Min Absurde Verden

Helt vanlig ulogisk logikk

Kategori: Andre hjernedøde temaer

Ta litt ansvar når ingen andre gjør det !

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 2 kommentarer » - Publiser søndag 28. september , 2014

Noen mennesker skulle fått seg en real runde med et balltre, mens andre skulle fått seg en ukes tid utelåst fra huset ute i kulden.. Hva visse mennesker tillater seg å gjøre mot dyr slutter aldri å sjokkere og provosere meg langt inn i margen..

Før jeg fortsetter vil jeg bare si at jeg er lysende klar over ironien i innledningen min, ironien i at jeg ønsker samme lidelse for visse folk – som jeg selv dømmer de så sterkt for å ha gjort… Men JA jeg føler faktisk at man noen ganger fortjener å føle på sin egen kropp det man har påført andre, så kanskje man faktisk innser hva slags faenskap man bedriver…

Nå som dette er avklart – la meg fortsette..

Søndag for 1 uke siden fikk jeg en sms av samboeren min, det satt en kattunge på verandaen som vår voksne katt (Morris) hadde tatt følge med hjem den formiddagen… Da kvelden kom ble samboeren min usikker på hva han skulle gjøre ettersom den lille kattungen fremdeles var i hagen vår og kulden har begynt å trå til.. Vi ble enige om at han skulle fange kattungen og ta den inn for natten, så skulle jeg gå runden i nabolaget da jeg kom hjem  neste morgen for å lokalisere eventuelle eiere…

tntr

Det som møtte meg da jeg kom hjem var en livredd, undervektig og veldig ung kattunge.. Magen stod som en sperreballong, mens alt av knokler stakk ut.. Med andre ord: kattungen så ut som et høygravid beinskrangel, i en alder av max 12 uker..

Jeg visste at ingen eier ville melde seg, men jeg tok allikevel runden rundt til naboer og spurte.. Ingen visste hvor katten kom fra, men de hadde observert den i nabolaget i flere dager.. Hvorfor ingen andre hadde brydd seg med den lille, det kunne jeg ikke fatte og jeg tenkte i mitt stille sinn at de som ser, men ikke bryr seg, de er like ille som de som gjør urett…

Jeg trampet hjem igjen og tok den lille fisen med til dyrlegen.. 8 uker gammel var den, en liten gutt så full av orm at han snart ville dødd av underernæring.. Jeg priset meg lykkelig for at min gamle hannkatt, som egentlig skyr andre katter som pesten, hadde hatt vett nok til å la den lille bli med han hjem..

tn

De første dagene i hus brukte den lille på å gjemme seg for mennesker, mens han desperat forsøkte å søke kontakt med Morris og hunden vår Kira.. Så jeg smurte meg med tålmodighet mens jeg så tryggheten til lille Pus vokse da han fant nærhet hos våre dyr.. Tryggheten til oss mennesker kunne komme senere…

Nå etter 1 uke har vi fått en kosette, leken og ganske trygg liten pus som nyter livet som husets midtpunkt for både 2- og 4-beinte.. Og vi er lykkelige for at vi tok oss «bryet» med å bry oss, selv om vi risikerte å være så frekke å ta inn noen andres katt.. Medisinene hans fungerer godt og bollemagen avtar for hver dag som går :)

tnrtyr

Grunnen til at jeg deler dette med dere er for å oppfordre fler til å bry seg om dyrene rundt oss, ikke bare de vi eier selv.. For det er ikke alle som har en eier som deg eller meg.. Det er tross alt bedre å bry seg èn gang for mye enn for lite. Ta litt ansvar når ingen andre gjør det !

