder !
Så kårer jeg
Norges Søteste Bollemus
her på bloggen min ;-)

Lett salte Sjokolade-boller

Du trenger:

– 2 stk Freia Melkesjokolade (av de STORE)
– Kardemomme
– Salt
– Gjær
– Flytende margarin
– Og for letthetsskyld: 1 pakke ferdig bolleblanding

Hvis du skal lage bollemus trenger du i tillegg:
– God plass i kjøleskapet
– Plast folie
– Brødposer
– Mørk kokesjokolade
– Hvit kokesjokolade

1. Bland posens innhold som anvist
   – Jeg har alltid oppi en teskjed med kardemomme (strøket ikke toppet) + en ekstra liten dæsj med margarin.
2. Når deigen er ferdig blandet lar du den hvile i 10 minutter mens du kutter Melkesjokoladen.
   – Hver rute deler du i 4 biter.. Jeg bruker en hel plate + litt over halve av den siste platen…
   Resten av sjokolade spiser jeg på mens jeg baker ^_^
3. Når sjokoladen er delt opp og deigen har hvilt, ruller du ut deigen og deler den opp i antall boller du ønsker..
   – Jeg lager ca 12 boller på en slik oppskrift, da blir de STORE og gode.
4. Deretter fordeler du sjokoladen på hver av bollene og knar den inn.
   – Hvis man har sjokoladen rett i deigen før man deler den opp har det lett for å bli mye sjokolade i noen, lite i andre.. Detter gjør at sjokoladen fordeles gjevnt :-)
5. Dermed smører du en stekeplate med flytende margarin.
   – Jeg foretrekker dette fremfor bakepapir, men det er smak og behag.
6. La bollene heve til dobbel størrelse.
   – Er du sånn som meg som ikke har noen god varm plass til å heve bollene på, setter du stekeovnen på den svakeste varmen (ca 40-50 grader) og slenger inn bollene :-)
7. Når bollene er hevet tar du en kopp og fyller på med litt flytende Margarin og tilsett en klype salt i smøret.
   – Jeg bruker en kaffekopp, av den lille typen som bestemor har til kaffeserviset sitt og fyller den litt under halvfull.. I denne mengden bruker jeg ca 1/3 av en teskje med salt..
8. Dermed setter du opp varmen på ovnen og pensler bollene godt med smør (men ikke sånn at det renner av dem).
9. Stek og nyt etter 8-10 minutter ^_^

Det lille ekstra saltet du bruker i smøret til pensling, gir en utrolig god smak..

Vil du lage bollemus, setter du bollene på benken til avkjøling på en rist..
Mens bollene kjøler seg ned legger du hvit og mørk kokesjoklade i hver sin brødpose og smelter dem i vannbad..

Mens sjokoladen smelter gjør du klar bordet eller benken din.. Rull ut en passe lang stripe med platfolie.
Er du sånn som meg som har glassbord, anbefaler jeg deg å legge kjøkkenpapir under folien. Ettersom sjokolade, folien og varmen skaper et vakum slik at ørene suger seg fast i bordet..
Teip folien fast i benken/bordet, da slipper du at ørene krøller seg..

Når sjokolade har smeltet klipper du et lite hull i det ene hjørnet av posen, dermed fungerer den som en sprøyte.. Klipp heller bitte små hull og prøv deg frem til størrelsen blir passe.. Det er no drit å lage ører når sjokolade fosser ut av posen ;-)

Ta mørk sjokolade først og form fasongen du ønsker på ørene.
Jeg anbefaler å ha en V form nederst på ørene så de er letter å feste i bollen.. Slik:

Men ikke lag dem for tynne og spisse nederst, da knekker de fort ;-)

Dermed tar du hvit sjokolade og former «innerøret», slik:

Ikke fyll hvit sjokolade helt ned, den er mykere og knekker lettere enn den mørke..
Dermed fyller du resten av øret med mørk sjokolade.. For «marmor-effekt» kan du bruke en gaffel og blande forsiktig (så ikke plastfolien ødelegges)..

OBS: Jeg anbefaler å lage omtrent dobbelt så mange ører som du tror du trenger.. Mange ganger kan de knekke når du skal sette den i bollene..

Så slenger du ørene inn i kjøleskapet og lar dem stivne helt..

Når bollene er helt nedkjølt (kan være lurt å ha dem i køleskapet litt også..), så smelter du litt mørk og lys sjokolade igjen og pynter på med ansikt :-)

Det kan være lurt å lage hull til ørene i bollene med en smørkniv eller lignende, før du setter ørene i, da slipper du at alle ørene knekker nederst :-)

Som dere ser vil man få noen «vellykkede» og noen mindre pene, men jammen smaker dem like godt alle sammen :-)

PS: Bollene er absolutt best om de serveres nystekte og varme, har du fryst dem vil jeg anbefale å tine dem en kort stund i mikroen før du spiser dem (20 sek pleier å holde).. Da smaker de som nystekte igjen ^_^

 Håper ikke jeg har glemt noe i oppskriften min

Jeg er proppfull av fikse idèer, meninger og holdninger som er helt på trynet.. Slik er vi alle..
Og blandt alt dette er jeg også en egoist.

Jeg blir ansett av andre (og meg selv) som en raus og omtenksom person som gir av meg selv til andre, men innerst inne lurer en liten egoist. Egoisten i meg stikker hue frem med gjevne mellomrom og hytter med neven til de rundt meg.

Egoisten freser bak et falskt smil mens jeg lirer av meg den ene frasen etter den andre «bare hyggelig, det skulle bare mangle.. Nei selvfølgelig, ikke noe problem»..
Men egoisten er der…

Det er lov å være egoistisk, det er de fleste av oss..
Men det som skiller en god egoist fra en dårlig, er evnen til å i de minste late som om man ikke er det.

Mennesker som ikke eier et snev av egoisme er i mine øyne naive og selvdestruktive.

