Jeg er glad for at jeg klarer å beholde maten jeg spiser, men jeg føler meg fortapt når vekten øker.
Jeg har vært utrolig dårlig på å blogge den siste tiden, det beklager jeg.
Så hvordan bloggen min har havnet på topplisten er for meg et mysterium, men dog hyggelig ^_^
Grunnen til at jeg er så lite aktiv på tastaturet for tiden er fordi jeg er i en dårlig periode..
Den overspisende delen av spiseforstyrrelsen min har troppet opp og dermed tiltaksløsheten og deppresjonen også..
Dagene glir over i hverandre i en endeløs spiseorgie som avsluttes vannrett på sofaen med en film på Tv’n.
På snaue 5 uker har jeg lagt på meg 4,5.kg og bulimien skriker og river i kroppen
«DU ER FEIT DU !»
Dermed blir jeg depprimert og trøstespising blir en midlertidig flukt – ironisk nok….
De siste ukene har jeg forsøkt å leve som «alle andre».. Spise som dere «normale» gjør, men for meg viser det seg atter en gang å være komplett umulig..
2 brødskiver og 1 glass melk til frokost forvandles fort til 1 helt brød og 1 liter melk..
Abstinensene etter mer tar overhånd..
Jeg klarer å holde tilbake behovet jeg får for å kompensere (les: kaste opp), men matinntaket klarer jeg ikke å stoppe..
2 uker hos ste-faren min, vanlig mat mens han er inne.. Fråtsing mens han er ute og steller med dyrene på gården.. Fråtsing når han har lagt seg..
1 uke hos kjæresten min.. Vanlig mat mens han er hjemme.. Fråtsing mens han er på jobb…
Ingen kompensering – YIPPIII
Vekøkting – UGH
Jeg er glad for at jeg klarer å beholde maten jeg spiser, men jeg føler meg fortapt når vekten øker.