Valper eller ikke valper, det er spørsmålet

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 24. juni , 2014

På torsdag kommer endelig dagen jeg har ventet på i 5 uker… Ikke bare jeg, samboeren har også ventet i spenning… Jeg har gledet meg, han gruer seg :p

På torsdag skal Kira til dyrlegen og få bekreftet/avkreftet om hun bærer på et kull med valper.

imageDette var overhode ikke planlagt fra vår side, men om hun er drektig vil valpene bli ønsket velkommen til familien med åpne armer :)

Kira er en fantastisk hund med herlig lynne, og hun kommer til å bli en god mor.

image

For 6 uker siden skulle jeg egentlig hjem til familien for å ha siste samtale med behandleren min, noe som hadde passet perfekt ift løpetiden til Kira. Da ville vi vært ferdig på Sørlandet noen dager før løpetiden hennes og vi kunne reist hjem uten bekymring.. Men så måtte behandleren min utsette samtalen 1 uke og jeg måtte derfor reise med Kira akkurat den dagen hun sluttet å blø.. Dermed måtte man gå på vakt hele uken jeg var hjemme, for mamma og samboeren har 3 hunder, hvorav 1 hannhund..

Samboeren til mamma er vant med å ha Kira på besøk, hun og de andre hundene er alltid med han ut om morgenen når han skal stelle med gårdsdyrene.. Og det var akkurat denne rutinen som førte til mistanke om valper…

Tidlig en morgen stod han opp, gjorde seg klar og tok med alle hundene ut.. Før han fikk summet seg og kom på at Kira var parringsklar, så hadde Kira og frieren hennes løpt til skogs.. Vi ropte og lette, men de var ingen steder å se. Etter en drøy time kom de pesende hjem igjen, med et mildt sagt fornøyd uttrykk i ansiktene..

Deretter var det bare for oss å vente.. Og nå er ventingen snart over :D

Min slanke, hyperaktive hund har blitt en lubben latsabb, pattene strutter og det er egentlig ingen tvil..

Valpene blir nok nydelige, de blir en såkalt «eventyrblanding» eller «gatemix» som andre kaller det.

Kira er blanding av schæfer, boxer, bordercollie og labrador.. Mens far er blanding av jackrussel, pomeranien, shitzu og en annen liten rase vi ikke vet…

 

Jeg gleder meg !

Men jeg er allikevel redd… Jeg har ingen erfaring med å få valper, så nå skal det forberedes og studeres.. :D

 

Snakk om uflaks

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 2 kommentarer » - Publiser mandag 16. juni , 2014

Etter at jeg og kjæresten flyttet sammen for under 2mnd siden har uflaksen min skutt i været.. Hvis det finnes noe som heter Goofy-syndrom så har jeg fått det..

image

Vi prøver å lære hunden vår at kjøkkenet er en forbudt sone.. Så ettersom hun ikke reagerte på å bli fjernet fra kjøkkenet hundre ganger, satte vi opp en sperre for henne… Denne sperren var en kost som lå på tvers i døråpningen i ca knehøyde..

Så etter at alle esker var kommet i hus, pakket jeg ut mens kjæresten var på jobb… Hele dagen hoppet jeg over sperren mens jeg bar ting på plass.. Hele dagen tenkte jeg for meg selv at jeg måtte fjerne den kosten, ellers kom jeg til å snuble i den. Men jeg «skulle bare» bære en siste ting på plass før jeg skulle ha meg en pause, så jeg tenkte å vente med å fjerne den.. Denne avgjørelsen tok nesten livet av meg..

Den siste tingen jeg «bare skulle ha ut av kjøkkenet» var en sparegris. En STOR sparegris som så klart var laget av porselen.. Før jeg fikk summet meg lå jeg i velkjent supermann stil, bare godt klistret til gulvet i stede for i luften…. Kneet verket og jeg lå en liten stund mens jeg prøvde å få igjen pusten som hadde blitt slått ut av meg. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde hatt noe knuselig i hånden.. Jeg tittet bort på armen som lå utstrekt over hodet mitt og så sparegrisen i tusen biter og armen som skiftet farge, den ble rød.. Blodet silte ut av meg som en vannkran med lekk… Porselenet hadde skåret håndleddet mitt like ved hovedpulsåren..

image

I panikken jublet jeg av glede da jeg så at porselenet hadde bommet på tatoveringen min med bare noen millimeter på to steder.. Det er jo tross alt i kriser at man innser hva som er viktigst her i livet.. «Jeg blør, men tatoveringen klarte seg. TAKK GUD !» .