Med dette sagt så må jeg vel også gjøre rede for hva jeg mener med ordet «Egoist».
Vi har alle krav og forventninger om hva vi ønsker for oss selv «Jeg vil, jeg trenger, jeg må», dette er egoismen vår..
Egosime handler om å ivareta oss selv, våre behov og ønsker.. Enten fysisk eller psykisk..
Jeg tør påstå at dette er en av våre mest primitive overlevelse instinkter på lik linje med flukt-instinktet..
Det handler i bunn og grunn om overlevelse…
Hvor ville vi vel vært hvis våre forfedre i huleboer tiden ga fra seg alt dem hadde til alle andre ?
Om de aldri stod på sitt eller tok det de følte de hadde krav på ?
Vi hadde dødd ut… Enkelt og greit..

Jeg skrev i et tidligere innlegg om mine dårlige sider og at man skal like seg selv på godt og vondt, dette er intet untak.
Jeg bærer egoismen min ganske så stolt.
For jeg vet at hvis det skulle knipe til – så ville egoisten i meg troppet opp og holdt meg i livet.

Så neste gang du møter en Egoist, ta en ekstra titt.. Er det så ille ?
Den eneste grunnen til at vi ikke liker egoister – er fordi de utfordrer ønskene til den lille egoisten i oss selv, er det ikke ?

Hvis den dagen kommer, at menneskeheten utfordres av en katastrofe på globalt nivå…
Så er det egoistene som overlever..

For ikke så lenge siden kjøpte jeg en boks med snus. Til min store skuffelse var ca 80 av posene i boksen min revnet…   *sukk*  -_-

Jeg tok bilder og sendte diverse klage meldinger og statuser rundt om og søyt over at posesnusen min like så godt kunne vært bakesnus…

Dermed glimtet jeg til og kom på at man alltids kunne prøve å klage, til tross for at snusen allerede var blitt snuset opp..

Jeg sendte mail i en vennlige tone og skrev at «Jeg kun ønsket å informere om en mulig produskonsfeil» på snusen..
Videre skrev jeg hva som var galt, men at jeg ellers var en storfornøyd kunder.

Til min overraskelse fikk jeg et svar på mailen min om at jeg kunne sende inn resterende snus og jeg ville bli kompensert for «tapet»…

Slukøret svarte jeg at snusen allerede var borte, men at jeg kun ønsket å informere dem om feilen. Jeg slengte med «klage-bildene» min for å vise feilen på snusen..

Så i går kom en pakke i posten…
Et takkebrev og ikke bare èn, ikke bare to, men TRE bokser snus !! :-D

Jeg er ikke stor-fan av klaging, men herved skal det klages på alle feilvarer jeg kjøper :-p

God helg folkens, her er en super snus-helg :-D

Nå har jeg bestemt meg for å søke etter en venn.. Ikke en hvilken som helst venn, men en tur-venn (eller 10) til meg og min hund.
Gjerne noen firbeinte også ^_^

Så hvis det sitter andre sjeler der ute som ønsker seg en 3 dagers fottur i sørlandets vakre natur, rop ut !
Slike turer er alfa omega for psyken og kroppen.
Man trenger ikke 6-pack eller en friidrettsutøvers kondisjon for å dra på tur, man trenger bare å ta det første skrittet – man trenger bare å gjøre det ! :-D

Har du angst, depresjon eller hva som helst så anbefaler jeg deg å komme deg ut i naturen.
Den gode følelsen slike turer gir er ubeskrivelig ^_^

Selv har jeg angst, depresjon, bulimi, tourette og ADD..
Din livsituasjon trenger ikke være noe annerledes for å ta kontakt og vurdere en tur.

Jeg har alltid vært glad i norsk natur og frisk luft.
Dessverre er jeg den eneste i min omgangskrets som har interesse av eller tid til å tilbringe 1 dag eller 10 i naturen, uansett årstid.

Så nå ønsker jeg meg noen å kunne telte med.

I flere år har jeg drømt om å ta en skikkelig fottur i vår vakre natur, dessverre er det få kandidater som har meldt seg.
Noen melder seg på, men man kommer seg liksom aldri lenger enn planleggings fasen – og det skal jeg nå ha en slutt på :-p
Det skal sies at det ikke er grunnet meg at turene aldri blir noe av.

Ivrig har jeg handlet inn stormkjøkken og fiskestang, gode klær og sovepose…
Og nå skal de brukes !

Det er ikke kun sommeren som er egnet for telting og turer, høsten er minst like fantastisk bare man kler seg.

Bli med oss på en høsttur November da vel !

I dag tenkte jeg å skrive om noe som jeg egentlig holder tett til brystet, nemlig mine 3 fedre.
Ja, for jeg har en Far og en Pappa, og i min barndom hadde jeg en Ste-Far.

Da jeg ble «skapt» var Mamma og Pappa separert, det var her min far kom inn i bildet.
Han og mamma hadde en liten flørt og resultatet ble meg.
Men min far ble ikke værende.
Under svangerskapet tok Pappa avgjørelsen om at jeg også var hans datter, kanskje ikke i blod, men det betydde ingenting.
Seperasjon ble til skilsmisse og jeg ble født som et skilsmissebarn.
Før jeg nådde en alder hvor hukommelsen og minner var fult utviklet kom Ste-faren min inn i livet mitt.

For meg var det helt naturlig å fordele helger og ferier mellom Mamma og Pappa, det var det livet jeg kjente.
Mens det i Danmark satt en fremmed mann og kjente et liv jeg ikke var klar over.

Forholdet mellom meg og Pappa var vanskelig. Ikke fordi han ikke var like glad i meg som sine andre barn, ikke fordi han gjorde noen forskjell på oss, men fordi vi var så forskjellige av natur.

