Lest som en åpen bok
Det er lørdagskveld og jeg har okkupert sofaen i den alt for velkjente ,vannrette stillingen.
Jeg tar en pause fra dataen for å løpe noen runder rundt i huset med hunden min.
Gulvteppene krølles, spisestolene forskyves, skoene i gangen flyr vegg i mellom.. Kira hopper på meg for å få tak i leken, jeg faller bakover og river med meg alt på stuebordet som jeg kommer borti med veivende armer. Rot er rot, det kan ryddes.. Livet er hærlig når du leker som et barn igjen..
Noen tenker kanskje at jeg skriver litt vel mye om dyrene mine, men det er fordi dyr er en lidenskap – de gir meg glede..
Dyr blir ofte tatt for gitt og undervurdert..Vi måler deres intellekt ut i fra vår standard som mennesker, vi ser oss selv som overlegne fordi vi har språket og teknologien.
Men spør du meg så er det vi som er underlegne og vi har mye å lære av våre «primitive, mindreverdige» samboere her på jorden.. Men det er ingen som har spurt.
Jeg tenker ofte at det er jeg som tilrettelegger og gir etterfor for Kiras behov (hunden min), og dermed til side setter mine egne…
Men jeg kunne ikke tatt mer feil..
Jeg er for tiden apatisk og nærmest sengeliggende, den isolerte tilværelsen begynner å tære på meg.
Kira er en ivrig, energisk hund. Hun ulte ved ytterdøren så fort jeg stod opp om morgenen.. Ivrig kastet jeg i meg frokosten og løp til skogs i timesvis med henne..
Plutselig endret psyken seg og jeg ble apatisk og tiltaksløs..
Kira så endringene som skjedde inni kroppen min, hun leste signalene mine som en åpen bok..
Jeg bet tenna sammen og tok henne med i skogen… Hunden som bare for noen uker siden tryglet om «bare ti minutter til» på tur, snudde fort og satte snuten hjemover uten så mye som èn protest.. Hun skjønte at matmor måtte hjem..
Jeg kan ikke forklare alle endringene Kira har gjort etter at jeg ble dårligere, visse ting man skulle tro var inprentet i lynnet og personligheten hennes.. *vips* borte…
Men om jeg har en god dag, en dag hvor jeg føler meg som mitt gamle jeg igjen. Så er Kira der med en gang og stråler med sitt sanne, ivrige seg. «Nå har du en god dag, Mor.. Nå kan jeg mase litt!»
Denne evnen til å tolke og forstå andres situasjon og behov, uten å si så mye som ett ord, det er en evne jeg beundrer dyrene for.. De leser signaler vi ikke en gang er klare over at vi gir..
Jeg kan ikke telle hvor mange ganger det har vært misforståelser og diskusjoner med kjærester, på grunn av ord som ikke er blitt sagt og signaler som er blitt tolket feil.
Her er vi mennekser underlegne, her har vi mye å lære… Evnen til å se og høre det som ikke blir sagt, evnen til å lese og forstå hverandre uten å være så avhengig av ord, mimikk og tonefall…
Nå har jeg registrert meg på <a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4d3775fd5c4af7827417c2e05e87c6996340e157″>Bloggurat</a>.