Jeg fikk ringt en venninne og hun kastet seg i bilen og fikk meg på legevakten.. Jeg slapp unna med noen sting og et stygt arr..

 

Bare noen få uker senere (denne uken) tok tlf min kvelden, noe som kan være farlig når samboeren din er på reisejobb en hel uke.. Og ihvertfall når jeg måtte en ny runde på legevakten..

Etter litt lek med hunden i hagen, ble jeg plutselig svimmel og kvalm… Kroppen kokte og svetten dampet nærmest av meg.. Jeg fortet meg inn på kjøkkenet for å drikke litt vann, men kom ikke lenger enn innenfor dørterskelen før jeg måtte legge meg ned og kle av meg til undertøyet.. Dermed var det bare å røske til seg vaskebøtta på kjøkkenet og la kroppen sende frokosten i retur..

Jeg klarte ikke reise meg opp, så jeg måtte krabbe inn på badet og komme meg på do.. I det jeg fikk krøpet kroppen opp på do og satt vaskebøtta foran meg mistet jeg synet, dermed bevisstheten.. Jeg våknet av at jeg hang med hodet mellom knærne og bøtta dunket meg i hodet før den veltet. Jeg hadde spasmer.. Jeg satte meg opp og lente hodet mot veggen, så forsvant synet mitt igjen og jeg begynte plutselig å drømme.. Jeg hadde svimt av enda en gang.. Jeg våknet av at det rykket i doen og dolokket sklei.. Jeg hadde spasmer igjen, men synet var heldigvis tilbake.. Jeg forsøkte å strekke meg mot vasken for å drikke litt, men hendene skalv så fælt at alt vannet rant nedover beina mine.. Så ble jeg borte igjen og våknet med hodet dinglende mellom knærne…

Jeg fikk stablet meg på beina igjen og sjanglet ut på stuen hvor jeg fikk tak i ei venninne på Facebook. Hun hoppet i bilen og fikk meg til legevakten. «Blodtrykksfall og dehydrering» var diagnosen og jeg ble sendt hjem uten tydelige feil eller mangler… Men jeg går med en konstant frykt for at det skal skje igjen..

Dette er virkelig det værste jeg noen gang har opplevd, og jeg fikk ut fingeren og skaffet meg en ny mobil.. Denne siste hendelsen har satt sitt støkk i meg og viser hvor farlig det kan være å klusse med mat og drikke under varme sommerdager.. Neste gang er jeg kanskje ikke så heldig at jeg svimer av på et trygt sted..

Venninnene mine sender meldinger hver dag og lurer på om de skal kjøre meg til legevakten og om jeg har «klippekortet» lett tilgjengelig, for stamkunder må jo få rabatter..

Ta vare på dere selv i varmen..

Hei igjen :)

Kategori: Andre hjernedøde temaer, Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser mandag 5. mai , 2014

Beklager at det går så lenge mellom hvert innlegg, men nå om dagen er det mye som skjer og tiden strekker ikke til.
Dyrene og jeg er nå kommet godt til rette i vårt nye hus med kjæresten :)

Jeg klør i fingrene etter å få komme i gang med oppussningen, men lommeboken strekker ikke til (enda).
Så enn så lenge bor vi i en tidsmaskin som har tatt oss tilbake til 1965.
Strietapeter, blomsterfliser og fargerike rom med (u)matchende gulvbelegg..

Eskene står lett spredt rund omkring og rommene føles tomme.
Til tross for at vi begge hadde fult møblerte leiligheter sliter vi med å fylle et så stort hus.

Fruen i huset river seg i håret fordi hun ikke har bokhyller nok til dill dallet sitt, mens gubben slår i bordet og freser at vi er alt for unge til å ha et «oldies hjem» hjem nips på hundre hyller.
Samboerskapets diskusjoner har nå hentet oss inn, men heldigvis er vi enige om det viktige: romløsninger, farger og hvilke gulv vi vil ha.