Pappa er innesluttet og viser lite følelser, jeg var et søkende barn med et voksende behov for mye omsorg og nærhet.
Dette fant jeg i stede hos min Ste-far som mamma delte ca 11 år av livet mitt med, jeg spurte mamma om jeg kunne kalle han for «Pappa» i stede. Og dermed ble det snakk om en adopsjon hvor han ville bli min «ordentlige Pappa».
Helgene og feriene mine hos Pappa ble sjeldnere og sjeldnere i løpet av barneskolen og Mamma og min ste-far gikk hver sin vei. I hjertet mitt var det han som var min «Pappa», men han forsvant da hans nye samboer nektet han samvær med oss og ingen adopsjon ble virkelighet..
Dermed satt jeg uten noen farsfigur i livet mitt og Mamma følte sorgen min.
Det var ikke dette hun ønsket for barnet sitt den dagen de valgte at Pappa var Pappa, dette valget skulle gi meg tilhørighet, en Mamma og Pappa livet ut..
I stedet hadde dette valget ført til et tap av 3 fedre, et valg som tynger Mamma mer enn meg.

Det skal sies at jeg vokste opp lykkelig uviten om min biologiske far, forholdet til Pappa dabbet gradvis ut og var ikke et traumatisk brått tap. Det var mer et valg fra min side og bli hos Mamma fremfor han i helger og ferier. Det såre tapet var da Ste-faren min gikk ut av livet mitt og dette er fremdeles veldig sårt. Det var han som var «min Pappa» og i barnehjertet mitt var det et ubeskrivelig svik den dagen han forlot meg.

Dermed begynte vi letingen etter min biologiske far.
Man vil kanskje tro at dette ville vært et stort sjokk for et barn at Pappa ikke er Pappa, men med et ikke-eksisterende forhold med Pappa og en Ste-far som forlot meg, ga min nye far meg et håp.. Et håp om en far som ville bli værende hos meg..

Det tok oss noen år å få kontakt med han og i en alder av 17 stod jeg spent på Gardermoen og ventet med Mamma..
Jeg fulgte nøye med på blikket hennes, hvem kjenner hun igjen ?
Døren til gaten åpnet seg og blikket til mamma endret seg og hun smilte, og dermed visste jeg: Nå er han her.
Jeg følte meg som en 4-åringen igjen som skulle møte «Pappa»…

Håpefult vendte jeg blikket mitt i samme rettning som Mammas, men alt jeg så var en fremmed mann som nærmet seg..
Jeg ga han en klem, men jeg følte ingenting, 4-åringen forsvant igjen..
Var det ikke nå gledestårene skulle bryte seg ut og vi skulle ha en hjertelig gjenforening slik som jeg hadde sett på Tore På Sporet ?
Gleden i min Fars øyne lyste, gleden min ble til skyldfølelse..
Jeg følte ingenting..

Han var på besøk hos oss en stund, men følelsen av å ha en far uteble, men jeg turte ikke si noe.
Jeg så hvor glad han var for å møte meg og jeg så gleden og håpet til Mamma stråle..
Jeg fikk høre om søsken og en hel familie som ønsket å møte meg, en familie som alltid hadde visst at jeg var blitt født i Norge med en annen Pappa. En farmor som gledet seg over tanken på et barnebarn i et annet land, et barnebarn hun kanskje aldri ville få se, men som allikevel varmet hjertet hennes.
En familie jeg aldri hadde hørt om.

Senere tok jeg turen til Danmark for å besøke dem, kanskje hvis jeg ga det litt tid så ville følelsene komme..
Jeg ble tatt i mot med åpne armer og store smil, endelig fikk de møte meg.
Jeg fikk høre at de alltid tenkte på meg hver gang noen snakket om Norge.
Farmor fikk et innrammet bilde av meg, et bilde som fremdeles står i stuen hennes.
Jeg ble fortalt om livene deres i Ungarn under krigen, om hvordan de flyktet til Danmark da Far var en liten gutt. Jeg ble fortalt om min Farfar som var en dyktig bokser under krigen og som kom i trøbbel med tyskerne fordi han nektet å bokse for dem..
Men allikevel var jeg som en fremmed blandt min egen familie og min egen historie.

Den dag i dag har jeg lite kontakt med min Far, jeg var så voksen da jeg møtte han at for meg var han kun en fremmed mann…
Jeg klamrer meg til håpet om at jeg en dag vil føle tilhørighet med denne varme og omtenksomme familien. At mine fremtidige barn vil snakke om Morfar, tante og onkel i Danmark.

Det er først etter at jeg rundet 20år at mangelen på en far har blitt så sårt. Når jeg ser fedre leke med døtrene sine, når jeg ser dem gå hånd i hånd, smile og le, da presser tårene seg frem. Jeg gleder meg på deres vegne og jeg gråter for mitt eget savn..
Innen jeg fylte 12år forsvant Pappa, Far og Ste-far fra livet mitt.
Da er det kanskje ikke så rart at denne fremmede mannen jeg møtte på Gardermoen forble en fremmed, jeg hadde for det meste kun hatt en Mamma.

En Mamma jeg elsker som både mor og far, en mamma som har vært bedre enn 3 fedre.

Etter en uke på reisefot kom jeg hjem til svimlende 236 useriøse kommentarer på bloggen min. Dette var ikke annet enn spam og reklame, men det fikk tankene mine over på noe annet.

Nylig leste jeg blogginnlegget til ei jente som skriver om sin Anoreksi, og de kommentarene hun får er desverre verken spam eller reklame.

Det er et mysterium for meg hvordan noen mennesker kan ta seg friheten til å skrive slike ting.
Ved nærmere ettertanke er det åpenbart at dette er grunnet uintelligens og feighet.

Les her:
http://tanjapettersen.blogg.no/1381082299_er_det_mulig.html

Etter å ha lest over kommentarene er det noe som slår meg som ganske åpenbart:
Denne jenta har neppe så mange «hatere» som det ser ut til.
Jeg har vært i Sarpsborg og aldri har jeg blitt fortalt om denne forhatte jenta som «hele Sarp» ønsker død.. Jeg har heller ikke fått noe inntrykk av at samtlige av Sarps befolkning har et intellekt på nivå med Neandertalerne..
Men disse kommentarene der i mot oser av underutviklet IQ og inntørket sosial intelligens..
Det lukter lang vei at disse kommentarene stammer fra et fåtall «kvinnelige»-individer som ønsker å fremstå som en større gruppe enn det de egentlig er.

