Hei igjen !
Unnskyld for at det ikke blir noen innlegg på bloggen min for tiden.
Selv om det skjer lite i livet mitt om dagen, så skjer det allikevel veldig mye som hindrer meg i å få blogget..
Jeg går fremdeles hjemme uten jobb mens jeg venter på møte med NAV. Jeg er delvis ufør og skal snart ut i jobb for å finne ut i hvor stor grad jeg kan jobbe.. Jeg for min del håper å finne en jobb hvor jeg kan jobbe mest mulig, jeg er ikke skapt for å være husmor og rastløsheten river i meg hver dag.. Men jeg er redd for å lage meg for høye forhåpninger, for da blir fallet i bakken så hardt og vondt hvis jeg må jobbe i mindre prosent enn jeg håper på..
Depresjonen av å gå hjemme 24/7 har sakte, men sikkert smyget seg innpå. Her ute går det ingen buss (slik som der jeg bodde før) og jeg har fremdeles ikke lappen.. Så jeg sover stort sett hele dagen og har null motivasjon til å komme meg ut av sengen.. Takk Gud for at huset er såpass gammelt, for da har jeg ihvertfall litt oppussing å syssle med, men iveren min dabber mer og mer av for hver dag som går..
Heldigvis bor det noen herlige jenter her ute som er behjelpelig med å lufte meg i ny og ne, så for tiden føler jeg meg mer som Arthur i Kongen av Queens enn Liza..
Jeg har også begynt på ny diett, noe som er ganske skremmende ettersom jeg har vært ekstremt redusert i kosten min før.. Men etter 1 år med tilvenning av vanlig mat igjen har 10kg klart å smyge seg på og de skal nå (på en sunn måte) bort igjen, men det er en skummel tanke å skulle begynne å kontrollere maten min igjen.. Trening på senter er også i planen, men denne gangen skal jeg bruke personlig trener og full oppfølging for å ikke havne på treningskjøret atter en gang slik som sist… Jeg sliter fremdeles med vrangforestillinger i forhold til min egen kropp, selv om jeg har lagt på meg 10kg er jeg langt i fra feit.. Det vet den logiske meg, men ulogikken herjer i hodet og hver dag når jeg leker og herjer med hunden i hagen, så kjenner jeg at flesket slasker og dasker rundt på kroppen.. Så i hodet mitt tenker jeg at folk som ser meg må fundere på hva i all verden denne valrossen herjer på land for..
Usikkerheten og depresjonen holder meg hjemme.. Tanken på å vralte rundt ute blandt folk er vanskelig og det er lettere å gjemme seg hjemme i baggy klær og rufsete hår.. «Du er jo ikke fin uansett, så hvorfor gidde å prøve ? Du blir aldri fin nok før du går ned i vekt…» Bulimien hvisker til meg igjen og håner meg hver gang jeg går forbi speilet.. Men kjæresten syns jeg er fin, han syns jeg er bra nok og tanken på det har klart å overdøve bulimien enn så lenge..
Det å komme tilbake til bloggen etter så lang tid som inaktiv og se at jeg fremdeles er på topplisten varmer og jeg håper det er noen som får noe ut av ordene jeg skriver.
Så takk til dere som leser bloggen.
Jeg har også mottatt noen Mail i det siste fra andre som er i samme situasjon som meg og som har spørsmål eller bare ønsker å ha noen å snakke med.. Alle beklaget at de sendte Mail og «forstyrret» meg, men jeg vil bare si at jeg svarer gladelig på Mail og jeg blir også veldig glad for å kunne snakke med andre i lignende situasjon som meg selv. Så ikke nøl med å ta kontakt om dere ønsker :)