Utpakkingen går litt saktere enn håpet, dvalen er i ferd med å hente meg inn.
Når mye skjer rundt meg, tropper Fru tourette opp og drar i nødbremsen og jeg kan ikke gjøre annet enn å lystre.
Søvnig labber jeg rundt i huset mens kjæresten er på jobb… Jeg skal egentlig pakke ut alle eskene, men når man må sove 11 – 14 timer hver natt er det mye som må vente. Hunden skal luftes, gulv skal vaskes, mat skal lages.. Tiden strekker rett og slett ikke alltid til når søvn er en så stor del av livet ditt..
Bekymringen nå er at dvalen skal trå helt til, da blir 11 timers søvn til så mye som 20 og det har jeg rett og slett ikke tid til nå :-P

Om ikke så lenge skal jeg til min siste samtale med behandler for bulimi og fremgangen har vært så god at jeg kan avslutte behandlingen under den avtalen at jeg tar kontakt igjen så fort jeg merker at mat blir vanskeligere.. Jeg har også fått lov å begynne å trene igjen og jeg gleder meg som et lite barn..
Noen kilo har begynt å legge seg rundt midjen og ettersom jeg ikke lenger er undervektig (men nå faktisk har et par kg til gode) har jeg fått lov å prøve å ta av meg disse få kiloene på egenhånd, på en sunn måte..
Min store «eksamen» blir å se selv når jeg har gått ned nok og dermed trappe ned trening og tilpasse kostoldet mitt selv igjen..
Dette er både spennende og utrolig skummelt på en og samme gang.. Sist jeg slanket meg klarte jeg ikke stoppe, selv ikke når håret begynte å falle av, når sår sluttet og gro, selv ikke når alle buksene hang som striesekker..
Men denne gangen skal jeg klare det ^_^

Hus, bil, hund, katt og unger ?

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 27. mars , 2014

God dag alle bloggere, lesere og ikke lesere ;)

Nei, unger blir det nok ikke med det første, men 4 av 5 er ikke så aller verst det heller.

Da er ødemarks leiligheten sagt opp og jeg teller uker, dager og timer til jeg og drømmemannen endelig flytter til vårt eget hus med udyra våres ^_^

Behandleren min er informert om flyttingen og samtalene nærmer seg slutten. Enn så lenge så er jeg godt på bedringens vei og bulimien skygger banen mer og mer for hver dag som går. Så kanskje det er ut i jobb i stede for behandling når jeg flytter (?) ^_^

gleden er STOR, for det er et STORT hus som skal pusses opp. Og fruen i huset skal selvfølgelig få sagt og gjort sitt, det sa gubben klart og tydelig :)

Så nå begynner planleggingen av farger, fasonger, møbler og duppeditter. Alle venninner er informert om gratis vin og mat, mot at de stiller opp i malerklær når huset skal fikses.

Så dere skal nok ikke se bort i fra at det i Juni/Juli blir oppussnings-blogg med Fru Tourette og meg ^_^ Hu er ei kreativ dame som har gitt meg mye inspirasjon opp igjennom årene til tegninger og malerier.. For visste dere det, at mange med Tourette Syndrom er mer kreative og kunstneriske enn andre ?

Ikke så gæli at det ikke er godt for noe ;)

 

I går kom dagen jeg har ventet så lenge på ^_^

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 2 kommentarer » - Publiser fredag 21. mars , 2014

Sola skinner og livet smiler ! I går kom dagen, dagen som svarte på alle mine ønsker.

I går var jeg på fag- og svennbrev utdelingen for fylket jeg utdannet meg i og jeg kan ikke få sagt hvor deilig det var å endelig å stå med fagbrevet i hånda.

Da jeg stod på scenen med skjelvende knær og ventet på at navnet mitt skulle ropes opp kom lykkerusen krypende, og jeg kunne se den samme gleden stråle i øynen til de som stod der sammen med meg. Navnet mitt ble ropt opp og jeg måtte ta meg sammen for å holde meg på beina. Jenta bak meg sukket lettet ut da hun hadde blitt ropt og kom tilbake med fagbrevet i hånden «Gud så deilig» hvisket hun. Jeg kunne se at hun var på min alder (litt over vanlig lærling alder) og jeg hvisket tilbake at dette hadde vi jobbet hardt for. «Du aner ikke hvor hardt» fikk jeg til svar med et stort smil og jeg tenkte i mitt stille sinn: Du skulle bare visst hvor godt jeg vet…

image

Fagbrevet skal omhyggelig rammes inn og jeg tillater meg selv å være en av de usmakelige skrytepavene som jeg selv får gulp i halsen av. Fagbrev karakter: Bestått Meget Godt. Denne linjen peker jeg på hver gang noen ser på fagbrevet mitt og jeg får brekninger av meg selv, men jaggu skal jeg fortsette med dette til det går ut på dato å være kry.