Er det nå man kanskje skulle revurdert aldersgrense på internett, på lik linje med alkohol og filmer med voldelig innhold ?
Spør du meg burde barnevernet kobles inn i denne saken, for her er det noen som har sviktet rollen sin som barne-oppdragere. Ansett en hacker og tilbakespor kommentarene.

Mobbing burde vært straffbart, for konsekvensene av mobbing kan være dødelig !
Spesielt nå som mobberne kan gjemme seg bak anonymiteten av en pc-skjerm, noe som tillater dem å være grovere.

Jeg er glad for at Tanja deler dette og får det ut i lyset.
Hvem vet hvor mange som opplever det samme ?
Og hvor mange vil gi etter for mobbernes oppfordringer om selvmord ?

Plutselig gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke har fotalt dere hvem jeg er. Jeg har fotalt dere om diagnosene mine, men diagnosene er ikke meg. De er jo bare en del av den personen jeg er. Så jeg tenkte at en ordentlig introduksjon var på sin plass. Jeg er ei snart 24-årig ung dame som anser seg selv for å fremdeles være en skjitunge til sinns. Av den grunn har jeg en utdannelse som Barne- og ungdomsarbeider, hvor jeg får muligheten til å finne frem barnet i meg titt og ofte.
Og jeg elsker det, unger er det beste som finnes, på godt og vondt.
Jeg har jobbet med både funksjonsfriske og de med funksjonshemninger både fysisk og psykisk, og jeg må si at jeg aldri har trivdes bedre i noen jobb.
Men for øyeblikket er jeg arbeidsledig ettersom jeg har prioritert 1år med behandling for bulimi.

Jeg anser meg selv som er person med godt humør og god humor – spørs om andre sier seg enig i det siste der.
Jeg er urovekkende blid og «sinte-meg» har vi ikke sett siden ungdomsskolen.
Jeg anses som en tikkende bombe som snart vil sprekke, men det kjenner jeg ingenting til :-p
Jeg ser ingen grunn til å surmule eller kjefte, og omgås pent få av de som ser grunnen til det.

Jeg er av 80-talls generasjonen som fremdeles setter pris på at hytta har utedo og kun radio som underholdning, brettspill og kortstokk er prima når været ute er bedritent.
Jeg ser ikke meningen med å ha en hytte på et «boligfelt» med andre hytter.
Det kan i mine øyne ikke kalles en hytte når det er av samme standar som helårsboligen din !

Jeg leser mye bøker og da helst Krim, jeg har en dvd samling som bikket 400 for litt siden og det beste jeg vet er gamle klassikere. Jeg hater romantisk kliss og ser da heller på James Bond.
Men jeg er en liten nerd som elsker Star Wars og Ringene herre.
Jeg gamer på pc’n og synes LAN er tipp topp. Jeg elsker super nintendoen min, men syns wii og playstation er no drit..

Jeg elsker å være ute i naturen, uansett vær eller vind. Derfor skaffet jeg meg hund slik at jeg har selskap på turer :-)

Jeg har en lei uvane med å irritere meg over andre mennesker. Jeg irriterer meg over de som brøyter seg frem i trange butikker, jeg hater de som synger høyt mens de sitter på bussen og jeg kan ikke fordra de som snakker om kroppsfunksjonene sine mens jeg står i køen bak dem i påvente av å bestille meg mat… Jeg får lyst å gå bort å sparke folk i skinnleggen når jeg ser dem rykke hardt i båndet på hunden sin eller det som værre er. Jeg hater udugelige foreldre som lar ungene sine få alt dem peker på, for så å kjefte på dem når de oppfører seg som bortskjemte snørrunger.

Jeg er en person som prøver å leve her og nå, ikke i fortiden eller fremtiden.
Jeg har tattoveringer og piercinger, og får ofte høre «du kommer til å angre når du blir eldre!».
Jeg smiler skjevt for meg selv og tenker at jeg kommer til å bli en kulere bestemor enn deg !
Når puppene henger og grevinnehenget slenger, kommer jeg ikke til å sprade rundt i short-shorts og trange singletter uansett.

I dag braker det løs.
Om bare 1 time blir jeg hentet og da skal jeg på første timen min og få behandling for Bulimi.
I første omgang er det samtaler, men på sikt håper jeg å legges inn..

Jeg har veldig dårlig erfaring med behandlere på DPS der jeg bodde før på østlandet, men er ved godt mot for sørlandets DPS..

Før gikk jeg til en behandler på DPS pga oppfølging av Ritalin. Jeg hadde store bivirkninger på disse medisinene, jeg fikk hjertebank og puls på 140 når jeg satt og slappet av.. Dermed begynte jeg på enda en type medisiner, som hindret hjertet mitt i å slå så fort. Jeg hadde en puls på ca 60-70, uansett om jeg sov eller løp. Så fysisk aktivitet gjorde meg syk. Jeg kunne svime av eller kaste opp bare ved å gå i oppoverbakker ettersom hjertet mitt ikke klarte å slå fortere… Dette nevnte jeg for behandleren min og hun svarte:

«Du ser jo ikke ut til å være i så mye fysisk aktivitet, så det går sikkert fint»

Neste time hos henne tok jeg opp problemet igjen, hun kunne da ikke ha ment å være frekk. Hun var jo behandleren min. Dermed svarte hun:

«Du ser ikke akkurat ut som en treningsnarkoman, så jeg tror ikke det er så farlig»

Dermed avsluttet jeg medisineringen min med både Ritalin og hjertemedisiner….
Jeg skulle bli tynn..

Jeg begytne å trene og slanke meg, kiloene rant av og ønsket om å bli tynnere ble større.. Bulimien kom.

Dermed var det tilbake på DPS hos en ny behandler, denne ganger for Bulimi.
Vi snakket om matkickene mine og de abstinensene jeg får. Jeg fortalte at når matkickene kommer så kobler hjernen ut, det finnes ingen logikk der.. Jeg bare spiser.. Jeg kan gå i 1 time for å finne en butikk og handle i og dermed fyller jeg opp handlekurven og tømmer jeg kontoen.