Livet fortsatte å smile til meg selv etter utdelingen. Den fantastiske kjæresten min som har holdt ut med meg, til tross for at jeg pakket sakene å flyttet milevis unna for å være alene med bulimien, han gjorde dagen bedre enn jeg kunne ha drømt om.

1 time etter seremonien tikker det inn en melding om at jeg må ringe når jeg har tid.

Når jeg trodde at dagen var på sitt beste får jeg nyhetene vi har ventet på: Han har kjøpt hus. Så nå kunne jeg reise hjem og si opp leiligheten etter snart 1 år i ødemarken.

Fagbrevet er i boks, bulimien er på bedringensvei og jeg er snart i hus med mannen i mitt liv.

Mørketiden er over, varmen kommer og livet kunne ikke vært bedre enn det er akkurat her og nå. I går kom dagen jeg har drømt om ^_^

Nå skal nye mål og drømmer settes !

Tjohei, nå var det skammelig lenge siden jeg har skrevet på bloggen min !

Kategori: Andre hjernedøde temaer, Tourette, ADD og Bulimi | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 11. mars , 2014

De siste månedene har bare flydd forbi.

Vanligvis syns jeg mørketiden glir forbi som sirup på murstein (Les: saaakte), men i år rakk jeg nesten ikke blunke før solen atter en gang blendet meg.

Det har skjedd så utrolig mye, men allikevel så lite verdt å skrive om.

På matfronten er bulimien nær et hysterisk sammenbrudd, den river og sliter meg i håret og freser så fråden spruter.
Jeg er 3 uker inn i «normal dietten» min og vekten min holder seg stabil.
Bulimiens løgner begynner å bli avslørt, jeg blir ikke feit av å spise brød til frokost.
Flesket svulmer ikke opp fordi jeg spiser vanlig middag fremfor yoghurt..
Buksene sitter fremdeles som de skal, selv om jeg har vært så gæren å spise slik som «vanlige» folk.. Men i speilet ser jeg fremdeles hvalrossen som vagger rundt på badet, alt for stor for å tørre å gå på vekten.. Jeg veier meg kun hos behandleren min, for der er jeg ikke alene med bulimiens stemmer.

På kjærestenfronten vanker det hus.. Forhåpentligvis, bare man finner et innenfor riktig pris til beboelig standar.. Så tiden i ensomheten her i ødemarken nærmer seg slutten.
Det har vært tøffe 8 mnd her ute, men til tross for fortvilelsen så hadde jeg godt av det.

Om ikke så lenge reiser jeg til Oslo for å motta fagbrevet jeg jobbet så hardt for, fagbrevet som jeg stolt kan henge opp på veggen med «Meget Godt Bestått».
Drømmen om å bli årets lærling lurer bak i tankene, men håpet tørr jeg ikke pakke frem.
Det var mange dyktige lærlinger oppe til fagprøven i fjor, og aldri om jeg er i nærheten av deres standard – hvis jeg skal tro på det selvtillitten min sier..

Det å se at bloggen lå på topp 20, til tross for fraværet mitt er rørede.

Jeg håper dere alle begynner å våkne til liv igjen nå som soler begynner å varme, og jeg håper at mørketiden ikke har tært på dere så alt for mye ^_^

Vi snakkes snart igjen !

Uforståelige NAV og skogens ro

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 15. januar , 2014

Snøen falt og roen senket seg over tanken mine igjen… Rundt meg skriker andre etter sommer og varme, men jeg er i mitt rette element i det snødekte Norge.