«Men det er jo bare å la vær å gå i butikken. Det er bare å la være å spise maten hvis du handler den.»

De som har Bulimi vil forstå frustrasjonen over slike kommentarer.. Dere som ikke har det kan sammenligne det med å si til en alkoholiker eller narkoman: Det er bare å la være..
For det er sånn hjernen min reagerer på mat, jeg får abstinenser etter mat.

Hun fortsatte samtalen vår med:

«Du har jo så dårlig råd, du spiser opp alle pengene dine. Hvorfor kan du ikke heller kjøpe deg nye sko ?»

Dermed følte jeg det mange med spiseforstyrrelser føler: Ja hvorfor kan jeg ikke bare la være ? Det må være fordi jeg er svak og viljeløs..

For å understreke hvor vanskelig det er å kontrollere disse matkickene, så dere skjønner at det ikke «bare» er å la være.
Så har jeg som nevnt i et tidligere innlegg sluttet i jobben, flyttet fra venner og kjæreste for å bo i ødemarken. Hvor jeg ikke har tilgang på noen matbutikk eller noe treningssenter, uten å bli kjørt dit av enten søsteren min, moren min eller naboen min.. Som alle vet hva jeg jobber med.. Dermed begrenser de innkjøpet mitt av mat og de får også med seg om jeg overtrener..
I perioder nekter familien meg å handle mat selv, jeg må sende dem en handleliste. Er det noe på den listen de ikke er sikre på om jeg takler å spise, så kjøper de det ikke til meg.. Det skal ikke mer enn èn feil matvare til for å trigge bulimien min..

Jeg kan spise røde druer, men ikke grønne.. Da trigges bulimien.
Jeg kan spise epler, pære og appelsin, men ikke banan.
Jeg kan spise brokkoli og blomkål, men ikke erter..
Jeg kan spise Creme Fraiche, men ikke lett rømme…

Det finnes ingen logikk og jeg vet aldri når hjernen min bestemmer seg for å kutte ut enda et produkt.. Før spiste jeg havregryn med rosiner og melk… Plutselig ble havregryn «farlig», dermed rosiner og nå drikker jeg heller ikke melk..

Spiseforstyrrelser er utrolig komplekse og selv om jeg har hatt det i fler å selv, så forstår jeg ikke alt selv heller..
Men i dag håepr jeg å komme til en behandler som forstår, en som kan hjelpe meg.
Hvis jeg atter en gang møter på en som gjør vondt værre, så skal jeg søren meg ta å bli behandler selv.. Starte min egen støttegruppe, så andre i min situasjon slipper å møte sånn uvitenhet..

Her hvor jeg bor på sørlandet er det ikke noe lokallag eller gruppe for spisefortyrrelser, så jeg vurderer sterkt å starte med dette. Jeg merket selv hvor stort behov jeg har for å snakke med andre som forstår, men jeg må selv leite for å finne disse… Dette tilbudet burde vært i samtlige kommuner i landet..

Men nå må jeg hoppe i dusjen – Hei og hå !
Mitt største hjelpemiddel når jeg er stresset, usikker eller bare føler meg drit, er å dusje.. Ta på meg tålig pene klær og å fikse håret.. Det høres kanskje dumt og forfengelig ut, men det hjelper..

Føler du deg drit på innsiden, så pynt på utsiden.. Det har en undervurdert effekt på psyken din.

Dette blir et kvalmende langt innlegg, men jeg ønsket å dele mitt «arbeid» med dere. Kanskje det er noen der ute som ønsker noen tips og råd, eller kanskje det er noen som har tips/råd til meg :-)
Jeg er absolutt ingen hundehvisker og gjør mye galt i forhold til hunden min, men jeg ser på Kira at jeg også gjør mye riktig ^_^

Først ønsker jeg å introdusere Kira.
Hun er ei 2årig salig blanding av Boxer, Schæfer, Border Collie og Labrador.
Hun er en omplasseringshund som trengte mye dressur da hun kom hit, og etter bare 1 uke hos meg så jeg store, positive endringer i adferden hennes.
Nå har hun vært med meg i 1.mnd og jeg fryder meg for hver dag som går og for hvert glimt av fremgang jeg ser.

Hun har et hjerte av gull og er alt for snill for sitt eget beste, både mot mennesker og andre dyr. Blir hun angrepet tar hun ikke igjen.
Tungen går for egen maskin og hun skulle helst ha vasket meg hele dagen, dette stress-tegnet har heldigvis roet seg betraktelig :-)
Men alle nye hun hilser på får seg en real vask som aldri slutter.

Hun er utrolig nysgjerrig og lærevillig, alt jeg gjør observeres grundig og hun ser alltid på meg når hun er usikker (som hunder flest). Og mine handlinger kopieres hos henne. Bortsett fra når vi går tur og møter på hunder eller mennesker som hun (i mine øyne) av uforklarlige grunner skal bjeffe på. 1 av 10 vi nå møter på ute får henne til å gire seg opp og jeg skjønner ikke alltid hvorfor.
Hun bjeffer, uler, hopper, knurrer og kan til og med vise tenner når hun murrer, men det skal sies at dette ikke er noen form for aggresjon. Det er rett og slett slik hun roper «HEI ! Jeg vil hilse på deg !»
Er hun ivrig og vil noe så «snakker» hun med meg. Hun bjeffer, knurrer, murrer og viser tenner. Den første gangen hun gjorde dette ble jeg mildt sagt livredd og trodde hun viste sinne mot meg. Nå som jeg kjenner henne vet jeg at dette er hennes reaksjon på iver og det er hennes måte å fortelle meg noe på.

Hun er ekstremt energisk og har en lei tendens til å gire/stresse seg opp selv, men hun har også en imponerende evne til å roe seg ned selv etter lek. Mange hunder jeg har møtt girer seg voldsomt opp mens de leker (Kira inkludert) og bruker lang tid på å avslutte leken, slik er det ikke med Kira. Vi kan gå fra full rulle i hagen til stillesittende kos på 1.sekund.

Hun sliter med seperasjonsangst og etter 10 – 15 minutter alene hjemme blir hun så ivrig når hun ser meg at hun rett og slett tisser på seg, men jeg ser fremgang. Da hun først kom hit fotfulgte hun meg over alt. Jeg fikk ikke gå på badet alene, hun gikk ikke ut i hagen uten meg selv om døren stod åpen hele dagen. Hun ble liggende i sengen min hele natten og ble værende der helt til jeg dro meg opp uansett hvor lenge jeg lå. Når jeg endelig kom meg opp løp hun nærmest desperat bort til vannskålen sin fordi hun var så tørst.

Nå går hun endelig ut alene og jeg må faktisk rope henne inn noen ganger, men dette er kun når vi er alene. Har jeg besøk så holder hun seg inne, er så vidt hun går ut for å tisse.
Badedøren kan jeg fremdeles la være  lukke, selv om kjæresten min sitter i stuen med henne. Skal døren lukkes må hun være med inn på badet, hvis ikke griner piper og uler hun.

I forrigårs opplevde jeg for første gang at hun ble værende på stuen da jeg la meg. Etter 2 min kom hun tuslende opp i sengen, men ble kun i 10minutter før hun gikk på stuen og sov i sengen sin der. Jeg fikk en hel time med sengen for meg selv før hun fant ut at stua var for skummel.
Men dog, fremgang !

Før gikk Kira på tur med meg, men etter kun 3-4 dager viste hun stor fremgang og gikk (i mine øyne) som en drøm, alle andre syns hun fremdeles var udregelig å gå med. Men nå med et nytt tur-system har hun på kun 2 dager lært seg å nærmest gå med slakt bånd.
Hun  bjeffet og hoppet mot alle vi møtte på ute, nå er det stort set kun barn, hunder og kvinnelige konduktører.
Barn og hunder bjeffer hun på fordi hun elsker dem og vil ikke annet enn å løpe bort og leke, men denne adferden skremmer naturlig nok de hun bjeffer på. Kvinneligekonduktører er fremdeles et mysterium for meg :-P

Før var hun i 6.gir hele dagen og giret seg selv opp non-stop, både inne og ute. Nå er hun stort sett rolig (hvis jeg er der selvfølgelig).
Vi har endelig kunnet begynne å kjøre tog og buss, og jeg gruer meg ikke lenger til å gå tur med henne i folkemengden. Hun bjeffer og hopper fremdeles og skremmer livskjiten ut av folk, men jeg som kjenner henne ser en utrolig forbedring fra hvordan hun var før.

Hva har jeg gjort ?

Det første jeg gjorde da jeg bestemte meg for å få hund var å sette opp husregler (før jeg hentet hunden). Dette kan være greit å ha klart fra hundens første sekunder i hjemmet ditt. Så slipper man å «avvenne dem» med uvaner i ettertid. Det hjelper også på at hunden er inneforstått med hvordan ting skal være helt fra starten av og hvem som er lederen. Disse reglene gjelder både for meg og gjester i mitt hjem. I bunn og grunn alle som omgås Kira, voksne så vel som barn.
Barn har ikke vondt av å lære seg å ta hensyn til husdyr fra dag 1 og dyr har ikke vondt av å lære at barn på lik linje med voksne er ledere.

De første reglene var grunnleggende: Ikke ligge i sofaen mens jeg spiser, ikke tigge ved matbordet og hvilke rom hun ville ha tilgang til.
Resten av reglene lagde jeg etter at jeg ble kjent med Kira, på godt og vondt. Jeg synes det er litt feil å lage dressurregler FØR du har møtt hunden din. Det blir på samme måte som å bestemme seg for hvordan du skal oppdra barnet ditt uten å skulle ta hensyn til individuelle behov. Vi lærer på hver vår måte, sånn er det for dyr også. Det er lettere å lære en hund noe når du kjenner den.

Her er mine husregler for omgang med Kira :-)
(Dette er kopiert fra Open Office, så teksten ble veldig stor)

Husregler

1. Ikke ha tørrfôr stående fremme hele tiden.
   Kira får mat til frokost og middag, etter at vi har spist ferdig.
   I flokken spiser man etter rang, lederen først. Kira er i denne flokken «nederst på rangstigen» og spiser til sist etter at vi er ferdig og har ryddet av bordet.

2. Kira får ikke smake på vår mat mens vi spiser.
   Dette er av samme grunn som punkt 1, men dette lærer henne også å tigge i håp om å få smake «hvis det ikke gikk i dag, kanskje jeg får i morgen. Jeg fikk jo smake litt sist»
   Evt rester får hun på sin plass etter at vi har spist og ryddet ferdig.

3. Kira får ikke være på kjøkkenet mens vi lager mat.
   Hun skal ligge på plassen sin mens vi spiser.
   Dette er både for å forhindre hundehår på kjøkkenet, for å forebygge tigging og for å markere at kjøkkenet er lederens område. Hun skal lære å følge ordre selv om det lukter god mat fra kjøkkenet.

4. Hvis mat faller på gulvet får ikke Kira lov å «rydde opp».
   Dette er av samme grunn som punkt 2, det kan føre til tigging om mer. Det er også for å forhindre at hun blir en hund som kaster seg etter mat som faller ned, hun spiser kun når hun har fått tillatelse fra oss. Lederen i flokken kontrollerer hvem som spiser, hva de spiser og når de spiser. Glupske hunder kan komme til fare for å bite noen ved uhell når de prøver å plukke opp maten igjen.

5. Kira får ikke lov å snuse/slikke på bordet.
   Stue-/spisebord er forbeholdt de med høyest rang. Mat skal kunne stå fremme uten at Kira tar seg noen friheter. Er hun bortpå med snuta skal hun få beskjed om å gå bort med en gang, dette er for å ha en klar og tydelig ramme på at bordet er forbudt territoriet for henne. På denne måten forsterker vi forbudet mot tigging, smaking på vår mat og lignende. Det er også for Kiras sikkerhet. Det finnes matvarer som er gode for oss, men skadelig for hunden. Vi skal kunne være trygge på at hun ikke spiser noe som gjør henne syk.