Skogen er mitt fristed, min flukt fra hverdagens sorger og uro. Og nå om dagen er de mange.

Denne uken var jeg blitt innkalt til møte hos NAV. Jeg trodde møtet var for at NAV skulle følge opp og se at jeg gjør som det ble avtalt hos NAV der jeg bodde før. 1 år med støtte for å gå i behandling slik at jeg skal bli arbeidsdyktig igjen… Men det var feil.

NAV har bestemt å stoppe støtten min om noen uker. Hvorfor ? Fordi NAV her ute tydeligvis var «strengere enn NAV der jeg bodde før»… Og jeg som trodde at NAV var NAV, med samme regler uavhengig av hvilket kontor man tilhørte…

Angsten river i kroppen fordi jeg fikk så alt for kort varsel. Jeg har en leilighet med 3mnd oppsigelse, regninger og forsikringer som må betales…

Heldigvis er saksbehandleren min menneskelig, hun kastet et blikk på diagnoselisten min og sa at jeg var en av de som hadde nok å stri med i livet. Og nå ligger håpet mitt om behandling for å bli arbeidsdyktig igjen hos henne og angsten ligger igjen hos meg.

De siste dagene har jeg rømt fra angsten og ut til skogen i timesvis..

Jeg lukker øynene og fyller lungene med den kalde, friske luften og lar den rense kroppen for angst og uro. Jeg hører trærne hviske rundt meg, mens de svaier i takt med vindens sang. Slik en trøstende mor vugger sitt barn til ro. Kulden stryker meg ømt på kinnene og jeg faller til ro.

Det rasler i buskene og en ivrig Kira bykser mot meg. Den sorte pelsen glinser av snø og øynene stråler av glede. Hun elsker vår flukt ut i ensomheten. Akkurat som meg..

image image

 

 

O’strikk med din glede !

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 0 kommentarer » - Publiser fredag 20. desember , 2013

Mens jeg var hos moren min, fikk jeg tid og ro i kroppen til å finne frem en gammel hobby.
En hobby jeg riktig nok var udugelig i, men med hjelp og råd fra moren min har jeg nå oppgradert meg fra udugelig til brukbar ^_^

Min nye hobby er strikking og i år får alle hjemmestrikkede julegaver ! xD

Selv har jeg kun strikket til meg selv, ettersom resultatene alltid ble noe usmakelig.quick knit

Men for 1år siden fikk jeg en gave fra ei venninne, ettersom jeg var håpløs på strikkinga.. Quick knit fra Panduro (beregnet på barn fra 7.år :-P )

69605_10151501542605180_426390573_n
Da strikket jeg denne (lua altså, ikke hunden)

Da fikk jeg dreisen på luestrikkinga (hvis det kan kalles strikking) og jeg strikket MASSE luer ! :-D
Men der stoppet det opp, for det er jo begrenset hvor mange luer en kan ha og hvor mange man kan gi bort x)

Nå har jeg strikket til den store gullmedaljen (syns jeg selv)
Så da kan kulda bare komme !

CAM00873 CAM00862

Niesen min på hærlige 6år ville også ha en «tante-lue»,
så da strikket jeg til henne også <– På rundpinner og ikke Quick Knit’en altså.. Noe jeg er grusomt stolt av :-P
Til lua hennes strikket jeg også en matchende hals..

CAM00877 CAM00875 CAM00874
(Hun er ikke så stygg altså, dette er dukka jeg brukte til å beregne størrelsen)
xD

Beklager, det var min feil

Kategori: Andre hjernedøde temaer | 2 kommentarer » - Publiser mandag 9. desember , 2013

Jeg får vel bite det i meg og beklage til dere alle som griner over snøen..
Det har seg nemlig sånn at det var jeg som bestilte all denne snøen – til bursdagen min..
Og nok en gang våknet jeg til et hvitt landskap på bursdagen min, den kom som bestilt på selveste dagen i går.

Jeg skal virkelig gå inn for å få litt dårligere Karma neste år, slik at ikke mine ønsker blir oppfylt på bekostning av andre..

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Min Absurde Verden" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.