6. Kira får kun go’biter når de er fortjent.
   Hun skal kun få go’biter når hun selv har forutsettning til å forstå hvorfor hun fikk det. Go’bitene skal være små slik at hun spiser de fort og dermed ønsker mer. Hvis ikke så mister belønningssystemet mening for henne og dermed også effekt. Go’biter skal være en sjelden vare som for henne smaker himmelskt godt. Dette holder henne motivert til å lystre kommandoer i bytte mot go’bit. Sjokolade smaker best på lørdager, det blir ikke like spesielt med lørdagssnopen om du spiser det hver dag – Sånn er det for Kira også.
   Større go’biter kan gis i situasjoner der man trenger å avlede oppmerksomheten hennes eller ved spesielt god gjennomføring etter avsluttet trening.

7. Ikke be om unnskyldning ved uhell.
   Om man skulle være så uheldig å tråkke på henne, sparker borti eller lignende skal man ikke gire seg opp og be om unnskyldning gjennom kos eller ord. En underdanig hund ligger ikke i veien for flokkleder eller løper i beina på dem, men de flytter seg.
   Kira forstår uansett ikke ordet unnskyld, det hun forstår der i mot er at du kaster deg ned vedsiden av henne i en unnskyldende gest – med andre ord: Du som flokkleder beklager deg fordi noen var i veien for deg der du egentlig har førsterett.. Dette sender dobbelsignaler i forhold til rang.
   

8. Ignorer henne ved uønsket adferd.
   Snu ryggen til og overse henne, ikke kjeft og irrettesett henne verken vokalt eller fysisk. Oppmerksomhet og berøring anses som belønning. De med uønsket adferd ignoreres av flokken. På denne måten lærer hunder akseptert adferd, ettersom de har et ønske og behov for din nærhet og oppmerksomhet.
   

9. Belønn underkastelse.
   Hvis Kira viser underkastelse ved å ligge på rygg eller lignende skal hun få kos og oppmerksomhet.
   

10. Vi skal i størst grad starte lek, men hennes initiativ til lek skal besvares.
    Ved masing om lek skal hun noen ganger ignoreres og dermed lærer hun å leke selv.
    Det å ha evne til å underholde seg selv er et viktig redskap i forhold til seperasjonsangsten hennes.
    Når hun er alene skal hun ha mulighet og evne til å leke slik at ikke hele hennes tilværelse er avhengig av oss og vår oppmerksomhet.
    Vi skal ta initiativ til lek fler ganger om dagen, dette knytter bånd mellom hund og eier og er en form for å vise kjærlighet og omtanke. For Kira er dette en større bekreftelse på din kjærlighet enn et suss eller en klem. Kira er også en hund med masse energi, noe som kan føre til stress og mas. Enten du kaster en ball fra sofaen mens du ser på TV eller om du tar henne med ut og løper i hagen, så reduserer dette energinivået og stresset hennes betraktelig.
    

11. Vi leker med henteleker – Ikke lekeslossing eller draleker, da spesielt med barn til stede.
    Kira er en veldig underdanig og lydig hund, dette ønsker vi og opprettholde. Draleker og lekeslossing er hunders naturlige måte å teste rang på allerede fra valpestadie, dette trigger dominering og rangutfordring i flokken.
    Dralek og lekeslossing åpner for grensetesting, den som «taper» anses som underlegen i flokken. Kira skal ikke asosiere lek med grensetesting, spesielt ikke med barn som ikke har forutsettninger til å vinne. Kira er sterk og en dralek med et barn vil alltid ende med seier fra hennes side, barnet blir dermed underlegen og lavere i rang enn Kira – dette skal ikke skje. Uhell kan forekomme hvis en hånd eller finger kommer i veien når Kira skal ta nytt tak med tennene.
    Kira skal ikke under noen omstendigheter lekesloss med mennesker, ettersom denne form for lek innebærer lekebiting – det å bite på mennesker er ikke akseptabelt og skal heller ikke være greit under lek av hensyn til barn og uhell. Kira blir veldig lett ivrig og oppjaget så slike leker kan stresse henne opp, hun er en veldig myk og go’hjertet hund. Så hvis hun skulle være uheldig å bite noen vil dette føles stressende og vanskelig for henne. Så både Kira og barn skal skånes for dette.
    Jeg leker noen ganger draleker med Kira, dette er fordi jeg er sterkere enn henne og sikker på at det er jeg som vinner, dette er med på å understreke min rolle som den sterkeste i flokken og derfor også naturlig nok lederen. Voksne kan leke med henne på denne måten, men da på eget ansvar. Taper du gang på gang vil du ikke lenger være på toppen og dette kan føre til ulydighet i andre settinger, slik som på tur, ved kommandoer osv.
    

12. Hvis Kira ligger der vi skal sitte, skal Kira flytte seg – ikke sett deg et annet sted.
    Flokkens leder sitter der han/hun selv vil, underlegne hunder skal vike. Dette opprettholder rangen og vår rolle som flokkens ledere.
    

13. Kira skal ligge på plassen sin når gjester kommer inn.
    Hun får ikke hilse før hun får tillatelse, flokkens leder hilser først. Det er lederens jobb å avgjøre hvem som slipper inn eller ei, ikke Kiras. Gjester skal overse Kira og snu ryggen til henne hvis nødvendig, uavhengig av hvor ivrig hun er. Hun skal overses til hun har roet seg ned, dette gir gjester en automatisk dominant rolle ovenfor Kira og en tydelig pekepinn på hvilken oppførsel som aksepteres.
    

14. Kira skal ikke hoppe.
    Hvis hun hopper skal hun overses – for oss skal hun da være usynlig, selv om hun hopper på oss. Hvis man irettesetter henne vokalt oppfatter hun dette som oppmerksomhet,  det samme gjelder om man tar på henne for å få henne ned. Hopping er et ønske om din oppmerksomhet. Hvis man tar henne ned – for deretter å klappe henne lærer hun at «det og hoppe fører til kos uansett». Det å bli oversett er hennes værste «straff» og derfor også et veldig effektivt hjelpemiddel i forhold til dressering.

15. Positiv adferd skal belønnes rikelig med ros, kos og lek !
    Kiras største ønske og motivasjon her i livet er vår oppmerksomhet og kjærlighet, det skal hun få rikelig med.
    Ingen go’bit verken kan eller skal erstatte dette.

16. Kira skal oppleve å bli sett, hørt, respektert og elsket i hjemmet sitt !
    Kira skal få kos, ros, lek og frisk luft uavhengig av vårt humør eller dagsform.
    Hvorvidt man kaster ball fra sofaen eller ute i hagen er uviktig, det er vår oppmerksomhet og deltagelse som teller for henne. Hun skal få minst èn tur hver dag, hvorvidt den er på 5minutter eller 2 timer er totalt likegyldig. Er man for syk til å gå på tur skal man kle på seg godt og sitte ute med henne i hagen minst èn gang i løpet av dagen. Hun elsker å være ute og å bruke nesa, men hennes seperasjonsangst hindrer henne i å leke alene ute i hagen over lengre tid, selv om hun egentlig ønsker det. Kira ligger ikke rolig i sofaen i timesvis fordi det er kult, men fordi det er der vi er. Kiras behov skal bli hørt og respektert uansett hva. Hun har fri tilgang ut i hagen etter eget ønske og hun skal ikke under noen omstendigheter stenges ute. Kira er en myk hund som lett blir usikker og redd for avvisning og å bli forlatt. For å bygge opp tryggheten og tillitten hennes til oss skal vi vise at vi alltid er der og at vi forstår henne. Enten det er ved å åpne døren når hun vil ut/inn, om det er å gi henne kos når hun ber pent om det, om det er å la henne ligge i fred når hun legger seg på sin egen plass eller om det er å la henne ligge under dyna når hun er redd. Grenser og regler skal vi bygge opp etter hennes forutsettninger !

På tur

Kira skal konsekvent ha delvis kort bånd. Dette er for å unngå å måtte «trekke henne tilbake» i møte med andre. Det å trekke i båndet og dra henne bakover øker stresset og bjeffingen hennes.

1. Gå pent
   Hvis Kira trekker i båndet skal du stoppe uten å si noe. Du skal bare stå der rolig uten å trekke i båndet, men hold det rolig mens Kira strammer. Stå rolig og vent til Kira tar et skritt mot deg eller på noen annen måte slakker båndet selv. Deretter går du videre uten å si noe som helst. Hun skal verken irettesettes når båndet strammes eller roses når båndet slakkes. Dette gjøres konsekvent hver gang, uavhengig om hun trekker hardt eller bare «litt».

2. Andre hunder og mennesker
   Når Kira bjeffer og trekker i båndet på tur i møte med andre dyr og mennesker skal du stoppe på samme måte som under punkt èn.. Ikke gå videre før hun har roet seg og gitt deg sin oppmerksomhet og slakket båndet selv.

Jeg er ikke en Beliber eller beliver, jeg er en Oliver !
Som fattiglus har jeg lært meg å se etter andre, billige alternativer for litt av hvert – og jeg har funnet ut at olivenolje kurerer det meste av gruff..
Og da snakker jeg som First Price olivenolje, ikke de dyre fancy oljene.. Det funker også med solsikke- og rapsolje så klart.

For noen år siden gjorde jeg den store tabben med å bleike håret mitt selv, dermed ble jeg sittende med et hår som minnet om Gullars. Håret knakk bare jeg så på det og jeg så for meg en fremtid som flintskalle…
Jeg dynket håret med olivenolje, surret et håndkle rundt og tok kvelden. Nesten morgen var håret helt fint igjen (sett bort i fra den salige blandingen av oransje og tiss-gult)..
Så nå kjøper jeg aldri dyre hårkurer lenger, en og annen runde med olivenolje og håret er som nytt.
Dog – det tar en 3-4 runder med shampoo før oljen blir helt borte.

Noen elsker Nivea, jeg elsker oliven. Jeg har som en konsekvens av dietten min kronisk tørr hud på legger, lår og armer… Så 1-2 ganger i uken smører jeg på litt olivenolje i stede for bodylotion før jeg legger meg og neste morgen er jeg myk som en barnerumpe.. Samme med hendene mine på vinter/høst. De smøres inn med olje før jeg legger meg…

Nå snakker jeg ikke om at man skal marinere seg i olje så det renner av deg, men et tynt lag som ikke legger igjen oljeflekker på lakenet.
Visste du at de beste bodylotionene man får kjøpt på apoteket er tilsatt slike oljer, nettop pga effekten ?
MEN, ikke bruk det i ansiktet med mindre du vil våkne som en pepperoni pizza.. Så feit olje tetter porene dine…

Hunden min Kira elsker også olivenolje. Til min store lettelse er hun så glad i det at hun «drikker» det rent.. 1 spiseskje olivenolje til frokost og 1 teskjed tran til kvelds.. Tørrfôr inneholder minimalt med fett og hunder kan ofte få tørr, matt pels og begynne å flasse. Etter en liten stund med olivenkuren min er pelsen hennes nå så blank og fin at folk kommenterer det når vi er ute og går tur.. Hun flasser minimalt og kløen hennes pga tørr hud er borte :-)
Visste du også at de essensielle fettsyrene kan bedre hundens lynne ?
En hund med sunt kosthold er mer balansert og mindre stresset ;-)

I starten da hun flasset og klødde som værst, smørte jeg også de tørre områdene hennes inn med litt oliven.. Tipp topp !

Olivenolje hjelper også mot treg mage. 2-3 spiseskjeer (du blir ikke dårlig i magen av det), oljen smører systemet ditt så maten glir lettere gjennom :-)